EdwardHopper

EdwardHopper
Morning sun

fredag 30. desember 2011

Georg Apenes er en gammel Høyremann. Gordon må innrømme at han liker Apenes veldig godt.

Fra Datatilsynets arkiv:

Den kriminelle tusenlappen
- Den som ønsker å være anonym, har urent mel i posen sin. Det er i seg selv suspekt å ha et ønske om å skjule noe – særlig om dette ’noe’ er egen identitet. 

Georg Apenes; tidligere direktør i Datatilsynet



Det er nå mange år siden jeg mislyktes i å betale en hotellregning ved hjelp av kontanter: Bare bankkort ble akseptert. I dag er situasjonen den at avviklingen av kiosk-køene går tregere enn noensinne fordi ni av ti med den største selvfølgelighet betaler sitt ’Dagblad’ eller sin Cola med kort.

Det kan være den pris jeg bør være villig til å betale for å være med på å bekjempe valutasmugling, svart arbeide og hvitvasking i fedrelandet….?
Det er ikke uvanlig at grunnlaget for velmente reformer søkes begrunnet i viten. Når det gjelder tusenlappene er deres negative funksjon overhodet ikke kartlagt og utredet. Det man med logisk treffsikkerhet ville kunne hevde, ville være at om alle sedler og mynter ble forbudt og inndratt, så ville uregulerte og uønskede transaksjoner bli vanskeliggjort. Men, selv da: Ville all pengetransport i innland og til utland bli transparent og legal fordi de måtte passere Statens Transaksjonsdatabase ?

Forslaget føyer seg inn i rekken av teoretikerpåfunn som forutsetter at velmeneri kan kompensere for positiv viden om tiltakets påregnelige virkninger. 
I en bred, internasjonal undersøkelse viser det seg at Kari og Ola Nordmann er villige til å svelge unna det meste dersom bare myndighetenes begrunnelse er å vise til ’terrorbekjempelse’.  Med slikt et mantra forstummer både vilje og evne til kritisk etterprøving.


Vi vet – med sikkerhet – at dersom vi forbød biler i Norge, ville det straks bli slutt på bilulykkene. Når dette ikke er på dagsordenen til overveielse, er det fordi vi er villige til løpende å veie fordeler og ulemper.
Er problemet at det fremdeles er mulig å kjøpe og selge anonymt – så bør Kredittilsynet og Finansdepartementet invitere til å ta skrittet fullt ut... Femhundrelappene er sikkert minst halvparten så farlige som tusenlappene – og bør også tas på alvor.
Og er egentlig hundrelappene så uskyldige?
Georg Apenes








onsdag 28. desember 2011

Konspirasjonsteoriene vokser

Alt lar seg forklare
Om hvorfor konspirasjonsteoriene vokser akkurat nå.


Av Lena Lindgren; KOMMENTAR, Morgenbladet 23.12.11


Det er ikke politisk korrekt, men noen må våge å si det: FN og forskerne har i skjul forfalsket forskningsresultater om global oppvarming. Hvorfor? Målet er en kommunistisk verdensregjering, mest sannsynlig. Og vend blikket hjem til vårt lille Norge. Du vil se at den muslimske invasjonen fortsetter for fullt, en invasjon med barnefødsler som våpen, som er nøye planlagt i samarbeid med det norske Arbeiderpartiet. Videre vet vi i dag, ti år etter 11. september, at dette var en innsideoperasjon iscenesatt av Pentagon selv. Noen vil ha det til at jødene trakk i trådene. Det stemmer ikke, det var 22. juli jødene sto bak.

