Var alt verre før?

Alt var verre før

 

Populær: Det var fullt hus da Steven Pinker denne uken gjestet Universitetet i Oslo for å snakke om den relative reduksjonen av vold gjennom historien – verden har aldri vært et bedre sted, fastslo Harvard-psykologen. 

Steven Pinkers glade buskap tok Oslo med storm. Men har han rett? 

Av Jon Kåre Time, Morgenbladet 15.03.12

«Tro det eller ei», begynte Steven Pinker, «men vi lever trolig i den mest fredsommelige tiden i vår arts historie».

Voksne som barn blir torturert og drept i Syria, rakettene flyr mellom Gaza og Sør-Israel, Kony skjuler seg bak sine barnesoldater, og det er ny informasjon om det som skjedde på Utøya – dette har preget nyhetene denne uken.

Men Steven Pinker er blant de mest populære av de store populærvitenskapelige forfatterne. Respektert som forsker, beundret for sin veltalenhet, fryktet for sin overbevisningskraft.

Og nå står han der, rett fra Harvard, og forteller emeritusene og sekstiåtterne i Akademiets ærverdige lokaler i Drammensveien 78 at det går fremover, at det blir stadig færre kriger og folkemord, at pilene peker nedover for vold av alle slag, fra seksuelle overgrep til dyremishandling.

Det går bra med verden.

 Powerpoint

Det var tirsdag at Harvard-psykologen – som i Norge er mest kjent for å ha inspirert Harald Eia til å lage Hjernevask – holdt «årets Akademiforelesning i humaniora og samfunnsfag» for Det Norske Videnskaps-Akademi. Onsdag kastet han glans over åpningen av det nye realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo med det samme foredraget, basert på hans nye bok The Better Angels of Our Nature: The Decline of Violence in History and it´s Causes.

Han traff blink, ifølge Nobel-direktør og historieprofessor Geir Lundestad, som satt i Akademi-stuen sammen med resten av det fornemme Forsknings-Norge, med forskningsminister Tora Aasland på første rad (hun skulle senere benytte anledningen til å spørre Pinker om effekten av voldelige dataspill).

– Det finnes jo ingen sånne multigenier her i Norge, så det er litt stas når de kommer på besøk, sier Geir Lundestad, Nobel-direktør og professor i historie.

– Hva lærte du?

– Det blir mindre vold i alle kategorier, og det i nesten alle samfunn. Mye hadde jeg hørt før. For eksempel baserer han seg på velkjent statistikk når han forteller at det er blitt færre kriger. Det nye er bredden: Han tar for seg mord, generelt voldsnivå, overgrep og mye mer fra førhistoriske samfunn til i dag.

– Det er nok den beste powerpointpresentasjonen jeg har sett!

– Ble du overbevist?

– Alle ble imponert, men man har jo noen merknader. Enhver historiker vil nok være litt skeptisk til en så stor og rettlinjet fortelling, sier Lundestad.

 Feminisering

 Ifølge skribent og forlagsredaktør Aslak Nore er Pinkers nye bok «så rik og omfattende at ingen omtale kan yte den rettferdighet»: På 800 sider kombinerer Pinker opplysninger fra en hel rekke fagdisipliner for å fortelle voldens historie fra førhistorisk tid til i dag. Han begynner å vise hvordan moderne CSI-analyser av flere tusen år gamle menneskelik viser at voldsnivået i førhistoriske samfunn var ekstremt høyt. Han gnir inn den brutale fortiden – korsfestelser, strekkbenker, slavehandel – og legger på bordet overveldende mengder empiri for å vise en relativ reduksjon av vold gjennom historien. Samtidig foreslår han flere lag med forklaringer på hvorfor verden er blitt fredeligere, og han redegjør for tilbakeslagene underveis.

Blant mye annet bruker han spillteori for å forklare den pasifiserende effekten av statsdannelser og fremveksten av handel. Han legger vekt på idealene fra opplysningstiden og mener boktrykkerkunst og nye leseferdigheter har hatt avgjørende betydning for utviklingen av empati og evnen til abstrakt tenkning. En stadig økende IQ er en del av bildet. Betydning har også feminiseringen av kulturen.

