Om de papirløse i vårt land

PROVOSERER: Det som provoserer meg, er når noen politikere snakker om temaet som om de ikke vet noe om menneskene og situasjonene dette faktisk handler om: Foto: Kristin Svorte


Uredelig om papirløse


Når selv den generelt svært presise og redelige Tajik uttaler seg så overfladisk om papirløse, sier det noe dypt problematisk om regjeringens tilnærming til en svært sårbar gruppe.


Av Rune Berglund Steen, Antirasistisk senter, Dagbladet 11.01.12

På Dagsnytt Atten 5. januar uttalte Hadia Tajik (Ap) at papirløse blir værende i Norge «fordi de mener at de har bedre livsmuligheter her», og fremstilte papirløse som representanter for «arbeidsinnvandring». Tidligere denne uken snakket jeg med en papirløs som i Etiopia hadde 3000 ansatte. I Norge har han ikke penger til medisiner til sin halvannet år gamle sønn når han er syk.

Man kan ha ulike syn på hva som er rett tilnærming til papirløse - det er naturligvis legitimt. Det som provoserer meg, er når noen politikere snakker om temaet som om de ikke vet noe om menneskene og situasjonene dette faktisk handler om. Når selv den generelt svært presise og redelige Tajik uttaler seg så overfladisk om papirløse, sier det noe dypt problematisk om regjeringens tilnærming til en svært sårbar gruppe.

Det er en grunn til at de fleste lengeværende papirløse er fra to av verdens verste diktaturer, nemlig Etiopia og Iran. Faktum er at de papirløse omfatter en betydelig andel personer som har vært fengslet og torturert i hjemlandet, inkludert en rekke kvinner som har blitt voldtatt på grunn av feil politisk eller etnisk tilhørighet.

For en del etiopiske kvinner ser livet slik ut: Hun engasjerer seg i opposisjonell politisk virksomhet mot et brutalt diktatur, eller hennes mann eller far gjør det. Som straff kommer det etiopiske sikkerhetspolitiet hjem til henne, ransaker huset og voldtar henne inniblant annen grov vold, eller tar henne med til fengselet og voldtar henne der. Dette blir ofte gjort gjentatte ganger og normalt av flere menn. Når kvinnen flykter, eksempelvis til Norge, får hun ofte avslag - ikke fordi hun ikke blir trodd, men fordi den norske utlendingsforvaltningen mener at det ikke er snakk om «forfølgelse», men «alminnelige kriminelle handlinger». Ikke bare er seksuelle overgrep den torturform mannlige torturister ofte foretrekker overfor kvinner; også i norske utlendingsmyndigheters øyne seksualiseres overgrepet. Dermed har torturistene oppnådd mer enn de kunne håpe på: Deres valg av torturform i en mørk celle på den etiopiske landsbygda bidrar til avslag på asylsøknaden her nord.

Da flere titalls etiopiere sultestreiket i Oslo Domkirke sist vinter, hadde flere av kvinnene som deltok opplevd nettopp dette. På toppen av overgrepene i Etiopia og den grovt kjønnsdiskriminerende saksbehandlingen i Norge, møtes de av den norske regjeringens propagandamaskineri, som er ment å frarøve dem deres grunnleggende menneskelige troverdighet. Uansett hva man skulle mene om utlendingsforvaltningens vurderinger, er det uredelig å fremstille dem som «arbeidsmigranter» som er opptatt av økonomiske «livsmuligheter».

På direkte spørsmål fra programlederen om det er slik at papirløse har kunnet arbeide lovlig før, unnlot Tajik å svare. Frem til 2004 kunne etiopiske papirløse arbeide lovlig etter avslag på asylsøknaden. Tidligere regjeringer anerkjente nemlig at det skaper en spesiell situasjon når tvangsretur til diktaturer som Etiopia ikke er mulig. Når Aps ledelse nå går imot arbeidstillatelser til grupper som dette, går de ikke bare imot Ap-flertallet i flere av Norges største byer i dag - de går også imot tidligere Ap-regjeringer, som på en helt annen måte var villige til å se de komplekse menneskelige situasjonene bak de «papirløse».

Det var Erna Solberg som opphevet ordningen. Dette ble med andre ord regnet som god Ap-politikk frem til en statsråd fra Høyre stanset den. Jeg var ikke klar over at det normalt er slik Ap utvikler sin politikk.