Konspirasjonsteorier har vært for spesielt interesserte, kuriosa om Illuminati og UFO-er. Slik er det ikke lenger. Konspirasjonsteorier, særlig de mildere variantene – «men det er jo noe i det…» – setter premisser for de sentrale samfunnsdebattene. Klimaskepsis eller Eurabia-retorikk er mest påtrengende og «akseptert». Men nevnes kan også ferske eksempler fra akademia, som når Prio-forskeren Ola Tunander forrige uke publiserte et essay i Nytt Norsk Tidsskrift om mistenkelige og «ikke tilfeldige» forbindelser mellom 22. juli og staten Israel. Eller da Johan Galtung foran en fullsatt sal på Blindern varmt anbefalte bøkene til Per-Aslak Ertesvåg, en forfatter som blant annet har anmeldt staten for å ha forsøkt å myrde ham med ukjent teknologi.
Jeg vet hvordan det henger sammen, bare gi meg et verktøy til å søke opp faktaene, samle dem og spre dem videre til vanvittig mange, drømte konspirasjonsteoretikeren. Og fikk internett. Nettmediet spiller utvilsomt en praktisk rolle i hvorfor konspirasjonsteoriene spres, men kan internett også være en mer dyptliggende årsaksforklaring?
Det klassiske konspirasjonsteoretiske universet følger et mønster med klare aktører. Det er konspiratørene, som skal sette sin sammensvergelse ut i livet. Og sammen med dem, kollaboratørene – for forræderen spiller en viktig rolle i dette tankeuniverset (riktignok kan en stor del av kollaboratørene være «ubevisste» og heltene kan forsøke å vekke dem, selv om sjansen er stor for at de er blitt for hjernevasket). Heltene er dem som klarer å gjennomskue det store bedrageriet og starte motstandskamp. Heltene har en slags status som seende – de har fått det rette blikket og kan se hvordan makten opererer i det skjulte. Og selvsagt: Har du først fått det rette blikket, akselererer evnen og du vil snart se at hele verden og hele historien styres av de samme onde krefter.
Dette er den lille manns helterolle. Mens konspiratørene har makt, både over ideologi og finanser, har den lille mann bare denne innsikten. Derfor forventes det ikke fysisk aksjonisme av heltene (Anders Behring Breivik var et unntak her) utover å samle informasjon og dele innsikten med flest mulig. Spre det videre!, som sjargongen sier. Lenge før internett har konspirasjonsteoretikeren sanket informasjon som ekorn sanker nøtter. Ingen bit er for liten! Den minste opplysning kan bli avgjørende! Men med internett går man opp minst tre i vektklasser. For konspirasjonstenkere er det aldri slik at noe «bare skjer», alt lar seg forklare. I det norske referanseverket Konspiranoia kaller Arnfinn Pettersen og Terje Emberland dette trekket for intens rasjonalisme. Alle informasjonsenhetene legges systematisk ved siden av hverandre, de kan hektes sammen og vips – så har man den store sammensvergelsen.Tilfeldig? Neppe.
Personlighetstrekkene til konspirasjonsteoretikeren – en hyperaktiv informasjonsproduksjon, skepsis mot offisielle fora og selvoppfatning som mer intelligent enn «eliten» – er også trekk som det unge internettmediet har hatt som image.
Marshall McLuhan var teknologifilosof. Han døde i 1980, og fikk aldri vite om internett. Hvis han hadde levd i dag, ville han kanskje hevdet at nettmediet skaper erkjennelsesformer som passer konspirasjonsteorienes oppbygning og anatomi. Det morsomme med McLuhan er at han ikke avdramatiserte medienes betydning, slik vi gjør i dag. For McLuhan var mediet historiens drivende kraft og det er mediet selv – ikke innholdet – som former oss, herav kjendisformuleringen The media is the message. Innholdet – for eksempel nyhetshistorien – er bare det saftige kjøttbeinet innbruddstyven slenger til bikkja for å avlede dens oppmerksomhet. Virkningen av et medium blir så kraftig nettopp fordi vi er ubevisste om at mediets egenart strukturerer oss, både på individ- og samfunnsnivå.
Et medium er en utvidelse av de menneskelige sanser, slik McLuhan så på det. Hjulet er en forlengelse av foten, radio en forlengelse av øret, visuelle medier av øynene. Elektroniske medier var en forlengelse av menneskets sentralnervesystem. Og poenget hans var at ethvert medium, som en forlengelse av oss selv, setter oss i en tilstand av følelsesløshet. Det skjer psykologisk, som ved en amputasjon – mediet blir som en nummen kroppsdel. McLuhan forklarte også narsissismen med mediets vesen. Mennesket blir fascinert av enhver forlengelse av seg selv som manifesterer seg i en annen type stoff.
Så hvis McLuhan hadde rukket å legge den spektakulære verdensveven under sin lupe, ville han, på basis av sin egen teori, kunnet sagt at følelsesløshet, narsissisme og angst fremkalles av selve dette mediets form. Og vi ville sagt at jo, ok, her er det noe vår samtid kan kjenne igjen. Selv om internett beriker og hjelper oss, fornemmer vi også at det som form endrer vår grunnleggende måte å erkjenne verden på.
For eksempel: Er det bare de faktiske ytringene som gjør at nettdebattene på de store riksavisene er blitt det forfatter Øyvind Strømmen kaller «sydende pøler av hat»? Kanskje skyldes det også at på internett – vårt følelsesløse nervesystem, ifølge McLuhan – kjenner vi så vidt et tastetrykk. Du sier masse til andre mennesker du aldri ser ansiktsuttrykket til. Du har grenseløse muligheter til å sette fakta sammen til nye bilder, og du er Kongen av internett, men sitter likevel alene i stua.
Konspirasjoner er bygget opp av det vi alle gjør hele tiden, vi trekker abduktive slutninger. Vi fyller inn sammenhengen uten å vite. Slik er konspirasjonsteorier en naturlig menneskelig virksomhet. Vi tolker tegn og skaper guder. Den borgerlige offentlighet har institusjoner – for eksempel redaktørleddet, forlag, debattprosedyrer – som bryter ned mulighetene for at disse slutningene løper løpsk og blir enorme byggverk av tankefeil. På internett eksisterer ikke de offentlige mekanismene. Slik sett er vi tilbake i en førmoderne tilstand.
Typisk kjennetegn for en konspirasjon er masse enkeltstående hendelser som legges ved siden av hverandre – men den egentlige påvisningen av hva sammenhengen består i, hvor forsvant den? Her er teorien blank. Ofte fordi sammenhengen er konspirasjonen selv – det er den som samler de løsrevne bitene. Teorien må i så fall vise til seg selv. Altså er konspirasjonen en forutsetning – ikke et bevis – for å forstå hvordan hvert element henger sammen.
Internett og konspirasjonsteorier har vesenslike trekk som forsterker og inspirerer hverandre. Både konspirasjonen og nettet er systemer uten redigerende ledd, der masse amatører med vaklende tillit til verden, skal fylle ut sammenhengen selv. Det gir gode vilkår for paranoia.
McLuhan var teknologisk determinist. Du må snakke til mediet, ikke den programansvarlige hvis mediene har uheldige konsekvenser, mente han. «Å snakke til den programansvarlige er som å klage til en pølseselger på et stadion over hvor dårlig favorittlaget ditt spiller», skrev han. Å ta problemet opp med internett i egen person, ville altså vært en løsning. Men det er jo ingen der. Bortsett fra jødene da, som alltid.






