Kulturkjerringer?

liten spalte gjør stor å: På bakgrunn av en spalte i Bergens Tidende hvor Espeland etterlyser en litteraturhussatsing som vektlegger forfatteres behov, heller enn publikummere, startet «kulturkjerringdebatten». Espeland stiller seg uforstående til hvordan debatten utviklet seg. Foto: Martin Grüner Larsen

– Føles som et overgrep

Forfatter Tomas Espedal stiller seg uforstående til at han skal stå som ansvarlig for debatten som har rast om kulturkjerringer og elitisme i forfattermiljøene.

– Det jeg sier har blitt misbrukt, og jeg har lært meg at enten må jeg være helt stille, eller så må jeg bruke mye tid på å oppklare, sier Tomas Espedal.

Bergenseren er bokaktuell i høst, men mer enn noe annet har navnet hans løpt i offentligheten på grunn av det nå så velkjente begrepet "kulturkjerring". Selv har Espedal vært mye i utlandet, og hevder at han ikke har fulgt spesielt godt med på debatten mens den har gått.

– Men nå når jeg har kommet hjem, har jeg skjønt at det har vokst seg større enn jeg kunne tenke meg. Nå sitter jeg og lurer litt hvor det begynte, sier han.

– Det begynte vel med debatten om litteraturhus i Bergen, hvor du uttrykte misnøye med det publikum som ville komme til å frekventere det?

– Jeg fikk en spalte i Bergens Tidende, og hadde bestemt meg for at jeg ville skrive om politiske spørsmål. Så kom debatten om litteraturhus, og jeg syntes det var rart at det ikke var noe fokus på hva forfatterne ønsket – bare hva kulturmenneskene ville ha.

I spalten omtalte Espedal Litteraturhuset i Oslo som et sted der "bokhandelen for dårlig, restauranten for dyr, klientellet for ensartet og kjedelig; her kommer de med penger, de som vil menge seg med kunstnere, kulturmenneskene."

Med dette sparket han i gang to debatter: En om hvem som skulle få definisjonsmakten for et eventuelt litteraturhus i Bergen, en annen om litteraturhuspublikummet.

Og Anders Heger, forlegger i Cappelen Damm og spaltist i Dagsavisen, visste straks hvem han siktet til. "Jeg har ikke bare min ukentlige gange på litteraturhuset i Oslo, slik at jeg kan ta dem i øyesyn – jeg har beveget meg blant forfattere i en generasjon nå. Og de er alltid i nærheten, disse 'som vil menge seg med kunstnerne'. De er gjerne kvinner, som regel fra førti og oppover, de er kledd stilsikkert, men ikke påfallende, de kretser ivrig rundt kulturens arrangementer, men alltid i de ytre sirkler", skrev han i sin spalte i Dagsavisen, en knapp uke etter at Espedals utspill hadde skapt oppstuss i Bergen.

– Det var Anders Heger som gjorde de kulturmenneskene til kvinner i sin kronikk. Det er han som beskriver at de er kvinner, hvordan de ser ut, og så videre. Da vi ble innkalt til Dagsnytt Atten, ble jeg ganske provosert, sier Espedal.

Provosert ble også de som overhørte hans bemerkning om at "om alle mine lesere var kvinner i 50-årene, ville jeg sluttet å skrive på dagen".

– Skjønner du at folk blir provosert?

– Nei. Provokasjonen er at Heger sier at det er disse som er mine lesere. Det er ingen ting i veien med kvinner i 50-årene, men det er ikke sant at det først og fremst er de som leser mine bøker. Jeg er blitt oversatt til 14 språk. "Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv" er solgt i 17.000 eksemplarer. Lesergruppen min er mye mer omfattende, og inkluderer blant annet fire danske uteliggere. Jeg godtar ikke at min lesergruppe skal være så begrenset.

– Statistikken viser jo at det er kvinner i 50-årene som topper forbruket av kultur. Da er det vel ikke unaturlig å tenke seg at de også leser dine bøker?

– Jo, men lesergruppen er jo mye mer omfattende. Den gruppen Heger omtaler, er det som er hans egen kjøpergruppe som forlegger. Jeg jobber for noe større enn det.

– Hvilke lesere ønsker du deg?

– I den første – og største – delen av mitt forfatterskap har jeg solgt omtrent 800 eksemplarer av hver bok. Det tallet var nokså stabilt fram til "Gå"-boka. Det er et slags privilegium i det, å være en forfatternes forfatter, å vite at bøkene mine betyr noe for andre som skriver. Når du plutselig får et helt annet publikum, skjer det noe med forfatterskapet, og sett i ettertid vet jeg ikke om det er ønskelig. Når du ser på bestselgerlistene hva de store lesergruppene kjøper, vet jeg ikke helt om jeg ønsker å være der.

