Konspirasjonsteoriene vokser

Alt lar seg forklare

Om hvorfor konspirasjonsteoriene vokser akkurat nå.

Av Lena Lindgren; KOMMENTAR, Morgenbladet 23.12.11

Det er ikke politisk korrekt, men noen må våge å si det: FN og forskerne har i skjul forfalsket forskningsresultater om global oppvarming. Hvorfor? Målet er en kommunistisk verdensregjering, mest sannsynlig. Og vend blikket hjem til vårt lille Norge. Du vil se at den muslimske invasjonen fortsetter for fullt, en invasjon med barnefødsler som våpen, som er nøye planlagt i samarbeid med det norske Arbeiderpartiet. Videre vet vi i dag, ti år etter 11. september, at dette var en innsideoperasjon iscenesatt av Pentagon selv. Noen vil ha det til at jødene trakk i trådene. Det stemmer ikke, det var 22. juli jødene sto bak.

Konspirasjonsteorier har vært for spesielt interesserte, kuriosa om Illuminati og UFO-er. Slik er det ikke lenger. Konspirasjonsteorier, særlig de mildere variantene – «men det er jo noe i det…» – setter premisser for de sentrale samfunnsdebattene. Klimaskepsis eller Eurabia-retorikk er mest påtrengende og «akseptert». Men nevnes kan også ferske eksempler fra akademia, som når Prio-forskeren Ola Tunander forrige uke publiserte et essay i Nytt Norsk Tidsskrift om mistenkelige og «ikke tilfeldige» forbindelser mellom 22. juli og staten Israel. Eller da Johan Galtung foran en fullsatt sal på Blindern varmt anbefalte bøkene til Per-Aslak Ertesvåg, en forfatter som blant annet har anmeldt staten for å ha forsøkt å myrde ham med ukjent teknologi.

Jeg vet hvordan det henger sammen, bare gi meg et verktøy til å søke opp faktaene, samle dem og spre dem videre til vanvittig mange, drømte konspirasjonsteoretikeren. Og fikk internett. Nettmediet spiller utvilsomt en praktisk rolle i hvorfor konspirasjonsteoriene spres, men kan internett også være en mer dyptliggende årsaksforklaring?

Det klassiske konspirasjonsteoretiske universet følger et mønster med klare aktører. Det er konspiratørene, som skal sette sin sammensvergelse ut i livet. Og sammen med dem, kollaboratørene – for forræderen spiller en viktig rolle i dette tankeuniverset (riktignok kan en stor del av kollaboratørene være «ubevisste» og heltene kan forsøke å vekke dem, selv om sjansen er stor for at de er blitt for hjernevasket). Heltene er dem som klarer å gjennomskue det store bedrageriet og starte motstandskamp. Heltene har en slags status som seende – de har fått det rette blikket og kan se hvordan makten opererer i det skjulte. Og selvsagt: Har du først fått det rette blikket, akselererer evnen og du vil snart se at hele verden og hele historien styres av de samme onde krefter.

Dette er den lille manns helterolle. Mens konspiratørene har makt, både over ideologi og finanser, har den lille mann bare denne innsikten. Derfor forventes det ikke fysisk aksjonisme av heltene (Anders Behring Breivik var et unntak her) utover å samle informasjon og dele innsikten med flest mulig. Spre det videre!, som sjargongen sier. Lenge før internett har konspirasjonsteoretikeren sanket informasjon som ekorn sanker nøtter. Ingen bit er for liten! Den minste opplysning kan bli avgjørende! Men med internett går man opp minst tre i vektklasser. For konspirasjonstenkere er det aldri slik at noe «bare skjer», alt lar seg forklare. I det norske referanseverket Konspiranoia kaller Arnfinn Pettersen og Terje Emberland dette trekket for intens rasjonalisme. Alle informasjonsenhetene legges systematisk ved siden av hverandre, de kan hektes sammen og vips – så har man den store sammensvergelsen.Tilfeldig? Neppe.

Personlighetstrekkene til konspirasjonsteoretikeren – en hyperaktiv informasjonsproduksjon, skepsis mot offisielle fora og selvoppfatning som mer intelligent enn «eliten» – er også trekk som det unge internettmediet har hatt som image.

