EdwardHopper

EdwardHopper
Morning sun

onsdag 29. juni 2011

Gordon hyller Sokal

”Inspektør Canardo” av Benoît Sokal (født 1954 i Brussel) har en plass i Gordons hjerte. Det er snakk om en serie tegneseriealbum med en forsoffen and i hovedrollen, der katter, hunder og andre dyr befinner seg i et voldelig, mørkt og dystert univers. Gordon kaller det stor kunst.


tirsdag 28. juni 2011

Gordon gratulerer Mel Brooks med dagen! 85 år!

Mel Brooks (, født 28. juni, amerikansk komiker, filmregissør og produsent.







mandag 27. juni 2011

UKENS ORDSPRÅK

"Når de store smiler, bukker de små."






Danmark

Gordon gråter over gamle Rosendals skjebne


Rosendal Kino... Noen som husker Rosendal Kino? Det var her Gordon så Tarzanfilmer sammen med sin far. Gordon har mange vakre minner knyttet til dette flotte bygget. Les (og gråt) hva som har skjedd med Rosendal:

Selger fiskeutstyr i kulturbygg

Fra kultur til krambu: Samtidig som arbeidet med å forvandle Rosendal til en kunsthall pågår, har den nye eieren, Karl-Johan Kopreitan, tatt inn kremmere som leietakere. Bygget er nå fylt med stenger, sluker og annet fiskeutstyr. 
Foto: ØYSTEIN lIE

Fra kultur til krambu: Samtidig som arbeidet med å forvandle Rosendal til en kunsthall pågår, har den nye eieren, Karl-Johan Kopreitan, tatt inn kremmere som leietakere. Bygget er nå fylt med stenger, sluker og annet fiskeutstyr. FOTO: ØYSTEIN LIE
Rosendal ble solgt under forutsetning av at det skulle bli kunsthall. Nå selges det fiskeutstyr der.
Publisert: 24.06.2011 kl. 09:00
Endret: 24.06.2011 kl. 13:44

Det har imidlertid aldri vært aktuelt å klausulere eiendommen med forbud mot dagligvaredrift for all fremtid.

TONE VALMOT I EIERSKAPSENHETEN I TRONDHEIM KOMMUNE
Gamle Rosendal Teater ble i sommer kjøpt for 3,1 millioner kroner. Formannskapet gikk med på å selge kommunens historiske kulturbygg, men frarådet i samme slengen at Rosendal teater selges med detaljhandel som formål.






















                         
Men avtalen ble ikke spikret til evig tid, ifølge Tone Valmot i Eierskapsenheten i Trondheim kommune, som har ansvar for salg av kommunens bebygde eiendom.

Ingen spikret avtale


Adresseavisen har gått igjennom kjøpskontrakten mellom partene. Så vidt vi kan se står det ikke at Rosendal skal forbli en kunsthall, eller at bygget ikke kan brukes til detaljhandel en gang i fremtiden.

- Kommunes administrasjon har selvsagt tatt hensyn til formannskapets anmodning, som for øvrig framgår av formannskapets vedtak. Det har imidlertid aldri vært aktuelt å klausulere eiendommen med forbud mot dagligvaredrift for all fremtid. Kommunens virkemidler ligger i tilbakekjøpsrett og ellers normal byggesaksbehandling. Bygge- og rehabiliteringsprosjektet som nå realiseres følger formannskapets intensjoner på alle punkter, detaljhandel er ikke utbyggers formål, sier Valmot.

