Jan-Erik Østlie om Dag Solstad

 

Dag Solstad og arbeiderklassen

Forfatteren Dag Solstad er i dag mer opptatt av sjenanse og verdighet enn av arbeiderklassens ve og vel. Men blir han mer uaktuell av den grunn?

Jan-Erik Østlie E-post
Publisert 22.08.2011 kl 10:22 Oppdatert 22.08.2011 kl 10:22

 

Den feirede norske forfatteren Dag Solstad fylte i sommer (16. juli) 70 år. Nylig fikk han æreslønn livet ut av den norske staten, men han har ikke alltid vært like populær. De første bøkene hans solgte neppe mer enn – skal vi si om lag 750 bøker, litt over det hemmelige medlemstallet i AKP-ml + antall fettere og kusiner.

I dag hylles han av de aller fleste. I en enquete som ble publisert 17. juni i år i avisa Klassekampen (hvor Solstad en gang var kulturredaktør) står den ene norske forfatteren etter den andre fram med sin hyllest. Superlativene sitter løst. «Unik posisjon», «enestående i alle ordets betydninger», «virkelig betydelig», «et monument», «i særklasse», «Norges største forfatter» – dette er bare noen av karakteristikkene.

Solstads litterære karriere har gjennomgått en snodig forvandling. Han startet som modernist, var medlem av den radikale profilkretsen som «herjet» i det litterære miljøet på 1960-tallet. Han ble en slags partidikter for AKP-ml med romaner som «Arild Asnes 1970» og «25. septemberplassen» (EF-romanen), så en proletær krigsskildrer med sin trilogi i romanform. Han fortsatte med sitt oppgjør med AKP i «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», fikk Nordisk Råds Litteraturpris for «Roman 1987» og har endt opp med en rekke tekster etter dette med mer eller mindre eksistensielle temaer, og hovedpersoner som har et mer eller mindre anstrengt forhold til Henrik Ibsen.

Noen vil kanskje si at dette er upolitisk litteratur og svært langt fra det radikale utgangspunktet. Den store avstanden til utgangspunktet er etter min mening sterkt overdrevet.

Dag Solstad har som type alltid vært en intellektuell. Ingen intellektuell og rabulist som Jens Bjørneboe, en mann som i dag ville vært hans svigerfar om Bjørneboe hadde levd, men en forfatter med ganske kontroversielle standpunkter i spørsmål han har giddet å uttale seg om. For eksempel om sitt forhold til underholdning og sitt hat til USA. Tidvis, i hvert fall i begynnelsen av forfatterkarrieren, var han også en teoretisk beundrer av arbeider- og fagbevegelsen. Men det er en stund siden.

For i takt med Solstads stigende popularitet som forfatter (og kanskje som person), forsvant også det eksplisitt (parti)politiske fra hans tekster. Det er helt utenkelig at han i dag hadde vært den feirede forfatter (det er vel snart bare Per Egil Hegge i Aftenposten som ikke liker ham) om han hadde fortsatt sin kamp for arbeiderklassens ve og vel. Nei, hans mer subtile romaner fra de seineste 20 årene har slått langt bedre an enn de eksplisitt politiske tekstene fra 1970-tallet, partilitteraturen.

Det betyr imidlertid ikke at Solstad er mindre politisk i sine seinere romaner enn i sine tidligere. For politikk er ikke bare et spørsmål om arbeiderklassens liv eller død, sirkus eller brød – det er mye alvorligere enn som så. Politikk sett med litterære briller handler blant annet om å tematisere menneskers livsverden ut fra flere perspektiver enn bare et økonomisk klasseperspektiv. Politikk handler ikke bare om hvordan vi har det, men også om hvordan vi tar det.

En moderne Dag Solstad har derfor mye mer å gi arbeider- og fagbevegelsens kvinner og menn enn den revolusjonære varianten fra 1970-tallet. Vel og merke den delen av den nevnte bevegelsen som forstår at det å være en intellektuell (som ikke nødvendigvis er det samme som å være intelligent) er et viktig tillegg og korrektiv til en tradisjonell forståelse som går ut på at det viktigste i arbeider- og fagbevegelsen er tariffspørsmål.

For de av dere som er i tvil, les «Ellevte roman, bok atten» eller «17. roman», Solstads bøker om Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg som jammen måtte en tur innom Oslo fengsel også. Gjør dere det allerede nå før høstmørket senker seg over furet værbitt, så skjønner dere hva jeg mener. God lesning!