Marshall McLuhan var teknologifilosof. Han døde i 1980, og fikk aldri vite om internett. Hvis han hadde levd i dag, ville han kanskje hevdet at nettmediet skaper erkjennelsesformer som passer konspirasjonsteorienes oppbygning og anatomi. Det morsomme med McLuhan er at han ikke avdramatiserte medienes betydning, slik vi gjør i dag. For McLuhan var mediet historiens drivende kraft og det er mediet selv – ikke innholdet – som former oss, herav kjendisformuleringen The media is the message. Innholdet – for eksempel nyhetshistorien – er bare det saftige kjøttbeinet innbruddstyven slenger til bikkja for å avlede dens oppmerksomhet. Virkningen av et medium blir så kraftig nettopp fordi vi er ubevisste om at mediets egenart strukturerer oss, både på individ- og samfunnsnivå.

Et medium er en utvidelse av de menneskelige sanser, slik McLuhan så på det. Hjulet er en forlengelse av foten, radio en forlengelse av øret, visuelle medier av øynene. Elektroniske medier var en forlengelse av menneskets sentralnervesystem. Og poenget hans var at ethvert medium, som en forlengelse av oss selv, setter oss i en tilstand av følelsesløshet. Det skjer psykologisk, som ved en amputasjon – mediet blir som en nummen kroppsdel. McLuhan forklarte også narsissismen med mediets vesen. Mennesket blir fascinert av enhver forlengelse av seg selv som manifesterer seg i en annen type stoff.

Så hvis McLuhan hadde rukket å legge den spektakulære verdensveven under sin lupe, ville han, på basis av sin egen teori, kunnet sagt at følelsesløshet, narsissisme og angst fremkalles av selve dette mediets form. Og vi ville sagt at jo, ok, her er det noe vår samtid kan kjenne igjen. Selv om internett beriker og hjelper oss, fornemmer vi også at det som form endrer vår grunnleggende måte å erkjenne verden på.

For eksempel: Er det bare de faktiske ytringene som gjør at nettdebattene på de store riksavisene er blitt det forfatter Øyvind Strømmen kaller «sydende pøler av hat»? Kanskje skyldes det også at på internett – vårt følelsesløse nervesystem, ifølge McLuhan – kjenner vi så vidt et tastetrykk. Du sier masse til andre mennesker du aldri ser ansiktsuttrykket til. Du har grenseløse muligheter til å sette fakta sammen til nye bilder, og du er Kongen av internett, men sitter likevel alene i stua.

Konspirasjoner er bygget opp av det vi alle gjør hele tiden, vi trekker abduktive slutninger. Vi fyller inn sammenhengen uten å vite. Slik er konspirasjonsteorier en naturlig menneskelig virksomhet. Vi tolker tegn og skaper guder. Den borgerlige offentlighet har institusjoner – for eksempel redaktørleddet, forlag, debattprosedyrer – som bryter ned mulighetene for at disse slutningene løper løpsk og blir enorme byggverk av tankefeil. På internett eksisterer ikke de offentlige mekanismene. Slik sett er vi tilbake i en førmoderne tilstand.

Typisk kjennetegn for en konspirasjon er masse enkeltstående hendelser som legges ved siden av hverandre – men den egentlige påvisningen av hva sammenhengen består i, hvor forsvant den? Her er teorien blank. Ofte fordi sammenhengen er konspirasjonen selv – det er den som samler de løsrevne bitene. Teorien må i så fall vise til seg selv. Altså er konspirasjonen en forutsetning – ikke et bevis – for å forstå hvordan hvert element henger sammen.

Internett og konspirasjonsteorier har vesenslike trekk som forsterker og inspirerer hverandre. Både konspirasjonen og nettet er systemer uten redigerende ledd, der masse amatører med vaklende tillit til verden, skal fylle ut sammenhengen selv. Det gir gode vilkår for paranoia.

McLuhan var teknologisk determinist. Du må snakke til mediet, ikke den programansvarlige hvis mediene har uheldige konsekvenser, mente han. «Å snakke til den programansvarlige er som å klage til en pølseselger på et stadion over hvor dårlig favorittlaget ditt spiller», skrev han. Å ta problemet opp med internett i egen person, ville altså vært en løsning. Men det er jo ingen der. Bortsett fra jødene da, som alltid.