 Menneskenaturen

Enkelte har vært overrasket over at forfatteren av The Blank Slate (2002) – boken som så effektivt angrep samfunnsvitenskapenes fornektelse av biologien og som ble malen for Hjernevask – ikke i større grad foreslår evolusjonære forklaringer på voldsreduksjonen. Pinker får god bruk for sin faglige bakgrunn når han utførlig redegjør for blant annet sadismens og empatiens psykologi, men han anser det som usannsynlig at voldsnedgangen kan forklares med forandringer i menneskenaturen. Mennesket, skriver Pinker, er ikke født godt eller ond. Vi har indre demoner, som driver oss til vold, som egeninteresse, hevn, sadisme og «ideologier». The Better Angels of Our Nature – et begrep han har hentet fra Abraham Lincoln – er evnene til empati, selvkontroll, moralsk sans og rasjonalitet. I boken prøver han å vise hvordan «endringer i historiske omstendigheter aktiverer en uforandret menneskenatur på ulike måter».

Nettopp dette gjør boken viktig å legge merke til, ifølge Vibeke Ottesen, som er en av få norske kriminologer som anlegger et evolusjonært perspektiv i sin forskning. Hun deltok i panelsamtalen med Pinker onsdag.

– Boken har et viktig og håpefullt budskap: Menneskenaturen er fleksibel. Mange oppfatter evolusjonspsykologien som negativ og deterministisk, men Pinker viser her en gang for alle at det ikke er tilfellet. Det er mulig å skape et samfunn som styrker de gode sidene ved oss, sier Ottesen.

– Pinker hadde ikke trengt å være evolusjonspsykolog for å skrive denne boken, men han demonstrerer at folk med en evolusjonær tilnærming ikke trenger snakke om evolusjon hele tiden. Det er ikke så stor forskjell på oss og andre samfunnsvitere som folk tror, sier Ottesen.

 Statistikk

 Geir Lundestad var en av flere som benyttet anledningen til å utfordre Pinker i spørsmålsrunden etter foredraget på Vitenskapsakademiet.

– Min innvending var enkel: Han baserer alt på statistikk, men jo lenger tilbake man går jo dårligere blir datagrunnlaget. Det er først i moderne tid at statistikken er så utbygd at man til en viss grad kan stole på den. Spissformulert: Forskjellen mellom statistikk og anekdoter forsvinner, sier Lundestad.

I sitt tilsvar påpekte Pinker at historikere allerede opererer med begreper om voldsutvikling i førmoderne tid, og da har man ikke noe annet valg enn å se på de best mulige anslagene, selv om feilmarginen av og til kan være stor. Den som vil studere voldens utvikling gjennom historien er nødt til å forsøke å kvantifisere.

– Er det ikke snarere et problem at vi lenge har spekulert i vei uten empirisk forankring?

– Jo, men spørsmålet er altså om all statistikken han presenterer virkelig kan regnes som empiri, sier Lundestad.

 Drap

 – Dette er gammelt nytt. For oss historikere er det noe av en selvfølgelighet at det er mindre sjanse for å oppleve vold i dag enn det har vært i tidligere tider. Men for folk flest, som fôres med nyheter om krig og vold, kommer nok Pinker med en viktig justering, sier Hans Jacob Orning.

Han er professor i historie og spesialist på middelalderen. Orning sier han har lest Pinkers siste bok med stor interesse. Også han er imponert over den store mengden data Pinker kan fremvise, over tverrfagligheten og formidlingskunsten.

– Men?

– Men det er klart han ikke kan fordype seg like mye i alt når han tar for seg så mye, og for en historiker er det en del ting som virker merkelig.

– Hva da?

– Når han skal forklare voldsnedgangen, bygger han veldig mye på sosiologen Norbert Elias og hans tanke om hvordan en «siviliseringsprosess» gjorde at middelalderens mennesker ble mer pasifiserte og fikk bedre impulskontroll ettersom statsmakten vokste seg stadig sterkere. Men Elias skrev sin bok i 1939, og det er litt rart å se dette presentert som om det var noe helt nytt. Har ikke Pinker fått med seg at det gjennom flere tiår nå har pågått en omfattende faglig debatt om teorien til Elias?

– Pinker sier han vil restituere moderniteten og opplysningsprosjektet, men forholder seg ikke til modernitetskritikken, for eksempel i tradisjonen etter den franske filosofen og historikeren Michel Foucault.

– Hva mener du han går han glipp av?

– Det Elias omtaler som sivilisering, har en mørkere side som Foucault omtaler som disiplinering: reduksjonen av vold henger sammen med at maktutøvelsen antar nye former. Pinker og Elias snakker uproblematisk om vold som om det var én ting. Men vi historikere vet at vold er blitt forstått helt forskjellig til ulike tider.

– Et drap er et drap.