Kunder på kroken

Selv om jobben er i gang med å forvandle Rosendal til en kunsthall, er bygget også blitt en butikk. En gul plakat støtter seg opp mot en av søylene til inngangspartiet til Rosendal, og opplyser om salg på fiskeutstyr. Innefor dominerer gule kasser med sluker, fluer i alle farger, jigger og wobblere. Fiskestenger står som sild i tønne på gulvet foran de gamle, slitte kinostolene.
- Vi har leid ut Rosendal i kun én måned til noen som vil selge fiskeutstyr. Hvis salget går trengt, kan leietaker si opp kontrakten med en ukers varsel, forklarer eiendomsinvestor Karl-Johan Kopreitan.
- Ifølge avtalen med kommunen er du som kjøper ikke nødt til å ha en kunsthall på Rosendal til evig tid. Hva slags langtidsplaner har du med bygget?
- Når man etablerer et driftskonsept, er det alltid med et langsiktig perspektiv. Vi bruker flere måneder til å sette sammen det vi tror kan fungere sammen av aktiviteter og leietakere. Samtidig er det også slik at over tid endres forutsetninger og behov, så det må tas høyde for at det man starter med byttes ut helt eller delvis underveis, sier Kopreitan.
Hvis det en gang i fremtiden skal være aktuelt for Kopreitan å selge bygget videre, har kommunen førsteretten. Sier kommunen nei takk, kan Rosendal bli noe helt annet enn en kunsthall.
- Hvis du en gang eventuelt skal selge Rosendal, vil du i så fall ha med et punkt som sikrer at bygget forblir en kunsthall eller brukt til kulturformål?
- Det å legge den slags føringer for eventuelt fremtidige eiere vil være begrensende for kreativiteten, og det er enhver eiers privilegium å disponere bygget på den måten han mener er riktig. Innenfor det eiendommen er regulert til. Så det blir neppe aktuelt, sier Kopreitan.

I strid med reguleringen

Verken kommunaldirektør Morten Wolden eller Tone Valmot i Trondheim Eiendom visste at det er etablert et fiskeutstyrsalg på Rosendal.
- Når det gjelder eventuell midlertidig salgsvirksomhet (detaljhandel), så er den i strid med gjeldende reguleringsplan og dermed søknadspliktig. Det er angivelig ikke søkt om bruksendring. Derfor må nå byggesakskontoret vurdere denne saken for eventuell ulovlighetsoppfølging, sier Valmot.
Den nye eieren, Kopreitan, mener det ikke er nødvendig å søke om bruksendring.
- Det trenger vi ikke å gjøre, fordi en bruksendring er en permanent løsning. Det ønsker vi ikke å gjøre, fordi bruksendring er en permanent endring av reguleringsformålet. Våre opprinnelige planer har ikke endret seg, sier Kopreitan.
- Hvorfor leier du ut Rosendal?
- For å subsidiere litt av rente- og utviklingskostnadene, sier han.


fredag 24. juni 2011

Female Trouble

Gordon setter stor pris på filmen "Female Trouble". Vi følger "Divine" som Dawn Davenport, fra hun som tenåring velter juletreet over moren og stikker av hjemmefra, til hun mange år senere sitter i den elektriske stol for kidnapping og massemord. Godeste John Waters hadde regien. Året var 1974.




Gordon hyller Al Pacino og Kitty Winn i "The Panic in Needle Park"

w390 Image

Radio Birdman - Descent into the Maelstrom

Kanskje det er noen som husker dette bandet?
Radio Birdman
OriginSydneyAustralia
GenresPunk rockindie rockgarage rock,protopunksurf rock
Years active1974–1978
1996–2008
LabelsSire Records (1976–1978)
Crying Sun Records (1996–present)
WebsiteOfficial website
Members
Rob Younger
Deniz Tek
Chris Masuak
Jim Dickso


torsdag 23. juni 2011

Eddie Meduza - en evig outsider


Eddie Meduza (Errol Leonard Norstedt), født 17. juni 1948 i Varberg, død 16. januar 2002 i Nöbbele, Växjö, var en svensk musiker, komponist, låtskriver og sanger.



Eddie Meduza som romantiker:



Eddie Meduza som pornograf:


Mer tvang? Reidun Ueland skriver om tvang i psykiatrien.





Jeg tillater meg å komme med et innspill i det pågående arbeidet med regler om tvang i psykiatrien da jeg har lang erfaring innen dette temaet. Jeg er ikke forsker, men mener meg sterkt meningsberettiget etter mange års erfaring ”på golvet” og i mitt kontor.


