Kollektiv lynsjestemning

Da det gikk galt i Folketeateret: Det er ennå mye som ikke har lagt seg etter 22. juli. Den voldsomme reaksjonen på et pinlig ordspill, tyder på at feil mann uforvarende pirket borti et ennå åpent sår, skriver Jørg Arne Jørgensen. Foto: Fredrik Varfjell / Scanpix


Reaksjonene på «Mokkamann-saken» var av primitiv og usivilisert natur, uverdige for voksne mennesker tilhørende landets kulturelite.


Av Jørg Arne Jørgensen, Morgenbladet 20.01.12

«Mokkamann-saken» under årets Spellemannpris fikk enorm oppmerksomhet. Ingen enkeltsak siden 22. juli hadde større medietrafikk, meldte Aftenposten. Plumbovokalist Lars Erik Blokkhus' halvrasistiske ordspill utløste en aldeles uproporsjonal kollektiv lynsjestemning. Hendelsen illustrerte på mange måter syndebukk-komplekset, et arketypisk tema med kolossal forførelseskraft. Det ligger i kristendommens kjerne, er «kulturens skjulte sentrum» ifølge den franske tenker René Girard, og er et uuttømmelig tema for fiksjon, psykologi og filosofi. Selv om man nå har lagt hendelsen bak seg, beklaget og skværet opp, tror jeg vi alle kan lære noe av det som skjedde den kvelden.

En hel rekke trekk ved hendelsen var typiske for syndebukk-komplekset. For det første var reaksjonene unisone og sterkt polariserte i svart/hvitt. Knapt noen var i stand til å se nyanser eller tolke Blokkhus mer romslig. Det var Galt, punktum. Dernest var de overdrevne hinsides fornuftige proporsjoner. Ane Brun oppfattet seansen som «helt uvirkelig» og «hadde ikke ord»; andre ble «fysisk dårlig», Jonas Alaska gjorde detaljert rede for et merkelig svetteanfall angivelig utløst av ordspillet. Tore Renberg viftet iherdig med moralske og vanlige pekefingre, mens en beveget Stein Torleif Bjella uttalte at «det var ett eller annet som døde inni meg», en nesten rørende komisk overdrivelse. Det var surrealistisk å se hvilken grufull udåd man la i ordspillet.

Videre var reaksjonene av primitiv og usivilisert natur, uverdige for voksne mennesker tilhørende landets kulturelite; med svært grov språkbruk, voldstrusler, trakassering og ydmykelser. Straks ordspillet var uttalt, begynte man å kaste ting fra salen, rope og vise fingeren. Madcon kalte Plumbo «jævla fittehøl». Jan Fredrik Karlsen opplyste illevarslende til vgtv at «De gutta ligger tynt an i kveld, her kan det bli slåsskamp!». Både Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge oppfordret til fik og flathånd på Twitter, og OnklP skrev «Plumbo kommer til å bli smacka! Kødderu?». Til sist endte det jo i en rituell ydmykelse da Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing helte øl over hodet på syndebukken foran kamera.

Typisk i en syndebukkseanse er at man vikles inn i projeksjoner og umerkelig uttrykker nettopp de egenskapene man angriper. I dette tilfellet skulle den opplyste, antirasistiske Toleransen og Godheten ta et oppgjør med det mørke, intolerante, primitive folkedypet, men viste i stedet selv ubehersket og hatefull flokkmentalitet, intoleranse og primitivitet. Konsekvensene ble selvsagt at rollene i etterkant ble snudd. Syndebukken Blokkhus fikk sympatien i løpet av søndagen, mens Vinterstø Røthing, Madcon og voldshisserne ble syndebukker. En slik speilsal av projeksjoner er full av paradokser.

Det er også essensielt at aggresjonen rettes mot en svakere part som blir betraktet somfremmed eller utenfor. I denne settingen hvor kultureliten skulle feire seg selv, var det tydelig at Plumbo var outsidere, som artister blir de latterliggjort eller i beste fall ignorert. I tillegg hadde de aldri blitt nominert før, hele Spellemannsirkuset var nytt. De kom altså inn på en arena der andre var betraktelig mer husvarme enn dem. Når de så hadde den frekkhet å vinne en gjev pris, var det lite rom for et slikt feilskjær, spesielt når forutforståelsen var at de trolig var halvrasister fra bygda. Ærlig talt, hadde noen reagert om Knut Nærum hadde sagt «mokkamann»? Da hadde man nok humret av et litt sleivete ironisk ordspill, fordi man «vet» at han og kultureliten ikke er rasister.

Men en slik kollektiv lynsjestemning skjer aldri uten at noe svært potent berøres. Det er ennå mye som ikke har lagt seg etter 22. juli. Ingen dom er avsagt, det er fremdeles svært sensitiv materie. Den voldsomme reaksjonen på et pinlig ordspill fra en som for kultureliten personifiserte det «uopplyste folkedypet», tyder på at feil mann uforvarende pirket borti et ennå åpent sår, og en massiv reaksjon ble utløst som stakkaren aldri hadde forestilt seg. Det var som om man klebet ansvaret for all rasisme på Blokkhus, som personlig skulle få unngjelde.

Vi må alle være vakt overfor situasjoner som preges av de ovenfor nevnte karakteristika. Hvis aggresjon unisont vendes mot en svakere part, all sans for nyanser forsvinner, og reaksjonene blir overdrevne og primitive, er sannsynligheten stor for at det er noe lummert på ferde. Da er det ikke lenger rasjonelle individer, men et uregjerlig kollektiv som styrer showet, med upolerte, rå og primitive følelser i kok. I et så opprørt kollektiv som det norske etter 22. juli, er det ikke urimelig å forvente at tematikken kan bli mer aktuell enn vi ønsker i tiden fremover.