– Selvsagt, men dermed er ikke alt sagt. I middelalderen snakket man på de ene siden om «mord», som ble betraktet som negativt og illegitimt. Men de snakket også om «vig», som var et åpent og erkjent drap, for eksempel på en som hadde gjort deg urett – og dette ble ofte oppfattet som noe bra. Pinker misforstår kildene sine fordi han ikke er interessert i å tolke funnene sine ut fra sin historiske sammenheng.

– Sier du at middelalderen ikke var så fæl som Pinker fremstiller den som?

– Han kolporterer gamle myter om hvor bestialsk, primitiv og skitten middelalderen var, med mennesker som oppførte seg som hemningsløse barn. Men dette er så til de grader sett med våre briller! Vold var rett nok ikke tabu på samme måte som i samfunn der staten har voldsmonopol, men det betyr jo ikke at innbyggerne var normløse og i sine følelsers vold. Volden hadde en annen funksjon den gang, og var et annet fenomen enn vold i moderne tid.

– Har det noe å si for gyldigheten av Pinkers empiri?

– Det er vanskelig å lage statistikk uten å tolke kildene historisk. Hvordan skal man for eksempel forholde seg til at man i middelalderen gjerne skryter av drap, mens det i vår tid er noe man forsøker å skjule?

– Pinker erkjenner at det er vanskelig å finne pålitelige tall for enkelte perioder, og mener han tar høyde for det så langt som overhodet mulig.

– Fra mitt eget felt vet at jeg at det ville være håpløst å begynne å telle drap i norsk middelalder. Kongene skulle ha en stor hær, og møtte de hard motstand, var det viktig at de viste sin makt gjennom å drepe mange motstandere. I Sverres saga fortelles det om et slag i Oslo hvor alle bøndene på hele Østlandet deltok i kampen mot kong Sverre, men vi skjønner jo at det er en overdrivelse som har til hensikt å vise hvor dumt det er å gå mot kongen, sier Orning.

 Relative tall

Deler av Pinkers lange bok blir for tiden heftig diskutert på nettet og i ulike fagmiljøer. Er det for eksempel rimelig å fremstille religion som en ensidig destruktiv kraft? Hvordan skal man definere vold? Men mest kontroversiell er trolig fremstillingen av 1900-tallet. For hvordan kan Pinker påstå at vi lever i historiens mest fredelige periode når holocaust kunne skje for bare noen år siden? Når vi husker Bosnia, Rwanda og Darfur? Når vi nettopp er ferdige med «historiens blodigste århundre»?

Pinker mener det siste er en klisje og en illusjon. Han fremhever at det er blitt mindre og mindre krig i «den lange freden» etter 1950. Og selv om 1900-tallet likevel var verst når man teller antall døde, må man ta høyde for at det også var flere folk på kloden enn noen gang tidligere.

Dette er Pinkers hovedgrep: Han regner volden i relative tall snarere en absolutte tall. For eksempel må dødstallet for en krig i 1600 ganges med 4,5 for å kunne sammenlignes med skadeomfanget av krigene på 1900-tallet. På denne måten kommer andre verdenskrig knapt nok inn på Pinkers topp-ti-liste over historiens verste menneskeskapte hendelser.

Lundestad er blant dem som ikke helt godtar denne regnemåten. Til Pinker sa han at «svært få historikere vil endre sin oppfatning om det tyvende århundre på grunn av det du skriver». «Du har første verdenskrig, andre verdenskrig, Hitler, Stalin, Mao – antallet døde gir ikke meg noe optimistisk bilde.»

– Han viser at verden bare blir fredeligere, men jeg mener han ikke helt klarer å få 1900-tallet til å passe inn i fortellingen sin, selv om langtidstendensen er klar. Man bør være litt mer forsiktig med å generalisere når man har så enorme tilbakeslag, sier Lundestad.

Da kriminologinestor Nils Christie (84) stilte spørsmål ved Pinkers ensidige bruk av prosenter, og påpekte at det kan føre til at man «mister synet av antallet lidende personer», svarte Pinker at selv om man selvsagt måtte ha medfølelse for det absolutte tallet voldsofre, er det «komplett irrelevant» for analysen av voldsutvikling gjennom historien.

– Da måtte man også ha medlidenhet med alle de som døde grusomt av kreft og med barna som ble foreldreløse fordi fedrene fikk hjerteinfarkt. Hver gang en person blir født er det en viss sannsynlighet for at de vil få en ubehagelig død Å si at det er flere ofre i det tyvende århundre bare fordi det er flere folk, blir derfor som å si at det er en fryktelig hendelse hver gang noen føder et barn, hevdet Pinker.

