Fritz Yngvar Moen (født 17. desember 1941 i Sarpsborg, død 28. mars 2005 i Olso) var en nordmann som ble kjent som offer for Europas eneste tilfelle av dobbelt justismord, etter å ha blitt dømt for to drap som han ikke begikk på 1970-tallet og som han siden ble frikjent for. Saken er kjent som Moensaken.
Moen var funksjonshemmet. Våren 1978 ble han dømt for drapet på Torunn Finstad, og høsten 1981 ble han dømt for drapet på Sigrid Heggheim, der hans forsvarsadvokat Olav Hestenes reiste seg opp i rettssalen og proklamerte: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord».
Samlet ble Moen idømt 21 års fengselsstraff og inntil 10 års sikring for de to drapene, og til sammen sonet han 18 og et halvt år av dommen i fengsel. I tillegg måtte han etterleve sikringsbestemmelsene så lenge han levde.
Etter at privatetterforsker Tore Sandberg hadde engasjert seg sterkt på slutten av 1990-tallet, ble han først frikjent for det ene drapet i 2004, og for det andre (etter sin død) i 2006, etter at en 67 år gammel mann på sitt dødsleie i desember 2005 hadde tilstått begge drapene.
Moen var født nesten døv, og hadde et svært dårlig talespråk. Han ble lam i høyre arm etter en mopedulykke i 1966, og ble i den samme ulykken også sterkt skadet i ansiktet. Disse skadene skulle også prege resten av hans liv. Bortsett fra sine fysiske handicap er han blitt ansett for å ha hatt normal intelligens, og en svært god hukommelse.
Moen tilbragte hele sitt liv med tilknytning til ulike institusjoner.
Før sin død, testamenterte Fritz Moen alt han eide til Conrad Svendsen Senter på Nordstrand i Oslo, hvor han bodde og senere døde.
«Der du nå er, kan ingen skade deg», sto det i dødsannonsen over Fritz Moen. I Aftenpostens leder 18. juni 2006 stod det:«Knapt noen gang har vi sett en skjebne der samfunnet har utøvd verre vold mot en sakesløs person.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar