Brun, brun vind

Europas førere uten folk

Ungarn: Tusener av demonstranter fylte gatene foran det ungarske parlamentet lille julaften, i protest mot landets høyreorienterte statsminister Viktor Orban og hans lovendringer. FOTO: REUTERS/SCANPIX

Du skjønner det er alvorlige tider når en professor ved Handelshøgskolen i Bergen åpent foreslår fascisme som løsning på Europas problemer, og det ikke engang blir bråk.

Sven Egil Omdal, Gjesteskribent, Adressa 02.01.12

Rögnvaldur Hannesson underviser ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøgskolen og foretrekker Augusto Pinochet framfor «det uopplyste folkeveldet», også kjent som «demokratiet». I en kommentar på økonomistedet E24 skrev han i begynnelsen av desember at «det er ikke nødvendigvis noe å beklage at markedet overstyrer demokratiske prosesser». Folkevalgte regjeringer kan nemlig bli så opptatt av hva folket vil, at «finansmarkedenes disiplin» må til for å avsette dem.

Som et godt eksempel på en slik fornuftig maktovertakelse nevner han kuppet i Chile i 1973, der den folkevalgte president Salvador Allende ble myrdet (sammen med noen tusener andre som heller ikke forsto at det som er godt for ITT er godt for Chile). Spesielt begeistret er Hannesson over Pinochets løfte om «å ta seg av» den sosiale uroen slik at de liberalistiske leiesoldatene fra Chicago kunne ta seg av økonomien.

Hannesson er en røst som roper i ørkenen, en profet for den nye tid. Hans begeistring for fascismen og hans forakt for folkestyret gir gjenlyd. Fascistene marsjerer allerede i Europas gater, fra Budapest til Roma. Ungarere forsvarer avviklingen av det ferske demokratiet i landet med at det er nødvendig å suspendere folkestyret for å redde det. Slik tenkte også Angela Merkel og Nicolas Sarkozy da de tvang de folkevalgte regjeringene i Italia og Hellas fra makten og erstattet dem med teknokrater oppdratt i den rette lære hos Goldman Sachs.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas, en europeer inntil margen, mener at vi gjennomlever et langsomt statskupp hvor makten blir tatt ut av folkets hender og overført til institusjoner uten legitimitet. Merkel og Sarkozy utvikler et «postdemokratisk» Europa der folkestyret ofres for å redde markedet.

Den skarpeste protesten jeg har lest mot konsekvensene av toppmøtet i Brussel 9. desember sto på lederplass i danske Weekendavisen en uke senere. Her er et avsnitt: «Passer man ikke alvorlig på, ender europagten med simpelthen at ødelægge EU. Det er ikke demokratisk acceptabelt at præsentere befolkningerne for så vidtrækkende beslutninger, som det her er tale om, med den blotte besked, at der ikke er noget at vælge imellem. I et demokrati er der alltid noget at vælge imellem; det andet hedder autoritært styre. Og det er dét, der ser nu til at blive EUs fremtid. Hvis man altså ikke passer alvorlig på.»

Men det gjør vi altså ikke. De menneskene som skapte finanskrisen har skremt oss så ettertrykkelig med hvilke konsekvenser den vil få hvis vi ikke gir dem makten i tillegg til pengene, at vi uten protester føres inn i postdemokratiet.

Weekendavisen mener at det er «forargerlig» å frata Europas ulike folk muligheten til å gjøre noe som tyskerne ikke ville gjort. Selv har danskene nettopp valgt en ny regjering på løfter om å drive en ekspansiv finanspolitikk, mens Valutafondet, Den europeiske sentralbanken, Merkel og Sarkozy vil det motsatte. «Vælgerne har talt. Og så kan man ikke bagefter komme og fortælle dem, at EU desværre er uenig med dem».

Nei, kanskje ikke. Men i det markedsstyrte postdemokratiet er dette ren logikk. Cathrine Holst, forsker ved Arena, senter for europaforskning, refererte i Morgenbladet for noen uker siden den italienske statsviteren Giandomenico Majone og hans no demos-tese. Latinen lar seg enkelt oversette: EU styres av førere uten folk, ideen om ett Europa har rykket for langt fra virkeligheten. «Folkelig oppslutning om tettere europeisk integrasjon forutsetter eksistensen av et europeisk «folk», borgere med en felles europeisk identitet. En slik identitet finnes kanskje blant integrasjonsideologene i Brussel, men knapt i de brede lag», skriver Holst.

WeekendAvisen minner om at danskene i minst et halvt århundre systematisk har valgt å betale mer skatt og kreve større offentlige goder enn noen tysk regjering har fått tyskerne med på, mens britene aldri har villet organisere samfunnet sitt på samme måte som nederlenderne, som på sin side har valgt et annet system enn franskmennene.

Det er denne demokratiske retten til å være annerledes enn naboene som er kommet under press fordi den felles valutaen ikke tillater slike forskjeller. Her gir vi igjen ordet til den islandske profet ved Norges Handelshøgskole: «Finansmarkedene har felt to regjeringer i Europa i løpet av kort tid, men det er ikke nødvendigvis noe å beklage.»

Hannesson setter markedets makt – også til å styre statens monopol på voldsutøvelse – opp mot borgernes manglende opplysning. De vet ikke sitt eget beste, og må derfor skyves til side (eller som i Pinochets Chile tortureres og deretter dumpes fra helikoptre over åpen sjø).

Like før jul la tidsskriftet The Economist fram sin årlige demokratiindeks. 167 av verdens land er rangert etter hvor frie og pluralistiske valgene er, hvor godt regjeringene fungerer, hvor stor den politiske deltakelsen er, kraften i den politiske kulturen og vernet om de borgerlige rettighetene. Norge kom på topp, som i fjor. I sju europeiske land er demokratiet svekket det siste året, ikke noe sted på kontinentet er det styrket. Tvert i mot hevder rapporten, som har fått tittelen «Demokratiet under press», at det demokratiske tapet i 2011 er konsentrert til Europa.

I morgen overtar Danmark formannskapet i EU. På en dag som denne må det være lov å håpe at de har høyere ambisjoner enn å kopiere Latin-Amerika på 70-tallet.