Jeg har 40 år bak meg som psykolog, vesentlig i arbeid med de mest utsatte gruppene vi har i samfunnet. Det begynte med arbeid med de mest krevende autistene vi hadde i HVPU, språkløse, ekstremt utagerende og meget selvskadende. Jeg bygget opp 4 institusjoner for disse hvor jeg var faglig og administrativ leder, og etter min mening var dette et langt tøffere arbeid enn det jeg senere møtte i mitt mangeårige arbeid med såkalte schizofrene, for øvrig en diagnose som etter min mening mangler vitenskapelig forankring.
Allerede blant autistene møtte jeg flere som brukte nevroleptika. Flere av mine pasienter fikk ekstreme smerter p.g.a. bivirkninger av medisin og påførte seg skader p.g.a. dette. Da det var en åpenbar sammenheng mellom medisinene de fikk og smertene de hadde, noe som altså resulterte i voldsom utagering og selvskading, måtte jeg gjøre noe med situasjonen. Jeg tilkalte tilsynslegen og sammen med ham fikk jeg trappet ned all medisinering. Forandringene dette medførte hos mine pasienter var formidable og var åpenbart et resultat av nedtrappingen av medisin. Mye av disse erfaringene når det gjelder medikamenter har jeg tatt med meg gjennom mine senere mangeårige arbeid som terapeut for folk med psykoselidelse, dem som psykiatrien raskt og nesten uten å kjenne dem, stempler med diagnosen schizofreni og presser i dem ødeleggende medisiner som skremmer vettet av dem.
I min studietid på 1960-tallet hadde jeg sommerarbeid tre somre på rad på Dale og Lier psykiatriske sykehus, av daværende tidsskriftet Hverdag ble beskrevet som de verste psykiatriske sykehusene på den tiden. De overgrep som skjedde der, i det jeg etter hvert har kalt et vilkårlighetens helvete, var ubeskrivelige. Verst av alt var tvangen, fysisk og psykisk, og det biologiske menneskesynet, de som var annerledes, de og oss. Dette menneskesynet har ligget til grunn for mye av den forskjellsbehandling som er så åpenbar for alle som får innsyn i behandlingen av de svake og mest sårbare gruppene i vårt samfunn, men stort sett så har disse menneskene levd blant lukkede dører som i psykiatrien, med unntak av noen skandalesaker.
Personlig så glemmer jeg aldri S som lå reimet i sengen på 4. året i sort jernseng og stort sett ingenting annet i rommet. Det hun var utsatt for strir mot all viten vi har i psykologi,  bl.a. at isolasjon og mangel på ytre stimulering utløser psykoser. Gjennom de mange årene som jeg har jobbet tett opp mot psykiatrien har jeg sett en uvitenhet om vilkår mennesker må ha for å leve et godt liv som er meget stor. Iblandet det biologiske menneskesynet, de og oss, så er det en mix som ethvert sårbart menneske ville tape imot.
Fortsatt eksisterer psykiatrien i sin form og sitt innhold utelukkende p.g.a. lukkede dører og et hierarkisk maktmonopol. Hadde vanlige folk visst hva som foregår bak de lukkede dørene, hadde psykiatrien med sitt biologiske menneskesyn og sine biologiske behandlingsmetoder forlengst vært nedlagt. Bare de som følger de interne lovene har adgang der og innsyn for utenforstående er stort sett forbudt.  Pårørende har ingenting de skulle ha sagt, noe de heller ikke tør, fordi de inderlig godt vet at det ikke finnes noe alternativ til deres psykoserammede slektninger.
Det er et godt kjent faktum at psykiatrien i alle år har forhindret alternativer. Dette er egentlig rart, sett i lys av at den psykiatriske historien er full av eksperimenter som har påført pasienter store lidelser og mange dødsfall. Man skulle i all fall ha trodd at psykiatrien hadde trengt overvåkingsorganer slik som de har holdt på gjennom mange år, men det er heller motsatt. Andre fagfolk underlegger seg lydig når psykiatrien er til stede og etter mitt skjønn så er det en utrolig feighet blant både jurister, psykologer og leger i saker som har med psykiatri å gjøre. Overordnede helseorganer er ikke bedre. Med all kunnskap som de har om psykiatrien, så burde de for lengst etablert alternative tilbud basert på et humanistisk menneskesyn. For