Våre politikere

Øyeblikkelig selvrefleksjon

 

Politikerne våre er i ferd med å overgå Hollywood-kjendiser i offentlig bekjennelse. 

Av Åshild Mathisen, Morgenbladet 16.03.12

Sportens «hva føler du nå?» har spist seg inn i politikkens verden. Velgerne skal ikke måtte vente i flere år på den personlige beretningen om hvordan mediestormen føltes og hva politikeren lærte av det. Historien fra kulissene får vi dagen etter at den politiske teateroppsetningen er over.

Det holder ikke lenger at politikere forsvarer sine feilgrep i politikkens og offentlighetens harde og saklige språk. Skal de bli hørt, må de tilby sine private betroelser, som hvordan det politiske spillet og medieoppmerksomheten føles på kroppen. Den politiske selvbiografien vil snart være død, for etterpåklokskapen skal nå være dagferske nyheter i tabloidpressen.

Den avgåtte SV-lederen Kristin Halvorsen hevder at hennes etterfølger Audun Lysbakken gjennom mediestormen har vist «format» som politiker. Han klarte riktignok ikke å få sannheten på bordet da den ble krevd av ham. Han skyldte både på politisk ledelse, embetsverk og foregående statsråder.

Men han mestret det som var langt viktigere: dramaturgien. Når han kan gå av som statsråd på en mandag, snakke ut om det hos Anne Lindmo i NRK på onsdag – og bli valgt til partileder i SV lørdag, viser han at han er i stand til å riste av seg det meste gjennom offentlig selvtukt.

Spørsmålet er om en som går av som statsråd etter beskyldninger om korrupsjon og regelbrudd, virkelig har rukket å reflektere over hva som har skjedd to dager etter? Og attpåtil lære av det?

Det handler om å overbevise publikum om at man har gjennomgått en slags katarsis og kommet ut som et nytt og bedre menneske. Derfor kan statsministeren gratulere Lysbakken med «et betydningsfult verv» få dager etter at han har sagt at Lysbakken begikk et lovbrudd som statsråd.

Høyres stortingsrepresentant Henning Warloe valgte å la seg intervjue av TV2, BT og VG tre dager etter at han ble avslørt som narkotikaforbryter i mediene. Vi fikk vite at det var ensomheten som backbencher på Stortinget som bidro til eksperimenteringen med narkotiske stoffer i helgene. At dette er noe han bare såvidt har begynt å ta et personlig oppgjør med, blir tydelig når han til TV2 svarer motvillig bekreftende på at bruken var «svakt tiltakende».

Vi får altså servert det som trolig bare er et tidlig stadium av Warloes personlige oppgjør med seg selv. Men som offentlig oppreising fungerer det etter hensikten. Erna Solberg modifiserer sin knallharde partieksklusjon: Selvsagt er Warloe velkommen tilbake i Høyre. Håndteringen i seg selv, evnen til å snakke ut og reflektere fritt rundt egen person, blir belønnet med offentlig empati og tilgivelse.

Det er forståelig at politikerne velger å snakke ut om sin personlige opplevelse midt i medietrykket. Det handler om å ta tilbake rollen som subjekt, med egen regi og egne refleksjoner, etter å ha blitt objektifisert i dager og uker. Mediene og politikerne tegner sammen opp en form for ekspress-erkjennelse og -oppreisning som lar seg gjennomføre samme uke som skandalen er et faktum. Det har ikke rot i virkelighetens verden, men historiefortellingen blir for fristende for begge parter. Mediene vil ha oppslagene og de personlige vinklingene.

Politikerne vil ha egenregien og velgersympatien.

«Jeg kunne løpt og gjemt meg», sa Audun Lysbakken. Men han gjorde ikke det. Han gikk i stedet fra å være hard aktør i det politiske spillet, til å bli myk og personlig ektemann og småbarnspappa i beste sendetid. Å reflektere over den skandalen man står midt oppi, gir et fortrinn i kampen om historiefortellingen. Inviterer man bare langt nok inn i det tilsynelatende personlige og emosjonelle, får man snakke fritt om sin side og sin opplevelse av saken.

Lysbakken og Warloe blir karakterisert som åpenhjertige og modige fordi de håndterer krisen med åpenhet. Men det ligger noe kalkulert i den selvutleverende formen. Politikerens intimitetstyranni blir den mest effektive av alle krisehåndteringsstrategier.

Rådet er som følger: Når mediene er på sitt mest blodtørstige, gi dem dine mest intime betroelser. Bare slik får de aldri virkelig tak i deg.