Byen med det kalde hjertet

Byen med det kalde hjertet

Dagsavisen 29.10.11

Av Anders Heger

Byen betrakter de sultne og husløse rumenerne først og fremst som et ordensproblem. Derfor har byrådet plassert sin politikk på området der rot og søppel hører hjemme: Under Rusken-generalen.

Sprengkulda kom tidlig i fjor. Første desember var det minus 16 grader i Oslo. Det var da Oslo kommune viste sitt varme hjerte: «Ingen skal måtte fryse ute,» uttalte byråd for sosiale tjenester i Oslo, Anniken Hauglie.

Nå, elleve måneder etterpå og med en ny vinter for døra, er det grunn til å minne om at «ingen», nok ikke skal oppfattes helt bokstavelig.

Vi bebor som kjent et av verdens mest velstående områder. Befolkningen her i byen har det bedre enn noen bybefolkning har hatt det noe sted, på noe tidspunkt i menneskehetens historie. Ikke så at det ikke er synd på oss likevel. Vi har våre problemer, vi som andre folk.

Blant annet har vi stadig vekk besøk av folk som ikke er som oss. Verken rike eller norske. Flest – og mest problematisk, om jeg forstår kommunen rett – er det av dem vi tidligere kalte sigøynere, som nå går under navnet rom-folk.

Disse er, som kjent, et problem. En ting er at de besitter byens gatehjørner. Riktignok helt stille og harmløst, de gjør i og for seg ikke en flue fortred, men de sitter altså der, med et pappkrus foran seg, og ser beklemmende fattige ut. Ille nok. Men når de ikke sitter på gatehjørnene er de andre plasser. De sover for eksempel. Og her begynner problemene virkelig å tårne seg opp.

Om vi prøver å se situasjonen utenfra, om vi forestiller oss at det er en fortelling fra en annen by, i en annen tid, der det var slik at en gruppe mennesker ikke hadde penger, men levde på småslanter de klarte å tigge sammen, at de lette i byens søppel etter klær, og at de måtte sove på gaten – da kan vi tenke oss at fortellingen vekket vår sympati. At vi rent ut sagt begynte å synes at noen i den byen hadde store vanskeligheter, og fortjente hjelp. Slik er det også i fortellingen om dagens Oslo. Men skal vi tro den offentlige framstillingen, er det vi, Oslos majoritetsbefolkning, som sitter med problemet. Det er vi som er offeret, oss det er synd på.

Byen betrakter de sultne og husløse rumenerne først og fremst som et ordensproblem. Derfor har byrådet plassert sin politikk på området der rot og søppel hører hjemme: Under Rusken-generalen. (En tittel som i sin tid må ha vært ment som en spøk, men som nå brukes i fullt alvor: En søppelbekjempingens hærfører, i kamp mot sneiper, ølbokser og Europas fattige.) For Rusken er livet enkelt: De rydder så mye de kan. Søppel skal vekk. Men for byens politiske ledelse kunne man vente en refleksjonsgrad som strekker seg bortenfor kildesorteringens utfordringer.

Vi trenger ikke rippe opp i pinlighetene rundt ryktespredningen om at «de spiser rotter» eller «de stjeler hunder fra folk og slakter dem». Det holder lenge å fastslå at dette er løgnaktige vandrehistorier som har gått om Europas utstøtte opp gjennom århundrene. (Interessant nok har de historisk sett ofte rammet jøder.) Det er den type demonisering av «den andre» – den som gjør ting «vi» aldri ville funnet på – som er nødvendig for å koble ut helt elementær medfølelse og legitimere behandling vi aldri ville akseptert mot noen som kunne vært oss selv, om vi hadde hatt ørlite grann mindre flaks med fødested og -tid. Fortellinger som den med rottespisingen tjener én hensikt: Å gjøre dem til noe vi ikke kan identifisere oss med.

Hør bare: Oslo tilbyr overnatting for fattige og utstøtte – under forutsetning av at de er rusmisbrukere. Det er romfolket ikke. Så da får de heller sove ute. Nå er døde tiggere nesten enda vanskeligere å hanskes med enn levende, så et sted må det nesten gå en grense, og den grensen går ved ti minus, kan Aftenposten fortelle. Fram til skiføret skifter fra blå til grønn Swix, må de tilreisende sove på gata, under snøen.

Tenk på det. Ti minusgrader.

Det klinger en streng av nesten ufattelig brutalitet under den kommunale retorikk rundt romfolket, en total dehumanisering av en liten gruppe medmennesker som lever her, midt iblant oss. «Mediene har meldt om at de utenlandske tiggerne gjør fra seg utendørs. Men byrådsleder Stian Berger Røsland uttaler at han ikke vil tilby utedoer fordi han tror det vil føre til at Oslo får enda flere tilreisende.» Det ser kanskje ut som politikk. Men det er ren følelseskulde. Tvinger man folk til å gjøre sitt fornødne i buskene, kan man i neste omgang lage skandaleoppslag om hvordan de sprer smitte og vond lukt. Men verre: Man har tatt fra dem helt elementær menneskelig verdighet.

Påstanden om at en utedo vil gjøre tilstrømningen større, som om de enkleste sanitære forhold ga utslag i det enorme fattigdomsgapet som spenner over Europa, er så absurd at den bare kan benyttes i en situasjon der man for lengst har forlatt rasjonell politikk og vanlig menneskelighet til fordel for føleri og demonisering.

De kommunalt ansvarlige skyver ansvaret i to retninger. Dels nedover, til der mennesker reduseres til et renholdsproblem. Men dels også oppover, til det globale: «Romfolk har en utrolig vanskelig situasjon i Europa og Romania, men Romanias problem må løses på europeisk nivå», sier sosialbyråden. Felles for strategiene er i begge tilfeller at menneskelige problemer i vår egen by ikke er byrådets ansvar. Verden eller Rusken får løse dem.

Og menneskene er redusert til renovasjon eller storpolitikk. Uansett kan de sove på gata i ti minusgrader. Uten do.