En blå sofagruppe med så heslig mønster at bare en hotellkjede kunne kjøpt dem. Gjestene på rom 316 forsøker begge å synke gjennom møblene. Det er et øyeblikk for historien. En kommende YouTube-klassiker.
Dag Solstad har sluppet seg ned over armlenene som en dypt oppgitt fallskjerm. Anniken Huitfeldt er skolerak i ryggen og rives mellom beundring og distanse.
«Sangene vi arbeiderbevegelsen hadde, var helt andre enn de AKP sang», smiler Huitfeldt. Hun har det med å smile når det røyner.
«Noen sanger hadde vi da felles», mener Dag Solstad.
Slaget står nå. Jeg ber dem synge en de har felles. Rommet dirrer. Kulturministeren vegrer med hele seg. Solstad ser ut til å være på glid. Man er da snart sytti, man blir da hyllet så det gjaller opp til Lesja, enda Lesja er like fremmed for en som en fjernkontroll. Man er rett og slett blitt til å spise opp, og det er like før tiendeklassinger klumper seg fnisende sammen over «åååå, for en søøøt fyr». Man er rett og slett blitt misforstått så lenge at det begynner å vippe andre veien. For eksempel trav. Man er ikke blitt spurt om trav noen gang. Aldri. Fotball? Ja. Masse. Men travsport? Nei. Man vil gjerne uttrykke at trav har vært ens liv. Siden man var løpegutt i Sandefjord. Men har noen spurt? Nei. Man hylles i stedet. Det vokser liljer i løpene på revolusjonære og litterære kanoner og en tilgjengelighetens vind blåser ute i gatene. Man føler det går ens vei og både liker og misliker det på en måte man har skapt helt selv, som er ens egen, som er unik. Også det er en sjenerende følelse.
Man er snart sytti. 16.07.41, en dato som romverten, den mer galopperende poet Tom Stalsberg har funnet ut ville holdt til syvendeplass på 10000-meteren under Oslo VM i 1967 om den var en skøytetid og da kan man, som Solstad gjør etterpå, fastslå at man aldri skal bruke en god skøytetid som tittel på noen roman, hah! Noe kan man slå fast etter såpass med jordlig tid. Man kan prøve å dekke over at man faktisk er på glid, at det bærer mot en duett med sosialdemokratiet i en slik stygg sofa, en lett ettermiddag i lysere årstider.

Nær-valgerdsk


«Så samles vi på valen», den har vi da felles, kvepper Solstad. Øyeblikket rykker taktfast og mørkt mot oss som en hærinnmarsj. Kulturministeren ser det komme. Hun smiler enda bredere av skrekk. Skal hun bli husket for dette? Skal det bli som Valgerds avkråking av «La det swinge», et dystert minne over vår tid, en Huitfeldt/Solstad-klassiker durende av gårde på YouTube og i vandrehistoriene – i duett med en AKPer?
Smilet holder på å gå rundt. Rådgiveren i døra rekker ikke å gripe inn. Solstad ser ut til å være villig til å synge «Så samles vi på valen» og venter. Sekundet fortoner seg langt som et folkemord. Så slår rasjonaliteten inn. Når sosialdemokratiet ikke klarer å håndtere en plutselig utfordring, senker det seg ned på et lavere nivå. Vi så det i Roy Jacobsens Seierherrene der det ble innført idealtid halvveis ut i sommerløpet.
«Så samles vi på valen er for vanskelig», smeller Anniken Huitfeldt med et smil.
Det er tid for plutselig oppbrudd.
Men det skal komme flere øyeblikk.

Nasjonalparken


Norges største nasjonalpark på fastlandet heter Dag Solstad, mente Jan Kjærstad i 1998. I et foredrag eller debattmøte sa han mer, men ble ikke sitert på det: «Dag Solstad er samtidens Sigrid Undset. Han skriver middelalderromaner.» Likevel kom dette Solstad for øret. Han freste og betalte offentlig tilbake med at han ikke ønsket seg lesere som Jan Kjærstad-leserne.
Jeg treffer Kjærstad ved kaffemaskinen i hotellrespesjonen på Lillehammer. Han er nettopp ankommet byen og er den eneste som ikke lukter forgangen moro.
«Jeg sa det jo den gangen, så jeg står for at han er vår tids Sigrid Undset og det om hans middelalderromaner», sier Kjærstad. «Dag er blitt så mild. Før stakk han inn i et smug når han så folk, men nå kan han gå bort til debutanter, selv om han ikke har lest boken deres, og si noen fine ord. Det er flott. Ja, han er blitt mild, men meg er han fortsatt krass mot.»

Romantikeren


Dag Solstad holder på å gli ned fra stolen og gå i ett med teppet. Neste spørsmål, fra en kvinne i hjørnet, vekker ham. Hånden farer opp og skyver brillene opp på neseryggen, kjeven synker og en farge finner vei inn i kinnene. Han begynner å sprelle innenfor lesestolens begrensede rom for bevegelse. Han stammer, men han svarer på spørsmålet:
«Om jeg er romantisk? Det har jeg aldri tenkt på. Nei, aldri tenkt på det.»
Svaret er så fomlete solstadsk at menneskene i rommet er fornøyd. Han har gitt dem et nytt øyeblikk å fortelle om. En bokhandler fra Lillehammer har også bursdag 16.07 og det blir min jobb å ta et bilde av henne på Solstads fang slik at hun har et bilde å legge ut på facebooksiden sin på bursdagen. Nymilde Solstad poserer villig.

Rødvinsforsvinning


Han bildeklemmer flere. Han er faktisk til stede der bak sitt uryddige ytre. Han gir av sitt liv, og alle historiene han forteller bekrefter det vi vil høre; et liv i fomling og aktiv teknisk ukyndighet. Man hylles. Man deler. Men det kunne stoppet en gang i 1967:
Dag Solstad hadde opplesning på tannlegehøyskolen i Oslo. For jobben fikk han en flaske rødvin. Distré og lettet gikk han av T-banen ved studenthybelen sin.
Manuset og vinen lå igjen på trikken.
Solstad kastet seg i en drosje. Den gang skrev man på maskin og dette var eneste utkast til det manuset som skulle bli boken Svingstol. Drosjen kjørte hardt. Unge Solstad fant trikken, fant setet og fant plastposen med manuset. Rødvinen var borte.
Av dette lærte Solstad ingenting. Han skriver ennå på skrivemaskin.
Til og med det hylles man for.