UKENS ORDSPRÅK

"Vi er alle mennesker når vi er nakne."






Norge

torsdag 22. desember 2011

Frank Zappa - Joe´s Garage & Why Does It Hurt When I Pee?



Fra frelse til helse

Du har tatt Guds plassINDIVIDET PÅ PLASS: Gudstjenestereformen vil gjøre kirken mer fleksibel og jobbe mot det tradisjonelt autoritative. - Den nye religionen kan øke følelsen av tap av mening, mener Ole-Jacob Madsen.


Du har tatt Guds plass


Mandag 12. desember, 2011, Klassekampen
Av Sandra Lillebø


Straff og synd har forsvunnet fra dagsorden. I den nye religionen er det Gud som er på tilbudssiden, og presten er blitt terapeut, ifølge filosof og psykolog Ole-Jacob Madsen.
- Begreper som velvære, selvrealisering og personlig autonomi har blitt sentrale størrelser for statskirken. Psykologi er blitt den nye religionen, og vår søken har gått fra frelse til helse, sier Ole-Jacob Madsen.
Han er filosof og psykolog, og disputerer seinere denne måneden med doktorgradsavhandlingen «The Unfolding of the Therapeutic. The Cultural Influence of Psychology in Contemporary Society», som kort fortalt handler om hvordan psykologi som disiplin får stadig mer utbredelse i vår vestlige verden.
Madsen skrev om dette allerede i boka «Den terapeutiske kultur» som kom i fjor vinter, og som startet en lengre debatt om psykologiseringen av samfunnet i herværende avis. I denne teorien ligger det et premiss om at psykologien er med på å erstatte religionen som kollektivt rammeverk, ifølge Madsen.
Mens vi tidligere søkte oss til presteskapet og gudstjenestene for å finne svar på både hverdagslige og eksistensielle problemstillinger, er det nå til psykologene og deres språk vi vender oss.
Individualisering
Men ikke bare får prestene mindre å si i samfunnet. Selve måten de henvender seg på til oss, har blitt endret, mener Madsen, som har sett nærmere på gudstjenestereformen i Den norske kirke, som ble innført 1. søndag i advent i år.
- Økt individualisering på det religiøse feltet fører ikke automatisk til religionens død. Derimot forandres religionen fra en autoritet man underkaster seg, til en slags livsstilsreligion. Det blir noe man velger som del av identitetsdannelse og selvrealisering, på linje med andre ting.
Reformen i Den norske kirke kommer som en følge av at oppslutningen om statsreligionen har vært dalende i flere år. Mange føler at Kirken ikke lenger er relevant for deres liv, og Madsen mener Kirken har all grunn til å bekymre seg.
- Nesten åtti prosent av befolkningen er medlem i Kirken, men bare tjue prosent sier at religion har en viktig plass i livene deres. Fra Kirkens ståsted, er det all grunn til bekymring, sier Madsen til Klassekampen.
Han fortsetter:
- Kirken virker å være bevisst på at mange føler seg fremmedgjort fra dem. Med denne reformen sier de at de ønsker seg en gudstjeneste hvor folk i større grad kan gjenkjenne sitt eget liv.
- Samtidig som statskirken taper terreng, er new age-inspirerte religioner på frammarsj. Hvorfor foretrekker vi de nye framfor de gamle religionene?
- De nye religionene er i større grad livsstilsreligioner som kan samsvare med din unike søken etter et religiøst objekt. De religionene som har et autoritativt ytre og som gir minst oppmerksomhet til deg som søkende, gjør det dårligst i dag. Enkelte trekk ved religionene ser ut til å forsvinne helt, i takt med den generelle individualiseringen. Straff og synd har for eksempel blitt mer utidsmessig, mens Gud har blitt mer på tilbudssiden. Det som er interessant, er at også de tradisjonelle religionene viser tegn på at de nærmer seg «en terapeutisk etos», sier Madsen.
Eksistens og terapi
I avhandlingen sin skriver Madsen at «selvet og Gud har byttet plass». Mens autoriteten tidligere har vært en ytre lov og gitt mennesket en bestemt moral, er dagens etos forankret i selvet. Dette er uttrykk for at vi har gått fra en pliktkultur til en rettighetskultur, mener Madsen.
- Mens spørsmålet tidligere var «hva skal jeg være for Gud?», er det nå «hvordan skal Gud være for at jeg velger å tro på ham?».
- Hvilke ulemper ser du med dette?
- Jeg tror vi kan innsnevre det eksistensielle rommet og meningsuniverset vi lever i. Velvære blir for eksempel til et mål i seg selv, heller enn en konsekvens av å leve i et fellesskap. Frelsen har tradisjonelt forandret mennesket ved å bringe det til et nytt nivå. Nå er presten først og fremst en terapeut som ikke kan tilby frelse. Det er del av en forflatning som til syvende og sist gir mindre velvære, potensielt meningstap og psykiske lidelser.
Mot autoriteten
Madsen refererer til den franske sosiologen Alain Ehrenberg, som tematiserer hvordan lidelsen i den tradisjonelle religionen blir projisert til noe utenfor en selv. I dag derimot, retter vi derimot vårt selvsentrerte blikk innover når vi søker etter mening.
- Émile Durkheim pekte på dette allerede i 1897 med sitt referanseverk «Selvmordet». Her spør han blant annet om årsaken til at det begås færre selvmord i katolske land enn i protestantiske, kan henge sammen med at katolisismen tilbyr noe mer institusjonelt og integrerende enn den mer liberale protestantismen, sier Madsen.
Den kristne tro har, uansett retning, vært en sfære som har gått ut over den individuelle søken. Med reformen, kreves det tvert imot at kirken skal gjøres relevant for det individet som oppsøker den.
- Reformen sier at man skal jobbe for lokalt engasjement, tjenestene kirken gir skal bli mer fleksible, og de skal jobbe mot det tradisjonelt autoritative.
- Er ikke det en god ting?
- Jo, umiddelbart kan man tenke det, i hvert fall om man ser på kirken som noe totalitært og undertrykkende. Samtidig er det unike ved religionen at den tilbyr å løfte den menneskelige lidelsen ut over individet, og man kan spørre seg om psykologien eller den individuelle tilnærmingen klarer å veie opp for dette tapet.
Madsen sier han er klar over at han lett kan mistenkes for å fremme en reaksjonær kritikk eller for å ville gå tilbake til en strengere protestantisk etikk.
- Selv om jeg tror at den nye religionen kan øke følelsen av tap av mening, mener jeg fortsatt det er mange grunner til å forlate en sterk pliktkultur. Jeg har ikke noen visjon om at Kirken skal redde oss.