meg er det åpenbart at psykiatrien har all makt også i forhold til myndighetene som forgjeves prøver å redusere tvangen og å finne alternativer til psykiatri. Psykiatrien saboterer ethvert forsøk på alternativer og lukker øynene for alle de pasientene som har kommet seg på beina til tross for all motstand, inklusive tvang, som psykiatrien har påført dem. Personlig har jeg hatt dette tett innpå livet i en vedvarende kamp gjennom mange år med psykiatrien. Mange av mine pasienter har blitt friske, men det er psykiatrien ikke interessert i. Og jeg er ikke alene. Dersom de hadde vært interessert, så hadde de funnet mye litteratur som forteller at folk har blitt friske etter psykoser og de ville også finne ut hvorfor dette skjer med andre, men ikke med dem de har med å gjøre.
Fagfolk flest innretter seg etter psykiatrien , de har egentlig ingen annen mulighet. For eksempel må psykologer ha pliktår i psykiatrien for å få stilling som klinisk psykolog. Der er de forpliktet til å forholde seg til psykiatriens egne lover,  noe som innebærer  at de må godta at deres pasienter må gå på  tung medisinering og som forplikter dem til å godta det biologiske menneskesyn som psykiatrien bygger på og som de klamrer seg fast til. At psykologer godtar et slikt menneskesyn som ikke har noe som helst vitenskapelig  grunnlag og er en stor skam for standen,  er kun forståelig innen en maktstruktur der de stort sett har ingenting de skulle ha sagt. Dette gjelder selvsagt også andre faggrupper. Historien forteller mye om hvorledes folk innretter seg i maktsituasjoner der de har noe å vinne og hvor de kan gjøre mye skade på andre dersom de velger å gi etter for makten.
Som kjent er det biologiske menneskesyn for lengst forlatt innen forskning, men psykiatrien holder fast på at psykiske lidelser har en biologisk forklaring og spesielt gjelder det mennesker som på forskjellig vis avviker fra den gjennomsnittlige normalen, følelsesmessig og på andre måter. Det finnes skremmende eksempler på dette, bl.a. på et prosjekt som averterte i avisen etter ungdommer som på forskjellig måter fremviste en del sårbare trekk, for eksempel tilbaketrekning i puberteten.  Disse ble kalt inn til begynnende medisinering og blir raskt gitt en schizofrenidiagnose.
Psykiaterne produserer stadig nye teorier, nye sykdommer og nye medisiner og utvider stadig vekk referanseområdet.  At folk tror på dette er i utgangspunktet er et godt eksempel på psykiatriens makt. Historien har fortalt oss at psykiatrien stort sett har vært på ville veier – bare tenk på kalde bad, lobotomering og LSD-behandling.  Hva disse teoriene har bidratt med når det gjelder ødeleggelse av mennesker burde alle som har et faglig og administrativt ansvar for å skulle forandre psykiatrien kjenne til,  ellers vil jeg påstå at de slett ikke bør ha noe å gjøre med eventuelle  retningslinjer for behandling av utsatte mennesker. Kjenner de ikke psykiatriens historie og medisinenes ødeleggende virkninger, så er de ikke meningsberettiget.
Snakker man med folk på gata om de vet hva som foregår i psykiatrien, så får man negative svar; folk flest har ikke peiling og er heller ikke interessert med mindre de er personlig berørt. Dessuten har psykiatrien i alle år spredd rykter om hvor syke pasientene er, hvor behandlingstrengende de er og, ikke minst, hvor annerledes enn oss de er. Da er man mer eller mindre hjelpeløs dersom man hører til pasient- og pårørendegruppe; folk med dramatiske psykiske lidelser, som psykoser, trenger hjelp når kaoset råder og noe alternativ til psykiatri finnes ikke, det har psykiatrien sørget for. Med andre ord har dette systemet, som i alle år har påført sine mest vanskeligstilte pasienter uhyre mye lidelse, stort sett all makt til å frata sine pasienter all styring av deres liv, noe som påfører pasientene svære angstnevroser som vedvarer gjennom mange år.
