Brød og sirkus

Blått blod og rød makt

Kronprins Haakon er så glup at landets republikanere kan ha et lite håp.

Av Frank M. Rossavik KOMMENTAR, Morgenbladet 06.01.12

Finnes det noe godt, prinsipielt forsvar for monarki? Det måtte være at arverett til posisjonen sikrer at landets øverste, konstitusjonelle leder er hevet over politikken og derfor lettere kan virke samlende. Men det kommer jo helt an på hvordan monarken opptrer.

Illustrasjon: Marvin Halleraker

Noen vil også fremheve det gode med tradisjoner i seg selv, og at et kongehus er forbundet med visse andre verdier som et samfunn må hegne om. Men hvilke verdier er dette, og hvor samlende er de egentlig? Mer om det snart.

Derimot finnes det gode pragmatiske argumenter for monarki, og vi fikk et nytt skred av dem i kjølvannet av kong Haralds nyttårstale: «Kongen er helt konge!» kvitret halve Twitter, med varierende begrunnelser. De eneste klagene handlet om hva Harald Rex ikke tok med i sine tilmålte minutter: de bostedsløse og NRKs hurtigrutesuksess, for eksempel.

«Jeg synes Kongen på mange måter i årenes løp har utviklet seg til å bli en slags moralsk veileder for sitt folk – i ordets aller beste forstand – og det helt uten å moralisere», sa kongehusekspert Kjell Arne Totland til VG-Nett.

Mange vil slutte seg til Totland. Både kong Harald, hans far og hans bestefar har fremstått som moralske veivisere med ujevne mellomrom. Kong Haakon VIIs «nei» til tyskerne under krigen er kroneksempelet, og kong Olav V skal ha vært den første til å bruke termen «våre nye landsmenn» for å omfavne også landets innvandrere. Kong Harald og kronprins Haakon sa de rette tingene etter 22. juli i fjor.

Kongene har tangert politikken, men ikke for ofte og ikke for bryskt.

For ti år siden dekket jeg åpningen av Tysk-norsk energiforum i Düsseldorf, et næringslivsstevne som skulle få fart på norsk gasseksport til kontinentet. Trekkplasteret var kronprinsesse Mette-Marit, den nokså folkelige alenemoren som året før var blitt gift med kronprinsen. Hun var hetest av de hete for lesere av illustrerte ukeblad i Europa. Dessverre var hun blitt syk av litt for sterke (tyske) lyskastere under et intervju like forut for begivenheten i Düsseldorf, så kronprins Haakon måtte steppe inn. Likevel var det en selsomt elektrisk stemning i møtesalen i Düsseldorf. Tyske næringslivstopper sto med tindrende øyne og trippet av forventning, de skulle jo møte en ekte kronprins.

Rollen som døråpnere for norsk næringsliv er blant kongehusets viktigste til daglig. Kongehuset = profitt.

Det samme, i en litt annen variant: Vår tids norske kongefamilie, med Mette-Marit og hennes bakgrunn, med Märtha Louise og hennes engler, krystaller og samtaler med de døde, og med Ari Behns sære forfatterskap, er den morsomste i Europa nå som Diana forlengst er død, Stéphanie i Monaco har roet seg, og ingen av de yngre er spesielt viltre.

Snart blir Mette-Marits første sønn voksen, og sikkert ikke helt anonym han heller. Så vil Harald og Sonjas barnebarn vokse til. Familien gir landet en touch av noe det trenger oppi all den nyrike, sosialdemokratiske prektigheten. Jeg kjenner mange utlendinger som kan vitne her, om det trengs.

Märtha Louise kan rett nok bli for mye av det gode – jeg prøver å fortrenge NRKs overdådige og besynderlige markering av hennes 40-årsdag nylig – men likevel.

Det norske kongehuset er en sjelden kombinasjon av brød og sirkus, og det fører til at også jeg ofte heller mot å være opportunistisk monarkist.

Mot det hele står republikanernes argument om at kongehuset er udemokratisk. Det er i én forstand uangripelig, så uangripelig at det kanskje burde trumfe alle andre argumenter. Men det kan innvendes at så lenge regenten ikke har reell politisk makt, spiller det liten rolle om han eller hun er demokratisk valgt.