Espedal undrer seg over at forfatterne skal være så høflige overfor sine lesere – noe han har snakket om og påpekt flere ganger tidligere, blant annet på et seminar på litteraturfestivalen på Lillehammer for et par år siden. "Om de [forfatterne] hele tida skulle ta hensyn til dem [leserne], hvor skulle da litteraturen gå?" spurte han.

– Forfatterne skal ikke gi leserne det de vil ha. De skal gi dem det de ikke vil ha. Jeg vil ha lesere som oppsøker litteratur som gir dem motstand, som er vanskelig. Men jeg har aldri sagt noe om lesere som gruppe, og hvilke jeg vil ha. Det var muligens flåsete å si at jeg ville slutte å skrive om alle mine lesere var kvinner i 50-årene. Men samtidig vet jeg at det ikke er sant. Det publikummet Heger viser til, er ikke blant mine lesere i det hele tatt.

– Men når lesergruppen din har utvidet seg så mye de senere årene, kan du vel ikke utelukke at de også finnes der?

– Det stemmer nok at lesergruppen er breiere for "Gå"-boka. Men jeg selger mye mer i pocket enn i innbundne utgaver, og forlaget sier at det sannsynligvis er fordi leserne er yngre. Samtidig er det første gang i mitt liv at ei bok jeg har skrevet har kommet inn på en bestselgerliste, så kanskje har den lesergruppen funnet veien nå.

Med Oslo Bokfestival, som ble arrangert i midten av september, blåste debatten opp igjen. Aftenposten brakte en humoristisk oversikt over festivalpublikummets prototyper, og blant dem kunne man finne "tovete Tove", en kvinne på 40+, ansatt i offentlig sektor, og med stor interesse for bøker. I Klassekampen oppmuntret forfatter Solveig Aareskjold kulturkjerringene til å reise seg og stille kritiske spørsmål, og ikke bare lene seg tilbake og ta for gitt det som blir sagt av de unge mennene på scenen. "De har allerede reist seg", var svaret fra Anne B. Ragde, som mente at disse kvinnene var for kloke til å irettesette unge gutter som kunne vært deres sønner.

– Føler du at du har blitt målbærer for en fordom som egentlig er mer utbredt enn vi liker å tro?

– Det vet jeg ikke. Jeg er bare opptatt av mangelen på logikk i dette. Jeg skjønner ikke helt hva som har skjedd, annet enn at jeg opplever at jeg blir presset til taushet, og at jeg heretter må være forsiktig med hva jeg skriver. Det er kanskje sterke ord å kalle det et overgrep, men det føles nesten sånn. Jeg synes ikke jeg skal ha skyld i denne debatten.

Espedal sier at han aldri har uttalt ordet "kulturkjerring", og han oppfatter det som veldig ubehagelig at han ikke vet hvordan han er blitt koblet til dette.

– I spalten min i BT kritiserer jeg en viss type tenkning om litteratur, men derfra er det et stort sprang til å kalle noen "kulturkjerring". Jeg er ingen debattant. Jeg liker ikke litterære debatter og har aldri vært opptatt av det. Jeg er ikke god til det, og ønsker det heller ikke. Hele min tanke er at jeg må komme meg ut av disse greiene. I utgangspunktet var det en lokal debatt i Bergen, så har det blitt gjort til noe helt annet. Og det har stort sett vært kvinner som har skrevet og uttalt seg.

En av de siste som gjorde det, var Dagbladets Inger Bentzrud. Denne uka skrev hun hvordan hun så for seg Espedals møte med et publikum med virkelig motstand: "Tomas Espedal leser høyt fra sin siste roman Imot naturen mens publikum slett ikke sitter med hodene på skakke og tenker at dette er grenseoverskridende og hudløst. Når Espedal drar side etter side fra sine kvasi-selvbiografiske notater som drypper av kjærlighetssorg fordi en mye yngre kvinne har forlatt ham, sitter ikke publikum og veksler medfølende blikk over rødvinsglassene. Nei, de kaster glassene mot scenen og roper "la’n dø!" Ok? Bedre enn kulturkjerringer?"

– Dette er langt verre enn noe jeg noen gang har sagt. Jeg ser at også litteraturviter Marianne Egeland, som jeg har stor respekt for, påstår at jeg har startet denne debatten. Det gjør vondt, for det er ikke sant. Jeg leser akkurat like mye kvinnelig som mannlig litteratur. Det er noe jeg har jobbet bevisst med.