Da den fysiske lobotomien opphørte, hadde psykiatrien funnet på noe nytt… Dette kalte psykiatrien for kjemisk lobotomering,  en ytterst god beskrivelse av de plagene bivirkningene  påfører pasientene. De fant ut at de skulle bruke medisiner som hadde tilnærmet samme effekt som lobotomi. Siden 50-årene har de brukt disse ekstremt tunge medisiner, nevroleptika, som har påført deres pasienter store lidelser. Enhver kan finne ut om bivirkningene dersom de studerer i Felleskatalogen, noe som alle burde gjøre dersom de skal ha noe å si når det gjelder disse pasientenes skjebne i framtiden. Det er ikke uvanlig at bivirkningene er mer alvorlige enn lidelsene de skal behandle.
I mange år nå har jeg stort sett bare jobbet med folk som har vært gjennom psykoser og vært innlagt i psykiatrien noen av dem gjennom mange år. Sammen med mine pasienter har vi sloss for å få nedtrappet medisiner, ofte sammen med pårørende, men de har stort sett møtt veggen. Til tross for dette har mange av mine pasienter blitt friske og er i jobb eller skole pr i dag.  Dette nekter psykiatrien å høre på og selvsagt har jobben vært hard, de har i mange år fått høre at de aldri kan bli friske og at de må gå på ødeleggende medisin, det psykiatrien sjøl kalte for kjemisk lobotomering,  hele livet. Etter min mening er dette en knusing av alt håp om et videre liv og et grelt og godt eksempel på psykiatriens selvoppfyllende profetier.
Innleggelse i psykiatrien begynner på akuttavdelinger og starter med psykoser. Psykoser er noe som alle kan få og som alle kan komme gjennom, med eller uten medisiner. Det alle kan få av lidelser, i dette tilfellet psykose, kan ikke være sykdom Men det mener psykiatrien og sikrer dermed sin dominans og ødeleggelse av mennesker.  Så istedenfor å hjelpe pasienten gjennom psykosen, eventuelt med angstdempende medisiner og trygge omgivelser, så setter de i gang med medisiner som de, i sine behandlingsretningslinjer, skriver skal vare i to år. De tilføyer at dersom en pasient får flere psykoser, noe de ofte får i et miljø som fratar dem all styringsrett og som gir dem angst for resten av livet, så skal de behandles i fem år – gjerne hele livet. De fleste er sjanseløse og blir svingdørspasienter resten av livet, dersom de overlever. Psykiatrien forteller i sin utredning at dødeligheten i denne gruppen pasienter er klart forhøyet, først og fremst p.g.a. selvmord, og at selvmordsfrekvensen ligger mellom 5-10 prosent. Videre at størst risiko foreligger i løpet av de første fem årene.  For det første, så tror jeg at langt flere begår selvmord, for det andre,  så tar de ikke med alle som dør av medisinene. Studier har vist at disse pasientene har rundt 25 års redusert levealder. Og når det gjelder risikoen for selvmord etter ca. fem år, da har vel de fleste, som jeg vet har sloss for å bli fri for medisiner som ødelegger både sjel og kropp,  funnet ut at de aldri mer har en sjanse til å leve og å komme tilbake til et normalt liv. Det er selvsagt ikke rart at man ikke orker å ha et liv som ikke er et liv.
Mange har fortalt meg at de mistet all verdighet da de kom inn i psykiatrien. Det er oss friske og de syke – de andre er født til sykdom og kan ikke bli friske, men har en sykdom som må holdes i sjakk med medisiner som fører til fysisk og psykisk impotens resten av livet.
Til slutt.
Som nevnt tidligere, så mener jeg at folk som ikke kjenner psykiatriens historie, menneskesyn og behandlingsmetoder ikke er meningsberettiget når man skal diskutere og eventuelt avgjøre redusert tvangsbruk innenfor psykiatrien. Det er opplagt at resultatet er gitt på forhånd. Det eneste riktige og det som kan føre til forandringer er at myndighetene griper inn og etablerer institusjoner som i utgangspunktet har som formål å redusere tvangsbruken og med et personale som er innstilt på dette. Personlig er jeg overbevist om at dette vil føre til store forandringer for livet til dem det gjelder, men også økonomisk og faglig. Slik opplegget er nå, vil det opplagt bli en farse uten muligheter til forandringer.”
Av Psykolog Reidun Ueland, Spesialist i klinisk psykologi
 