mandag 19. desember 2011

Brun, brun vind

Utrop.no

Mandag 19.12.11
Av Are Vogt Moum






Unge i Wien: – For mange tyrkere
En stor del av de unge i den østerrikske hovedstaden er åpent innvandrerfiendtlige og antisemittiske. Det viser en ny undersøkelse. 
Nesten halvparten av unge wienere (43,6 prosent) mener at det "allerede er altfor mange tyrkere i landet". 18,2 prosent er enig i at "jøder har for stor innflytelse på verdensøkonomien". Og mer enn en tiendedel (11,2 prosent) er enige i påstanden om at "Hitler også gjorde mye bra for menneskene". 

Det viser undersøkelsen "Ungdom og tidsånden" gjennomført av Instituttet for forskning på ungdomskultur (Institut für Jugendkulturforschung), ifølge avisen Die Presse. Instituttet har intervjuet 400 unge i Wien mellom 16 og 19 år. 40,5 prosent av de spurte sa seg enige i at "for mange innvandrere er ekte østerrikere et mindreverdig folk".

Tyrkere uglesett
– Særlig unge fra lavt utdannete sjikt, som selv må frykte for arbeidsplassen og fremtiden, er spesielt skeptiske folk av tyrkisk herkomst, forteller en av forskerne bak undersøkelsen Beate Großegger.

Großegger ser resultatene som et tegn på at den politiske bevisstgjøringen i skolen og samfunnet har sviktet. 

Bernhard Heinzlmaier er leder for instituttet som har laget undersøkelsen. Han mener fremmedfiendtlige holdninger har blitt vanligere også blant unge fra middelklassen. 

– Men til forskjell fra unge fra lavere lag vet disse å ytre seg politisk korrekt, forklarer han. 

Med andre ord sier unge fra øvre lag seg ikke – åpent – enig  i den typen fremmedfiendtlige utsagn instituttet har brukt for å kartlegge de unges holdninger. Fremmedfiendtlighet og antisemittisme kan altså være langt mer utbredt i disse sjiktene enn det statistikken viser. 
Generasjon ego
Heinzlmaier ser på de fleste i den nye generasjonen som "kjølige, amoralske skapere av seg selv". 

– Andre mennesker er ikke lenger medmennesker, men konkurrenter. Denne generasjonen er preget av nyliberal hjernevask, hevder instituttlederen, og viser til at kun en tredjedel forstår omfordeling fra de rike til de fattigere som "sosial rettferdighet".  

Den som er fattig, har selv skylden, er oppfatningen blant de unge. Mer enn en tredjedel (37,2 prosent) mener at "latskap og mangel på vilje" fører til fattigdom, bare 21 prosent gir samfunnet ansvaret. I en tilsvarende undersøkelse fra 2000 mente derimot over halvparten at samfunnet var ansvarlig.  

Ønsket om å nå helt til toppen i arbeidslivet har imidlertid fått et skudd for baugen. Årsaken er etter alt å dømme bekymringer for fremtiden utløst av finanskrisen. To tredjedeler setter en sikker arbeidsplass høyere enn en god karriere. 







