Med monopol på vrangforestillinger

22/7. Vurderingen av Anders Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere 

som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen til stammemedlemmer i New Guineas 

jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse.

Kronikk av Tore Bjørgo professor, Politihøgskolen og Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Aftenposten 07.12.11

Rettspsykiaterne har erklært Anders Behring Breivik strafferettslig utilregnelig og gitt ham 


diagnosen paranoid schizofren og psykotisk.

Mye av grunnlaget for disse vurderingene er at han kommer med en rekke utsagn som de to 


rettspsykiaterne tolker som uttrykk for omfattende paranoide vrangforestillinger.

Det er likevel grunn til å stille spørsmål ved om rettspsykiaterne her baserer sine vurderinger på 


et for snevert faglig perspektiv.

I bakgrunnsdokumentasjonen til rapporten påpeker de sakkyndige at de ikke har tatt stilling til 


Behring Breiviks politiske budskap eller ståsted, og at «dette ligger selvsagt utenfor de 


sakkyndiges mandat» (Aftenposten 1. desember).

Spørsmålet er om det er metodisk forsvarlig ikke å ta med i vurderingen hva som er kollektive 


forestillinger i den ekstremistiske subkulturen han tilhører, men bare fortolke hans bisarre utsagn 


som individuelle vrangforestillinger.

Manglende kulturforståelse

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere psykiatriske diagnoser. Men etter å ha forsket på høyreekstreme miljøer og subkulturer i nærmere 15 år har jeg kompetanse på å si noe om vanlige virkelighetsoppfatninger i disse miljøene.

Som sosialantropolog slår det meg at psykiaternes vurdering av Behring Breiviks vrangforestillinger minner om psykiatere som forsøker å vurdere virkelighetsoppfatningen og tilregneligheten til individuelle stammemedlemmer i New Guineas jungel – uten å ha den nødvendige kulturforståelse av hva som er normale tenkemåter og meningsrammer i denne spesielle kulturen.

Sett gjennom norske psykiaterbriller vil det da være mye som kan fremstå som bisarre vrangforestillinger – uten at det i realiteten må skyldes individuell psykopatologi.

Behring Breivik tilhører en høyreekstremistisk subkultur som er sterkt preget av en konspirasjonstenkning om en ytre fiende (muslimer eller jøder) som bistås av en indre fiende av forrædere (hele det politiske etablissement og andre motstandere).

Disse inngår en angivelig sammensvergelse for å ødelegge vårt samfunn, kultur og etniske gruppe/rase. Hatet er sterkere mot de indre forræderne enn mot den ytre fienden. Selv betrakter de seg som en heroisk motstandsbevegelse som vil kjempe mot denne trusselen med alle midler i en altomfattende borgerkrig som kommer, eller som allerede har startet.

Dette er grunntemaet i Behring Breiviks kompendium, så vel som i ideologien til Arne Myrdal og hans anti-innvandringsbevegelse på 1980- og 90-tallet.

Det er en bisarr, konspiratorisk og paranoid forestillingsverden, hvor de gode heltene går til kamp mot de absolutt onde. Men disse virkelighetsoppfatningene deles av et sosialt fellesskap som består av tusenvis av mennesker. Sett utenfra fremstår denne forestillingsverdenen som fullstendig forrykt.

Velkjente tenkemåter

Som forsker på høyreekstremisme slår det meg at det aller meste av Behring Breiviks utsagn i kompendiet og det som har kommet frem i mediene fra politiavhør, og mye av det rettspsykiaterne har trukket frem for å underbygge sine konklusjoner, er velkjente tenkemåter i disse miljøene.

Jeg har nylig snakket med flere tidligere høyreekstremister som sier at «Det var jo akkurat slik vi tenkte. Vi var sikkert temmelig paranoide, men schizofrene eller psykotiske var vi neppe».

Sett med en terrorismeforskers briller kan man også stille spørsmål ved rettspsykiaternes fortolkning av Behring Breiviks frykt for å bli overvåket. De peker på en rekke (for dem merkelige) tiltak han gjorde for å unngå å bli overvåket, som å lete etter skjulte kameraer og å fjerne batteriet fra mobilen når han var på reise.

Dette synes rettspsykiaterne å fortolke som «vrangforestillinger om forfølgelse».

Blant terrorismeforskere og sikkerhetseksperter betraktes hans systematiske antideteksjonstiltak som den viktigste suksessfaktoren for å kunne gjennomføre den verste enmanns terroraksjonen verden så langt har sett.

Vanskelig

Det er bekymring for at andre skal lære av hvordan Behring Breivik unngikk å bli oppdaget. Var han paranoid og stormannsgal, slik rettspsykiaterne tolker det, eller var han en rasjonell og usedvanlig kompetent terrorist?

Det må være vanskelig å avgjøre hvor mye av Behring Breiviks spesielle virkelighetsoppfatning som skyldes individuell psykopatologi og hvor mye som kan tilskrives den bisarre forestillingsverden han har felles med den ekstremistiske subkultur han er del av.

Uansett er det faglig svært problematisk at rettspsykiaterne gir seg til å fortolke Behring Breiviks mange underlige uttalelser uten den (sub)kulturkunnskap som gjør det mulig å skille de individuelle vrangforestillinger fra de kollektive, og uten å ta hans politiske og terroristiske prosjekt på alvor.

Alternativ målestokk

Det må spørres hva som er «baseline» når man skal vurdere i hvilken grad hans vrangforestillinger er utslag av psykopatologi eller ikke. Hvis det er virkelighetsoppfatningen til den norske normalbefolkningen, er svaret allerede gitt i utgangspunktet. Da er han spinn gal. Men det er i så fall også store deler av det høyreekstreme miljøet.

Hvis man derimot bruker utbredte tenkemåter og virkelighetsoppfatninger i de høyreekstreme miljøene som et sammenligningsgrunnlag og vurderer i hvilken grad Behring Breivik går langt ut over disse tenkemåtene, vil man få en alternativ målestokk for å vurdere graden av individuell psykopatologi.

Kanskje vil man da fortsatt finne at han har så avvikende vrangforestillinger at det er grunnlag for å stille diagnosen paranoid schizofreni. Eller kanskje blir konklusjonen en annen. Men når rettspsykiaterne ikke engang vil gå inn i problemstillingen, avskjærer de seg fra å vurdere den alternative hypotesen. Det er ikke betryggende for den videre rettsprosessen.

Det kan være grunn til å få inn mer tverrfaglig kompetanse når det skal foretas en helhetlig vurdering av Anders Behring Breivik og tilsvarende ekstremisters tilregnelighet og eventuelle vrangforestillinger. Etter dagens ordning har rettspsykiaterne hegemoni og monopol på denne rollen.