Han mener det avgjørende er hva som til enhver tid er sannsynligheten for at du vil dø en voldelig død.

– Hvis du måtte på sykehus, ville du dra på en klinikk på landsbygda i Zambia eller ville du dratt til et topp moderne sykehus i New York eller London? Dødstallet er mye større i London enn på bygda i Zambia, men ingen vil tenke slik – fordi det er dødsraten som teller, sa Pinker til Christie.

Lundestad ble ikke helt overbevist av dette argumentet.

– Hvis to av en befolkning på tusen blir drept, er det samme som to millioner av en befolkning på 2000 millioner? Skal vi alltid tenke sånn? Jeg mener fortsatt at det er et problem for modellen hans at det enorme antallet døde i det tyvende århundre ikke slår inn analysen om at alt blir bedre.

– Mener du man like gjerne kunne si at det har vært en økning i vold, som bare er blitt overgått av befolkningsveksten?

– Kanskje. Det er interessant hvordan Pinker snur på det, men resultatet blir litt for relativiserende.

 Opplysningshumanisme

«Jo mer utviklet kulturen er, desto grusommere blir morderne. Jo mer sivilisert samfunnet er, desto verre er dets barbarer. Jo høyere utviklingstrinn, desto forferdeligere dets udåder.» Dette sitatet tilhører Auschwitz-fangen Zalman Gradowski. Pinker går imot denne tenkemåten og tar til orde for en rehabilitering av fremskrittstanken og det han kaller opplysningshumanisme. Han beklager at «forakten for moderniteten er en av de store konstantene i samtidens kulturkritikk» og tror «usentimental historieskrivning og grunnleggende forståelse av statistikk kan forandre vårt syn på moderniteten».

– Sosiologen Zygmunt Bauman er blant dem som tolker Holocaust som et uttrykk for moderniteten, snarere enn som et tilbakefall. Kan Pinkers bok belyse den tradisjonen?

– Jeg er usikker. Knapt noen tror lenger at historien beveger seg i én retning, heller ikke Pinker. Jeg finner likevel et skinn av en slik tenkemåte når han klarer å gi grusomhetene under annen verdenskrig så liten betydning for analysen. Samtidig har han jo rett i at tendensen etter krigen er klar: Det kriges mindre og drepes sjeldnere og på det jevne behandler vi hverandre bedre, sier Lundestad.

 Handel

Enigheten synes stor om analysene av tiden etter 1950, ikke minst fordi datagrunnlaget er mer solid her. Pinker knytter seg tett opp til statistikk blant annet fra Institutt for fredsforskning (Prio), spesielt Prios Battle Deaths Dataset, utviklet av Bethany Lacina og Nils Petter Gleditsch.

– At vold er på vei ut som redskap for å løse konflikter, har bred støtte i den liberale skolen i internasjonal konfliktforskning, sier Gleditsch til Morgenbladet, noen timer før han begeistret introduserer Pinker for professorpublikumet på Akademiet.

Ifølge Pinker har årlige dødsfall i strid falt med mer enn nitti prosent – fra omtrent en halv million i året på slutten av 1940-tallet til rundt tretti tusen på 2000-tallet. Og nedgangen gjelder ikke bare i Vesten: Freden har de siste tiårene spredd seg utover verden, skriver Pinker, til Kina, Tyrkia, Brasil, Øst-Asia.

– Hva er årsakene?

– Selv har jeg lagt vekt på demokratisering, velstand, økt økonomisk samkvem og utbyggingen av nettverket av internasjonale organisasjoner. Når krig likevel bryter ut, blir det stadig mindre toleranse for å miste stridende, ikke bare blant sine egne, men også hos motstanderen. Pinker mener at handel er en viktig faktor i det han kaller the expanding circle – at vi gjennom historien har begynt å identifisere oss med og ha empati med stadig større grupper av mennesker. Men det er nok mer enighet om selve fenomenet enn om forklaringene på det.

– I boken siterer han deg på slagordet «make money, not war».

– Noen mener at det er markedsøkonomien som er selve drivkraften som skaper flere demokratier og mer fred. Andre mener demokratiet har en mer selvstendig innvirkning, og debatten er for tiden hissig i fagtidsskriftene. Jeg stiller meg litt agnostisk, men det er helt klart at de økonomiske motivene for å holde fred med hverandre er mye sterkere nå enn før. Vi har nok ikke ennå sett et gjennombrudd for slagordet «make love, not war», men kanskje er vi kommet så langt at det nå er viktigere å tjene penger enn å røve ressurser gjennom krig, sier Nils Petter Gleditsch.