onsdag 22. juni 2011

Tvang i psykisk helsevern

Lever 10 til 30 år kortare

MEDISIN:
- Det klart mest problematiske med tvang i psykisk helsevern er tvangsmedisineringa, seier forskar Ragnfrid Kogstad.
MANDAG 20. JUNI, 2011
Lever 10 til 30 år kortare
DIAGNOSAR: - Psykiatriske diagnosar er ikkje forskingsbaserte, til dømes har anerkjende forskarar plukka frå kvarandre schizofrenidiagnosen, seier forskar Ragnfrid Kogstad.

«Dei stappa i meg medisin heile natta. Neste morgon skulle eg møta - og vurderast av - psykologen. Korleis kunne eg i det heile tenkja klart da?» Slik fortel ein av dei mange pasientane forskar Ragnfrid Kogstad har fått inn forteljingar frå. Doktorgradsarbeidet hennar, «Fortellinger fra andre posisjoner», om korleis pasientar opplever det psykiske helsevernet, byggjer på nesten 1000 spørjeskjema og om lag 500 historier om positive og negative pasienterfaringar.

Noko av det som har komme fram i Kogstad sine undersøkingar er også referert i utgreiinga frå lovutvalet som la fram si innstilling om tvangsbruk i psykisk helsevern sist veke - «Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet», NOU 2011:9.
- Det klart mest problematiske med tvang innafor psykisk helsevern er tvangsmedisineringa, seier Kogstad til Klassekampen. Ho har bakgrunn som sosiolog og er førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark.

Lovutvalet som presenterte endringsframlegg til lov om psykisk helsevern, har foreslått noko meir rom for sjølvbestemming, men vil ikkje gjera det ulovleg å bruka tvang for å gjennomføra behandling av personar med psykiske lidingar.
Dette er Kogstad svært kritisk til.

- Eg kan ikkje skjønna at ein kan halda fram med noko så inngripande som tvangsmedisinering og tru at det gir behandling, det strir så imot det integritetsvernet som folk har, og det strir imot den kunnskapen vi har om kva som hjelper. Vi veit at så mykje handlar om angst, identitet og kjenslemessige problem, det er uforståeleg at medisinsering med tvang kan forsvarast som behandling når vi veit at det finst alternativ. Eg undrar meg over korleis usikker kunnskap om medisin blir brukt innafor psykiatrien, seier ho.

Kortare liv

Psykiater Astrid B. Birkenæs si doktoravhandling dokumenterte i 2008 at pasientar i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortare enn folk gjer elles, der vart det særleg lagt vekt på at desse pasientane er særleg utsette for hjarte- og karsjukdommar, og kvinner meir enn menn.

- Dette er også kartlagt internasjonalt, først registrert i ti delstatar i USA, og seinare stadfesta i land etter land, og tendensen er at levealderen for desse pasientane går ned, medan den aukar for andre. Dette kan berre forklarast med fysiologiske og psykiske biverknader av medikamentbruk, men den samanhengen blir ofte usynleggjort, seier Kogstad.

- Det er underleg kor lite vekt som blir lagt på at medikamenta som blir brukt overfor desse pasientane er bevisstheitsendrande stoff som blir tvinga inn i kroppen, og kor krenkjande dette er. Dei tar frå personen all makt og evne til å styra eige liv, seier forskaren.

Tvang og trugsmål

I Kogstad sitt forskingsmateriale kjem det fram ei rekkje negative erfaringar frå pasientar som har blitt utsette for tvangsmedisinering: Dei blir møtt med trugsmål om reaksjonar dersom dei ikkje tar medisinen, tidlegare negative medisinerfaringar, som til dømes kramper og oppkast, blir ikkje respekterte, dei blir utsette for «rutinemessig» tvangsmedisinering sjølv om dei ikkje har gjort motstand.

- Det er også ein del som har opplevt å bli fråtekne alle medisinar med ein gong, av legar som ikkje tar omsyn til abstinenssmerter. Det blir også feil, nedtrapping må skje gradvis, seier Kogstad.

Ho samlar dei negative erfaringane i tre kategoriar:
1. Møte med eit behandlingsregime bygd på medisinering og instrumentell forståing.
2. Avvising og mangel på forståing av pasienten sine opplevingar.
3. Overgrep i form av tvangsmedisinering.

Dei positive pasienterfaringane viser at vendepunkt har å gjera med møte med menneske, å få dekt grunnleggjande behov, få vera i ein samanheng som gir meining.

- Det kan i seg sjølv opplevast som ei krenking å få ein merkelapp som seier at ein har ei psykisk liding, og det å vinna tilbake verdigheit, få tru på at ein kan vera verd noko, er avgjerande. Lite handlar om medisin, fire-fem fortalde at dei fungerte betre fordi dei fekk betre medisin, seier forskaren.

Uklare diagnosar

- I kva monn kan ulike diagnosar hjelpa til at pasienten får rett medisin?
- Det er mykje diagnostisering og feildiagnostisering. Dei fleste pasientane får sju-åtte ulike diagnosar, men diagnosesystemet er ikkje forskingsbasert. Det kan likevel vera skjebnesvangert for pasientane, seier Kogstad.

Ho nemner diagnosen «schizofreni» som eksempel.