Blå, blå vind




















Presser på for frihandel


WTO: Utenriksminister Jonas Gahr Støre har signert en avtale som plikter Norge til å kjempe for uinnskrenket frihandel på WTO-møtet i Genève.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) signerte torsdag en «forpliktelse mot proteksjonisme» på ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Sammen med et tjuetall andre land, deriblant USA og EU-landene, forplikter Norge seg til å «bekjempe alle former for proteksjonisme på sterkest mulig måte». Med det går Norge inn for ubegrenset frihandel.
Det er kontroversielt - norsk landbruk baserer seg på omfattende importvern, og regjeringen har tidligere lovet å verne utviklingsland fra tøylesløs frihandel.
- Vårt avtaleverk hjemler vår landbrukspolitikk. Men en forutsetning for vår evne til å drive denne landbrukspolitikken er at norsk økonomi drives av sterk utenrikshandel, med alt fra industrivarer og fisk som er livsavhengige av at andre land ikke griper til proteksjonisme, sier utenriksminister Støre til Klassekampen.
Avviser linjeskifte
I sin regjeringserklæring skriver den rødgrønne regjeringen at den vil «arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges stor vekt».
Utenriksministeren selv mener ikke forpliktelsen utgjør et linjeskifte i norsk handelspolitikk:
- Det er jeg grunnleggende uenig i, det denne uttalelsen sier er at de landene som har undertegnet den ikke vil innføre proteksjonistiske tiltak, og ikke vil bryte med sine WTO-forpliktelser, sier Støre.
- Den handler ikke om de fattigste landene, vi snakker på vegne av oss selv om hvordan vi ønsker å opptre, sier han.
Det framgår likevel ikke noe unntak for landbruk eller de fattigste landene i erklæringen Norge har forpliktet seg til.
Også i sin plenumstale til WTO-toppmøtet snakket Støre om viktigheten av å bekjempe proteksjonisme, uten at han tok forbehold.
Overrumplet
Utenriksministerens signatur kom overraskende på hans regjeringspartner Senterpartiet, på den norske delegasjonen til WTO-møtet og på solidaritetsorganisasjonene.
Da Klassekampen kontaktet Berit Hundåla, nestleder i Norges Bondelag og medlem av den offisielle norske WTO-delegasjonen, hadde hun aldri hørt om erklæringen og tok snarest kontakt med Utenriksdepartementets representanter for svar.
- Jeg synes ikke det er noe artig å få vite om dette fra media. De har valgt ikke å informere oss om at det over flere dager har pågått et arbeid for dette, da forventer jeg at dette oppropet ikke har noen betydning for norsk landbruk, uttaler Hundåla.
Dramatisk
Utviklingsfondet mener utviklingen er dramatisk.
- Det er ikke overraskende at Norge tar til orde for frihandel, men det er nytt at Støre gjør det helt uten forbehold, uten at han sier noe om landbruk, og uten at han sier noe om at utviklingsland har behov for å beskytte ny industri, sier Aksel Nærstad i Utviklingsfondet.
Mens utenriksministeren mener erklæringen bare er en bekreftelse av Norges WTO-forpliktelser, mener Nærstad at erklæringen går mye lengre.
- Han binder Norge til ikke å bruke handlingsrommet i WTO. Det er ganske sjokkerende at det skjer helt uten offentlig debatt, sier han.
Utenriksminister Støre demper ned hvor bindende erklæringen er.
- Begrenser ikke du norsk politisk handlingsrom ved å signere denne erklæringen, for eksempel i tilfelle av en matkrise?
- Dette er en politisk erklæring, ikke en rettslig erklæring. Vi har mange klausuler i tilfelle krise som åpner for å treffe nødvendige tiltak, hevder Støre. Han er kritisk til Utviklingsfondet:
- De gir noen gang inntrykk av at de snakker på vegne av utviklingsland, det er ikke alltid slik. Disse landene snakker veldig godt for seg selv, og har fått en mye sterkere posisjon i WTO-systemet, sier Støre.
Drar opp stigen etter seg
Likevel støttes Utviklingsfondet av både Changemaker og Forum for utvikling og miljø.
- Det er urettferdig dersom vi nå skal presse utviklingsland til å gi fra seg muligheten til å drive en aktiv næringspolitikk og benytte seg av virkemidler som har vært viktig for Norge i vår langsiktige utvikling og velstandsbygging, sier Markus Nilsen, leder i Kirkens Nødhjelps ungdomsorganisasjon Changemaker, fra Genève.
- Å utvetydig fordømme proteksjonisme er i beste fall unyansert. Vi trenger et asymmetrisk handelssystem, og Norge bør understreke dette i forhandlingene, sier Ane Schjolden på vegne av Forum.




UKENS ORDSPRÅK


"Uhell rammer alltid de fromme, sa fanden, han ble hengende fast i et tornekratt med skinnbuksene sine."




Danmark

torsdag 15. desember 2011

MØRKE TIDER

Ytre høyre sprer frykt i Italia
FRITT VILT: Afrikanere protesterer i Firenze etter at to senegalesiske gateselgere ble skutt og drept av en høyreekstrem italiensk mann tirsdag. Morderen tilhørte den fascistiske gruppa Casa Pound. FOTO: NICCOLO CADIRN, REUTERS/SCANPIX