Heller ikke Wenche Foss stilte til valg. Hun fikk sin posisjon fordi folk likte og respekterte henne. Harald og Sonja ville knapt ha hatt en sjanse om ikke mange interesserte seg for dem og støttet dem i en viss forstand. Den dagen en konge eller dronning ikke opptrer slik de skal, det vil si akkurat passe folkelig, med den rette balansen mellom å være konservativ og moderne, og med nese for hva slags politisering som går an, hvordan og når, går det strake veien mot republikk.

Republikanerne har likevel rett. Men det skal noe til at de får rett, og det merkes i deres nokså bitre tone når de tar til motmæle mot bølgene av kongefjesk i de sosiale mediene. Akkurat nå tyder ingenting på at Europas ni siste konstitusjonelle («seremonielle») monarkier skal få sitt neste frafall i Norge, eventuelt det neste etter Sverige.

Märtha Louise er neppe noen fare for monarkiet, uansett hva hun måtte finne på. Hun arver trolig aldri tronen. Republikanernes sjanse her i landet blir kong Haakon VIII. Ikke fordi han er dummere enn sin far, tvert imot. Dagens kronprins er kanskje litt vel smart, og kan ha litt for stor selvtillit.

Bare i fjor tok han to store sjanser: Han dro til diktaturet Aserbajdsjan for å pushe norske næringslivsinteresser, og svarte glattere enn Jonas Gahr Støre på de kritiske spørsmålene han fikk («viktig med dialog» etc.). Og han deltok på Bilderberg-konferansen i St. Moritz i Sveits, et temmelig kontroversielt, lukket møtested for verdens maktelite. Igjen sa han de rette tingene i etterkant, som likevel knapt er rette, for det går en grense et sted, også for et av verdens minst utsatte kongehus.

Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit er dessuten private venner av utenriksminister Jonas Gahr Støre og hans kone. Også næringsminister Trond Giske har tette bånd til kongefamilien. Han og kronprins Haakon er sammen faddere til kong Haralds barnebarn, Maud Angelica Behn.

Mye tyder på at vi på et tidspunkt får en konge og en statsminister som er venner privat.

Det er med rette stilt spørsmål ved om slike relasjoner hadde vært tenkbare mellom kronprins Haakon og for eksempel Frp-leder Siv Jensen.

Nettopp her ligger, og det er så langt fra noen original observasjon, monarkiets akilleshæl. Uansett hvor folkelig og politisk nennsomt det ter seg til daglig, henger det fast i sin historiske rolle som garantist for dem med makt. Kongen har, etter Grunnloven, «høieste befaling» over landets væpnede styrker. Etter samme lov er han Den norske kirkes formelle overhode, og regjeringens beslutninger fattes formelt av «Kongen i statsråd». Det innebærer ikke at kongen har makt, men det innebærer at han og de andre institusjonene låner hverandre autoritet.

Dette aksepterer vi – de fleste av oss – så lenge problemstillingen ikke blir satt på noen spiss. Hvordan vil han håndtere sine nære bånd til nok en av landets maktbastioner, arbeiderbevegelsen?

Hvor langt kan og vil den neste kongen gå for å bistå norsk olje- og gassindustri i kampen for markedsmakt?

Kan vi se for oss en konge (eller kronprins, for den del) si at han ikke vil markedsføre norsk olje og gass, kun fornybar energi? Kan det tenkes at han sier han ikke vil åpne dører for norsk næringsliv i diktaturstater? Opplagt ikke, regjeringen og Stortinget må bestemme hva offisiell norsk politikk er.

Men kongen (og kronprinsen) tvinges ikke til å bidra i slike sammenhenger. Han kan i stillhet velge hva han skal låne sin autoritet til. Valgene er politisk virksomhet. Det er mulig å trå feil.

Landets republikanere trenger vel ikke å holde pusten av spenning. Mest sannsynlig håndterer den unge mannen på Skaugum brasene. Men de kan håpe litt, og minnes den britiske journalisten og forfatteren Anthony Sampsons ord: «Å kakke hull på monarkiet er som å åpne et egyptisk gravkammer, det som er på innsiden vil rase sammen.»

samfunn@morgenbladet.no