Fra RØDTs Prinsipprogram

Det kapitalistiske Norge

Den norske velferdsstaten har vokst fram gjennom en langvarig politisk og sosial kamp. Staten har også stått for utbygginga av infrastrukturen i Norge. Det er en historisk tradisjon for at våre rike råvareressurser blir brukt til å bygge ut landet. Hjemfall, råfisklov, industrikraftkontraktene og den tidlige oljealderen er eksempler på dette. I tillegg står samvirkebevegelsen sterkt, spesielt blant bønder og fiskere.

Framveksten av velferdsstatene både i Norge og andre land er et resultat av et kompromiss mellom arbeiderklassen og borgerskapet. På tvers av grunnleggende interessemotsetninger har velferdsøkning blitt bytta mot arbeidsfred. Toppene i LO og Arbeiderpartiet (og etter hvert andre organisasjoner) har vært garantister for dette, og de har vekslet mellom statsrådsposter og styreverv i de store selskapene.

Helt fram til slutten av forrige århundre har staten og kommunene spilt en sentral rolle i utviklinga av økonomien, både som eiere og gjennom politisk styring. Fra 1980-tallet begynte oljeinvesteringene å hope opp profitt. Dette førte til ei rask utvikling hvor kapitalen ble sentralisert og eksportert, og næringsvirksomhet flagget ut.

Fra 1980-tallet og utover fikk markedsliberalismen stadig sterkere fotfeste. Privatisering, konkurranseutsetting og oppsplitting av statlige monopoler som Posten, NSB og Vegvesenet økte innslaget av markedsøkonomi i offentlig sektor. Dette er imidlertid ikke uttrykk for at staten spiller ei mindre rolle. Staten brukes i stor grad for å sikre utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også sjøl som aktør i markedet. I Norge kontrollerer fortsatt staten langt mer av næringsvirksomheten enn i de fleste andre vesteuropeiske land.

En stor andel av borgerskapet besitter posisjoner i statsapparatet. I Norge dominerer borgerskapet media, deler av kulturlivet og mange interesseorganisasjoner. Deler av pampeveldet i fagbevegelsen og andre masseorganisasjoner hører også til borgerskapet.

Lederne i Arbeiderpartiet og SV arbeider i kraft av sin posisjon for å få kapitalismen til å bestå. De gir krisepakker til kapitalistene som har spekulert seg inn i et uføre, investerer Norges olje og gull på børsen, privatiserer og angriper fagforeningenes posisjon. De bruker partiene som redskap for å holde arbeiderklassen i ro. Flertallet av medlemmene og velgerne til disse partiene ønsker å tøyle kapitalkreftene gjennom statlige reguleringer og styring av markedet og en økonomisk omfordelingspolitikk. Troen på at folk flest kan opprettholde og forbedre sin levestandard og livskvalitet innenfor dagens klassesamfunn er stor.

De økonomiske krisene som nå rir kapitalismen vil svekke denne troen. Velferdsordninger og kollektive løsninger blir satt under press for nedbygging og privatisering. Sosial dumping skaper nye sjikt av fattige arbeidsfolk.