Av Eirik Grasaas-Stavenes, Klassekampen 15.12.11



Ytre høyre sprer frykt i Italia


MØRKT MILJØ: Drapsmannen Gianluca Casseri tilhørte en høyreradikal gruppe som skaffer seg støtte ved å gi unge og fattige italienere husrom og stolthet.
Tirsdag ettermiddag parkerte italieneren Gianluca Casseri bilen sin på et torg i den italienske byen Firenze. Han gikk ut av bilen og bort til et marked.
Der skjøt og drepte han to senegalesiske gateselgere. En tredje ble alvorlig skadet. Deretter kjørte Casseri videre til et nytt marked hvor han skjøt og skadet ytterligere to afrikanere. Til slutt tok ifølge politiet Casseri sitt eget liv.
Over hele Europa er ytre høyre på frammarsj. Angrepet i Firenze er det siste i en lang rekke rasistisk motiverte angrep i Italia.
- Som med Anders Behring Breivik snakkes det nå med en gang om at han må ha vært syk. Men det var ikke hvite italienere han skjøt. Han har hatt en agenda, Det snakkes mer om individuelle egenskaper når terroristene er hvite. Men hvilket miljø han har oppholdt seg i spiller også inn, sier Lisa Bjurwald, forfatter av «Europas skam - Rasister på frammarsj», til Klassekampen.
Gianluca Casseri tilhørte den høyreradikale grupperingen Casa Pound, som har tatt avstand fra drapene og gjør det de kan for å distansere seg fra Casseri. Casa Pound, som sier de ikke støtter noen form for vold, representerer et «nytt sosialt ytre høyre» i Italia, som blander progressive agendaer med fascistisk tankegods. Bjurwald mener at selv om gruppa forsøker å framstille seg som stuereine, så har den bidratt til å radikalisere drapsmannen.
- Ideologien i seg selv er aggressiv og militant. De hyller åpent fascismen og dens ideal om det «reine» og «ekte» italienske. Det er en høyreekstrem gruppe, sier Bjurwald.
Bevegelsen ble startet i Roma på slutten av 1990-tallet, men har siden vokst i omfang og spredd seg til hele landet.
Tilbyr fattige husrom
Casa Pound har vunnet oppslutning gjennom å tilby husrom til hjemløse i okkuperte bygninger. Idag har gruppa rundt 2000 medlemmer. De kritiserer nyliberale verdensbilder og forfekter arbeideres rettigheter innenfor rammen av nasjonalstaten.
Blant Casa Pounds viktigste politiske saker er retten til å eie hus, kamp mot økte levekostnader og forsvar av den tradisjonelle familien. Gruppen konsentrerer innsatsen mot temaer som har størst potensial til å engasjere hvite italienere fra samfunnets fattigste klasser.
Casa Pound arbeider blant annet for å få på plass en lov som vil sikre «alle hvite italienske arbeidere rett til å eie eiendom».
Casa Pound kaller seg «tredje millenniums fascister» og har Benito Mussolini blant sine store forbilder. Navnet har gruppen fra den amerikanske forfatteren Ezra Pound (1885-1972) som støttet Mussolinis fascistregime under 2. verdenskrig.
Italia har det siste halvåret havnet midt i eurokrisa og har fått rollen som landet som kan utløse en økonomisk tsunami dersom det ikke klarer å betjene sin voksende statsgjeld. Stadig flere unge italienere er desillusjonerte og har lite tro på framtida i et land som preges av økonomisk krise, voksende arbeidsledighet og økende sosial nød.
Fascistisk arv
Samtidig har fascismen aldri blitt tabu i Italia. Ifølge Bjurwald bidrar dette til oppslutningen til nyfascistiske grupper som Casa Pound.
- Italia har ikke håndtert sin fascistiske historie. Til og med Berlusconi har hyllet Mussolini og fascistiske og rasistiske trekk går til topps i det politiske systemet. Det er avgjørende for å forstå fascismens popularitet. I kombinasjon med dagens sosioøkonomiske klima er det slik miljøet på den radikale høyrefløyen får næring, sier Bjurwald.
Bevegelser som Casa Pound fanger opp deler av misnøyen blant unge og fattige. Gruppa samler og engasjerer mange unge mennesker gjennom musikkarrangementer, sportsaktiviteter og studiesirkler.
Casa Pounds president Giannluca Iannone er også frontfigur i bandet ZetaZeroAlfa som har vært sentralt i musikkmiljøet som har tiltrukket mange unge til bevegelsen. Iannone har lenge vært en sentral figur på Italias radikale høyrefløy.
De siste årene har båndene mellom organisasjoner fra det radikale høyre som Casa Pound og flere av de politiske partiene på italiensk høyrefløy blitt sterkere. Representanter fra det radikale høyre figurerer på valglister til Popolo della Liberta, alliansen mellom Berlusconis Forza Italia og Allianza National.

onsdag 7. desember 2011

Med monopol på vrangforestillinger

Med monopol på vrangforestillinger


22/7. Vurderingen av Anders Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere 

som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen til stammemedlemmer i New Guineas 

jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse.



Kronikk av Tore Bjørgo professor, Politihøgskolen og Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Aftenposten 07.12.11


Rettspsykiaterne har erklært Anders Behring Breivik strafferettslig utilregnelig og gitt ham 


diagnosen paranoid schizofren og psykotisk.
Mye av grunnlaget for disse vurderingene er at han kommer med en rekke utsagn som de to 


rettspsykiaterne tolker som uttrykk for omfattende paranoide vrangforestillinger.
Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved om rettspsykiaterne her baserer sine vurderinger på 


et for snevert faglig perspektiv.
I bakgrunnsdokumentasjonen til rapporten påpeker de sakkyndige at de ikke har tatt stilling til 


Behring Breiviks politiske budskap eller ståsted, og at «dette ligger selvsagt utenfor de 


sakkyndiges mandat» (Aftenposten 1. desember).
Spørsmålet er om det er metodisk forsvarlig ikke å ta med i vurderingen hva som er kollektive 


forestillinger i den ekstremistiske subkulturen han tilhører, men bare fortolke hans bisarre utsagn 


som individuelle vrangforestillinger.



Manglende kulturforståelse


Jeg har ikke kompetanse til å vurdere psykiatriske diagnoser. Men etter å ha forsket på høyreekstreme miljøer og subkulturer i nærmere 15 år har jeg kompetanse på å si noe om vanlige virkelighetsoppfatninger i disse miljøene.
Som sosialantropolog slår det meg at psykiaternes vurdering av Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen og tilregneligheten til individuelle stammemedlemmer i New Guineas jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse av hva som er normale tenkemåter og meningsrammer i denne spesielle kulturen.
Sett gjennom norske psykiaterbriller vil det da være mye som kan fremstå som bisarre vrangforestillinger – uten at det i realiteten må skyldes individuell psykopatologi.
Behring Breivik tilhører en høyreekstremistisk subkultur som er sterkt preget av en konspirasjonstenkning om en ytre fiende (muslimer eller jøder) som bistås av en indre fiende av forrædere (hele det politiske etablissement og andre motstandere).
Disse inngår en angivelig sammensvergelse for å ødelegge vårt samfunn, kultur og etniske gruppe/rase. Hatet er sterkere mot de indre forræderne enn mot den ytre fienden. Selv betrakter de seg som en heroisk motstandsbevegelse som vil kjempe mot denne trusselen med alle midler i en altomfattende borgerkrig som kommer, eller som allerede har startet.
Dette er grunntemaet i Behring Breiviks kompendium, så vel som i ideologien til Arne Myrdal og hans anti-innvandringsbevegelse på 1980- og 90-tallet.
Det er en bisarr, konspiratorisk og paranoid forestillingsverden, hvor de gode heltene går til kamp mot de absolutt onde. Men disse virkelighetsoppfatningene deles av et sosialt fellesskap som består av tusenvis av mennesker. Sett utenfra fremstår denne forestillingsverdenen som fullstendig forrykt.


Velkjente tenkemåter



Som forsker på høyreekstremisme slår det meg at det aller meste av Behring Breiviks utsagn i kompendiet og det som har kommet frem i mediene fra politiavhør, og mye av det rettspsykiaterne har trukket frem for å underbygge sine konklusjoner, er velkjente tenkemåter i disse miljøene.
Jeg har nylig snakket med flere tidligere høyreekstremister som sier at «Det var jo akkurat slik vi tenkte. Vi var sikkert temmelig paranoide, men schizofrene eller psykotiske var vi neppe».
Sett med en terrorismeforskers briller kan man også stille spørsmål ved rettspsykiaternes fortolkning av Behring Breiviks frykt for å bli overvåket. De peker på en rekke (for dem merkelige) tiltak han gjorde for å unngå å bli overvåket, som å lete etter skjulte kameraer og å fjerne batteriet fra mobilen når han var på reise.
Dette synes rettspsykiaterne å fortolke som «vrangforestillinger om forfølgelse».
Blant terrorismeforskere og sikkerhetseksperter betraktes hans systematiske antideteksjonstiltak som den viktigste suksessfaktoren for å kunne gjennomføre den verste enmanns terroraksjonen verden så langt har sett.

Vanskelig



Det er bekymring for at andre skal lære av hvordan Behring Breivik unngikk å bli oppdaget. Var han paranoid og stormannsgal, slik rettspsykiaterne tolker det, eller var han en rasjonell og usedvanlig kompetent terrorist?
Det må være vanskelig å avgjøre hvor mye av Behring Breiviks spesielle virkelighetsoppfatning som skyldes individuell psykopatologi og hvor mye som kan tilskrives den bisarre forestillingsverden han har felles med den ekstremistiske subkultur han er del av.
Uansett er det faglig svært problematisk at rettspsykiaterne gir seg til å fortolke Behring Breiviks mange underlige uttalelser uten den (sub)kulturkunnskap som gjør det mulig å skille de individuelle vrangforestillinger fra de kollektive, og uten å ta hans politiske og terroristiske prosjekt på alvor.

Alternativ målestokk




Det må spørres hva som er «baseline» når man skal vurdere i hvilken grad hans vrangforestillinger er utslag av psykopatologi eller ikke. Hvis det er virkelighetsoppfatningen til den norske normalbefolkningen, er svaret allerede gitt i utgangspunktet. Da er han spinn gal. Men det er i så fall også store deler av det høyreekstreme miljøet.
Hvis man derimot bruker utbredte tenkemåter og virkelighetsoppfatninger i de høyreekstreme miljøene som et sammenligningsgrunnlag og vurderer i hvilken grad Behring Breivik går langt ut over disse tenkemåtene, vil man få en alternativ målestokk for å vurdere graden av individuell psykopatologi.
Kanskje vil man da fortsatt finne at han har så avvikende vrangforestillinger at det er grunnlag for å stille diagnosen paranoid schizofreni. Eller kanskje blir konklusjonen en annen. Men når rettspsykiaterne ikke engang vil gå inn i problemstillingen, avskjærer de seg fra å vurdere den alternative hypotesen. Det er ikke betryggende for den videre rettsprosessen.
Det kan være grunn til å få inn mer tverrfaglig kompetanse når det skal foretas en helhetlig vurdering av Anders Behring Breivik og tilsvarende ekstremisters tilregnelighet og eventuelle vrangforestillinger. Etter dagens ordning har rettspsykiaterne hegemoni og monopol på denne rollen.








Eli Wallach er 96 år i dag. Jævlig bra jobba!




tirsdag 6. desember 2011

Donovan - Universal Soldier






Bjørnar Moxnes er nådeløs mot sine politiske kolleger

GRUPPELEDER: Bjørnar Moxnes er gruppeleder for Rødt i Oslo bystyre. Han er lite imponert over sine politiske kolleger, som tjener tusenvis på en gullkantet etterlønndsordning. Foto: KYRRE LIEN, SCANPIX
GRUPPELEDER: Bjørnar Moxnes er gruppeleder for Rødt i Oslo bystyre. Han er lite imponert over sine politiske kolleger, som tjener tusenvis på en gullkantet etterlønndsordning. Foto: KYRRE LIEN, SCANPIX


VG Nett, 03.12.11
Av Ole N. Olsen, Lars Akerhaug, Lars M. Glomnes og Kjetil Gillesvik


(VG Nett) Gruppeleder Bjørnar Moxnes for Rødt i Oslo bystyre er nådeløs mot sine kolleger, som mottar gunstige etterlønnsordninger etter å ha gått av som heltidspolitikere.








- Det er fullstendig bak mål. Reis ut på et av Oslo kommunes sykehjem og snakk med de som jobber der. Eller snakk med de som kjører buss eller tømmer søppel. Dette er en ordning som er fullstendig urimelig, og den viser at politikereliten i Oslo overhodet ikke eier magemål, sier Moxnes til VG Nett.


Foreslår halvering


Moxnes er gruppeleder i bystyret, og dermed ikke heltidspolitiker, men han får godtgjørelse for møter han deltar på. Gruppelederen sier at det er de samme politikerne som maner til moderasjon overfor egne ansatte, og varsler om stramme budsjetter.




- Så lager de en etterordning for seg selv som gjør at de kan cashe ut titusenvis av kroner mens de ligger på en strand i Thailand med familien. Eller til og med tjene penger i en ny jobb og samtidig cashe ut store summer fra etterlønnsordningen, raser han.





DRO PÅ FEIRE: Sylvi Listhaug (Frp) dro på feire mens hun mottok jobbsøkepenger. Foto: KNUT ERIK KNUDSEN






Han forteller at Rødt ønsker å sette politikerlønnene i Oslo kraftig ned.


- Det må i hvert fall en halvering til. Så mener vi at politikerne ikke skal ha noen andre eller bedre ordninger enn det kommunalt ansatte som blir sagt opp har. Det betyr at man bør avkorte etterlønnen mot all ny inntekt, sier Moxnes.




- Ikke tre ganger bedre




Gruppelederen vil også det han kaller «en automatisk lønnsheis for Oslos politikere» til livs.








- Bystyret har vedtatt at lønningene til heltidspolitikere i Oslo automatisk skal øke i takt med lønningene til politikerne på Stortinget, sier Moxnes.




- Men kveldsarbeid, mediehenvendelser og store mengder saksdokumenter å sette seg inn i, fortjener man ikke litt ekstra kompensasjon?




- De aller fleste gjør en god jobb, men unnskyld meg; de gjør ikke en jobb som er over tre ganger bedre eller viktigere enn de som jobber på gamlehjem og tar vare på våre eldre.




- Er ikke denne ordningen et viktig sikkerhetsnett så ingen står uten inntekt etter å ha måttet gå, kanskje på dagen?



- Jo da, vanlige folk som blir sagt opp har jo en oppsigelsestid som vanligvis er tre måneder, men da jobber de jo. Som politiker blir du på en måte sagt opp av velgerne, og da må du gå. Men dette dreier seg om alt for høy lønn i utgangspunktet, og at noen fortsatt kan motta etterlønn selv om de er i ny jobb, sier Moxnes.



FÅR ETTERLØNN: Rune Gerhardsen sier selv at han utnytter regelverket, ved ikke å starte pensjonen før tre måneder har gått. Foto: KNUT ERIK KNUDSEN

- Det er et rimelig lukrativt sikkerhetsnett hvis det også omfatter ferie i Thailand, sier han.



- Misbruk av ordningen


Tidligere bystyrerepresentant Trond Jensrud (Ap) reagerer spesielt på at tidligere samferdselsbyråd Jøran Kallmyr mottar etterlønn for sin tid som byråd, i tillegg til lønnen fra fulltidsjobb i Fremskrittpartiets bystyregruppe. Etterlønnen hans dekker mellomlegget mellom nåværende og tidligere lønn.

- Det er greit at når man går av som heltidspolitiker skal man få litt tid til å områ seg. Men det jeg i hvert fall ikke forstår, hvis det er korrekt, er at Kalmyr har tatt ut etterlønn og samtidig er heltidspolitiker i bystyret. Hvis det medfører riktighet er det en direkte misbruk av ordningen, sier Jensrud til VG Nett.



Selv benyttet han seg ikke av ordningen, da han ikke lenger skulle være bystyrerepresentant.


- Selv valgte jeg å gå rett i ny jobb og mottok derfor ikke etterlønn, sier Jensrud.


- Karre til seg

Også Jenserud mener det finnes alternative måter å kompensere politikere på.

- Man bør vurdere et system som på Stortinget der man som politiker får en månedslønn når man slutter, som erstatning for feriepenger, sier han.

Øystein Sundelin (H) mener bruken av ordningen virker merkelig.

- I en tid Oslo-skolen skal spare 130 millioner kroner virker det rart at vi har politikere som forsøker å karre til seg, sier Øystein Sundelin.

Han er leder av Kultur- og utdanningskomiteen i Oslo



- Mener du at de karrer til seg?


- Ja, en kan jo komme seg i jobb med en gang. Det er jo slik at en heltidspolitiker tjener svært godt. En må være forberedt på at det kommer en tid der en må gå tilbake til en jobb som ikke er så bra betalt, sier Sundelin.