Simen Ekern skriver om Romas mørke historie

VOLD: Romas voldelige historie fra 1970-tallet er fortsatt en del av den politiske debatten i Italia, hever Simen Ekern.

Det blodige Roma

Av Dag Eivind Undheim Larsen, Klassekampen 29.08.11

Roma er mer en storslåtte bygninger. Byen har også en mørk historie med bombeattentater og drap.

- Jeg ville skildre det moderne Romas mørkere sider, sier forfatter og journalist Simen Ekern.

I si nye bok om den italienske hovedstaden skildrer han de brutale politiske begivenhetene som preget Roma på 1970-tallet. På den tida herjet blant annet den venstreekstremistiske grupperingen De røde brigader. De sto bak kidnappingen og drapet på politikeren Aldo Moro, som ble et symbol på de blodige handlingene.

Et annet Roma

- Jeg kunne selvsagt ha skrevet en bok hvor jeg trakk de lengste linjene til «Den evige stad». Men jeg hadde et ønske om å nøste opp noen av de politiske mysteriene som preger byen i dag. Og da måtte jeg løfte fram de øverste lagene i Romas mangfoldige historie. Og 1970-tallet er et svært sentralt tiår i denne sammenhengen.

Boka er både en reiseskildring og et politisk essay. Ekern forteller at det var nødvendig å bruke begge sjangrene for å si noe vesentlig om byen han er så fascinert av:

- For mange er Roma ensbetydende med Colosseum, Spansketrappen og Pantheon. Og Roma framstår ofte som en romantisk og koselig by med masse storslåtte bygninger og en gloriøs historie. Jeg ønsket å få fram andre sider ved denne byen.

-Det er blitt en ganske dyster bok?

- Nja, den slutter da ganske optimistisk. Men skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid.

-Det er en kamp om historien. Mange sentrale aktører fra dette tiåret har sluppet billig unna. Og enkelte hevder at ansvarsfordelingen er blitt pulverisert. Og at de voldelige handlingene er blitt relativisert. Det finnes faktisk akademikere som har anbefalt en sannhetskommisjon som vi så i Sør-Afrika etter Apartheid-regimets fall, sier Ekern.

Ekern forteller videre at det aldri er blitt foretatt en skikkelig oppvask etter de voldelige episodene.

- En av de mest kjente venstreekstremistene lever fremdeles i eksil i Brasil. Hans tilhengere, kjente mennesker i mange land, mener han er uskyldig. Mange italienere mener han må sendes tilbake til Italia for å la det italienske rettsvesenet gjøre jobben sin. Det er også folk innen det italienske statsapparatet som har litt å svare for, men de er nok ikke i tilstrekkelig grad blitt konfrontert med sine handlinger. Man har heller ikke funnet gjerningsmennene bak mange attentater. Med flere slike uoppklarte saker, er det vanskelig å komme videre.

Fascismen vender tilbake

Ekern trekker også fram arven fra fascismen som et av de områdene hvor den nære historien fortsatt spiller en viktig rolle. Han har snakket flere personer som bærer på den fascistiske arven. Av det mer kuriøse slaget er en nostalgiker som bærer øredobber med bilde av diktatoren Benito Mussolini. Men Ekern har også intervjuet lederen for en gruppering kalt «Romas folk», noe som kanskje representerer noe som er mer bekymringsverdig. Denne bevegelsen har sitt utspring i tribunene på Stadio Olympico i Roma. «Romas folk» og den mer innflytelsesrike «Casa Pound» rekrutterer sine medlemmer blant fotballhooligans og arbeidsledige.

- De snakker om identitet, Europas storhet og advarer mot tendenser til islamisering. I tillegg beskylder de 68-generasjonen for å ha relativisert grunnleggende europeiske verdier. Sjargongen de bruker er svært litt den vi treffer på hos høyreekstreme i andre land. Ikke minst tanken om at Europa er ved et vendepunkt. Denne politiske retorikken blir krydret med romersk mytologi, hevder Ekern.

For å belyse hvordan «Romas folk» markerer en politisk klimaskifte, viser Ekern til de to store fotballklubbene i Roma, nemlig Lazio og Roma.

-Før var det slik at Lazio var på høyresida i det politiske landskapet. Folk på venstresida holdt med Roma. Nå er disse tradisjonelle skillelinjene visket ut, uttaler han.

Ekern forteller videre om hvordan høyredreiningen på tribunene er blitt mer og mer tydelig.

- Nå er det dagligdags å hilse med strak arm og åpen hånd i Lazio-svingen, altså en klassisk fascisthilsen. Det skjer også fordi grupper som «Romas folk» er med på å legitimere en slik symbolikk. De ufarliggjør og bortforklarer de gamle fascistiske symbolene.

Politisk flørt

- Vatikanstaten ligger som kjent i Roma. Hvordan preges byen av blandingen av religion og politikk?

- Roma er kristendommens sentrum, og det er stor oppslutning om paven. Holdningen er at Paven tilhører romerne. Samtidig er det en reell kamp om religionens rolle i Roma og Italia. Den katolske kirken har mye makt. Og den bedriver en aktiv kamp mot sekularisering og mot andre religioner.

- Det er nok også en sentral oppfatning blant enkelte religiøse ledere at det foregår en avgjørende kamp om kristendommens rolle i Europa, og den finner sted i Roma.

- Den katolske kirken er svært flinke til å danne allianser innen de fleste politiske partier i Roma. Det har også en enorm moralsk betydning hva kirken mener. Det er ikke uproblematisk at mange politikere prøver å opprettholde en flørt med Vatikanet. Dette styrker innflytelsen Den katolske kirken har i det politiske livet, hevder Ekern.

- Vatikanet har vel også noen svin på skogen?

- Vatikanet har utvilsomt operert i gråsoner med henblikk på økonomisk kriminalitet.

De som har sett filmen Gudfaren III, vil nok nikke gjenkjennende til denne opplysningen. I filmen blir det antydet at det eksisterer en allianse mellom Vatikanet og den sicilianske mafiaen som vedrører hemmelige pengetransaksjoner. Ekern hevder at fiksjonen på dette punktet likner mye på virkeligheten.

- Vatikanet har også hatt en utstrakt vilje til å lukke øynene for mye av det som har foregått av lyssky aktivitet, hevder han.

Geriatrisk kultur

Det politiske livet i Italia framstår for mange som nokså eksentrisk. Størrelser som Silvio Berlusconi og Giulio Andreotti har styrket bildet av italienske politikere som skandaleomsuste og myteomspunnede.

- Andreotti har gjort ting som ikke har vært særlig legitimt med tanke på hans politiske posisjon. Man kan kalle det kynisme, eller en særegen form for romersk pragmatisme, sier Ekern.

Andreotti er en av de mest gåtefulle politikerne i Italias etterkrigshistorie. Han omtales av enkelte som «Guden Giulio» og skal etter sigende ha bygget opp mye av sin makt med støtte fra den sicilianske mafiaen. Andreotti er nå blitt 92 år og vaker fremdeles i Romas politiske landskap.

Han er dermed blitt en symbol for det Ekern omtaler som en geriatrisk politisk kultur i Italia.

-Han er også et eksempel på hvordan de overlapping mellom ulike maktfelt som det politiske, det religiøse og det kriminelle overlapper hverandre. Og hvor disse glidningene går for langt, avslutter Ekern.