Gordon anbefaler "Hvitt på Svart" av Ruben Gallego

Russisk heltesaga

Av Inger Bentzrud, Dagbladet

«Hva er det du sier, at han er intelligent? Men han kan jo ikke gå!» Slik var innholdet i en hviskende samtale over hodet på det lyttende barnet Ruben Gallego.

BOK: Det er et av hans tidligste barndomsminner. Erindringsboka «Hvitt på svart» av Ruben Davis Gonzalez Gallego, født i Moskva 20. september 1968, foreligger nå i norsk oversettelse. Han vant den russiske Booker-prisen for den i 2003, og det er også en slags anerkjennelse for en person som offisielt døde halvannet år gammel. På språk som diktaturregimer har praktisert gjennom historien snakker man om «å forsvinne noen». Ruben forsvant ikke; han ble forsvunnet.

Dyster tradisjon

Men han fantes i det noen har kalt Sovjetunionens barnegulag; sammen med andre funksjonshemmede barn var han stuet bort på barnehjem og seinere gjenglemt på gamlehjem der de fleste i hans tilstand døde etter uker eller måneder.

Det er glimt fra denne oppveksten han skildrer i boka. I en meget reflektert innledning av den norske oversetteren Peter Normann Waage, trekkes linjene til den dystre tradisjonen av fangelitteratur i Russland, fra Dostojevskijs «Opptegnelser fra det døde hus» via Solzjenitsyns «Arkipelag GULag» og fram til Gallegos barndomsskildringer.

Han kunne blitt et offer for storpolitikken. Når jeg bruker «kunne blitt» er det fordi Gallego insisterer på at han er en helt, og forklaringen er like enkel som den er brutal: «Hvis du ikke har armer eller bein, er du en helt - eller du er død.»

Viljestyrke

En viktig grunn til at han har overlevd er en jernhard viljestyrke som ligger svært langt unna offerrollen. Holdningen gjennomsyrer hele boka. Fra det som fra utsida fortoner seg som et eviggrått, brutalistisk betonghelvete der barna kryper langs iskalde golv sammen med rotter så store som katter, rapporterer Gallego anekdoter som innimellom kan være muntre. Av og til forandrer han synsvinkel, og ser elendigheten med sine plageånders øyne. Og dette er ingen lettkjøpt «Polyanna»-holdning om å lete etter lyspunktet i alt det svarte; det dreier seg snarere om en sterk selvbevissthet, en tro på egne evner i en verden der han er usynlig.

Hans forhistorie er som klippet ut av en russisk roman. Bestefaren het Ignacio Gallego, var kommunist og sloss mot Franco under den spanske borgerkrigen. Da republikken falt, ledet han det spanske kommunistpartiet fra sitt eksil i Paris. Datteren Aurora ble sendt til Moskva for å studere. Der traff hun en medstudent fra Venezuela, ble gravid og fødte tvillinger. Det ene barnet døde; det andre - Ruben - overlevde, men med cerebral parese og tette sykehusopphold. Halvannet år etter fødselen måtte moren forlate ham for å ta eksamen. Da hun kom tilbake fra sykehuset, fikk hun beskjed om at Ruben var død.

Uforståelig

Spekulasjonene om foranledningen til denne groteske løgnen er mange. Handlet Sovjet-myndighetene på vegne av Ignacio Gallego? Gjemte de Ruben bak sine tradisjonelle «Potemkin-kulisser», det vil vi en feilfri fasade som skjulte elendigheten?

Ruben har selv en lang og bittersøt drøm om sin «snille» bestefar, om hva de andre barnehjemsungene ville sagt hvis han en gang, bare én gang, hadde kommet på besøk i den fineste av alle biler, en svart Volga. Drømmen blir mer og mer surrealistisk og handler om at daddaene og lærerne og hunden skulle spise bestefarens medbrakte chorizo , eller kanskje bestefaren tvert imot måtte holde seg unna, gjemme seg i en barhytte og drikke gulrot-te, slik Lenin hadde gjort. Historien er en av bokas voksenrefleksjoner, og avsluttes slik: «Ignacio kom ikke ... Ignacio skrev ikke ... Ignacio ringte ikke ... Jeg forsto ham ikke. Jeg forstår ham ikke. Jeg vil aldri forstå ham.»

Det er en ufattelig historie Ruben Gallego forteller, og det er ufattelig at han har overlevd og er i stand til å fortelle den. Det er likevel noe allmenngyldig, noe gjenkjennelig, ved historien. Det er jo historien til institusjonsbarn som er blitt satt bort og usynliggjort i vår egen nærhet og helt fram til vår egen tid.