- Dei som får denne diagnosen er gjerne så vettskremde og prega av angst at eigne forsvarsmekanismer trer i kraft. Angsten kjem til uttrykk i stemmer som blir opplevde som dei kjem frå andre personar, og kan vera så sterk at ein koplar seg frå verkelegheita. Anerkjende forskarar har plukka frå kvarandre denne diagnosen. Den ser ut til å vera konstruert med håp om å finna treffsikre medisinar. Men det finst ikkje treffsikre medisinar for nokon psykiske lidingar. Ein prøver og feilar heile tida, og forskinga har etter kvart vist at berre 50 prosent responderer på psykofarmaka i det heile tatt. Det blir gitt millionar for å løysa «schizofrenigåta». Men dei genetiske markørane for psykose er enno ikkje funne, seier Kogstad.

- Vi veit at dei psykososiale vegane til betring finst, men det blir ikkje gitt statlege pengar til å prøva dei ut, legg ho til.

lørdag 18. juni 2011

Gordon gratulerer Dag Solstad

Æreslønn til refseren Solstad

Oslo (NTB-Dag Kjørholt): Forfatteren Dag Solstad (69) har ikke vært nådig i sin kritikk av sosialdemokratiet. Fredag ble samfunnsrefseren tildelt statens æreslønn for sitt forfatterskap.

– Han får ikke denne æreslønnen for en langvarig lojalitet til sosialdemokratiet, snarere tvert imot. Hva hadde det norske sosialdemokratiet vært uten den kritikken vi har fått gjennom kunsten? Solstad har i sin samfunnskritikk vært med på å utvikle det norske samfunnet, sa kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) til NTB.

Med Solstad ved sin side på en sofa i et hjørne i Riverton-rommet i Litteraturhuset, kunngjorde hun tildelingen i Oslo fredag. Æreslønnen er på 200.000 kroner i året, den er skattefri og varer livet ut.
Solstad er den fjerde som tildeles lønnen siden ordningen ble innført i 1963. Tidligere har skuespilleren Per Aabel (1973), bildehoggeren Fritz Røed (1977) og skuespilleren Wenche Foss (2002) mottatt æreslønn.
– Jeg er overrasket og glad, sa forfatteren som ikke visste hva han skulle bruke pengene til, annet enn at de ganske sikkert ville bli brukt.
Kulturministeren har lest alt han har skrevet og har «16/07/41» og «Svik. Førkrigsår» som sine favoritter.
– «Svik» kjenner jeg fra min egen familiehistorie som bestefaren min fortalte.
Hun trakk også fram beskrivelsen av Arbeiderpartiet som «ørnen i norsk politikk».
– Den hadde visse sider ved seg som Dag har gjort folk kjent med. Det blir ofte fremstilt som noe fantastisk, men det var visse sider ved den ørnen som ikke var videre sympatisk og som han har utfordret.
Selv har forfatteren ingen favoritter blant egne bøker.
– Jeg er fornøyd med alle sammen i den forstand at det er omtrent så godt jeg har vært i stand til å skrive, kanskje enda bedre. Egentlig har jeg alltid hatt følelsen av at jeg har overgått meg selv. Det betyr jo ikke at alt er like godt. Jeg kan jo ikke vurdere mine egne bøker. Jeg kan bare høre på hva folk sier. Dette er ikke selvskryt, det er fakta, sa han.
– Han har beskrevet historien i Norge de siste 50 år på en fantastisk måte. Hans forfatterskap er et eksempel på at skjønnlitteraturen kan overgå historieskrivingen, sa statsråden.
Solstad er den første forfatteren som får æreslønn.
– Eldre kunstnere har fått den tidligere og han er en eldre kunstner som uavhengig av sjanger vil bli stående igjen fra denne tiden. Vi må bli flinkere til å anerkjenne den posisjonen kunsten har i vår samtid, sa Huitfeldt.
Forfatteren har et svært avslappet forhold til egen posisjon i norsk litteratur.
– Det har jeg ikke tenkt så mye på og det bør man kanskje ikke gjøre heller. Men jeg har reflektert mye over forskjellen på meg selv som ung mann og aldrende mann. Det ligger ikke i kortene at en som debuterer som 24-åring skal være opptatt av å skrive også i en alder av 70. Livet er så mye at det naturlige ville være at man på et eller annet tidspunkt stoppet. For meg har det ikke gjort det.
All hederen til tross, Dag Solstad anså ikke æreslønnen som noen innledning til jubileringen.
– Har det ikke vart i en måned allerede, da? sa han troskyldig.
Men han setter pris på oppmerksomheten.
– Jeg synes alle burde være glad for å bli feiret, inkludert meg selv. (©NTB)