«Lilyhammer» er så platt og usubtil at hjernen skriker etter noe å jobbe med.

AV INGER MERETE HOBBELSTAD, DAGBLADET 25.01.12

TV: «Lilyhammer» er skyldig i langt verre spetakkel enn å snike inn litt bling på vegne av den lokale turistnæringen. 



Dovenskap er en av de tradisjonelle dødssyndene, og grunnarbeidet bak den meget omtalte komiserien er skjemmet av utilgivelig latskap, preget av klokkertroen på at det å se en småkvapsete mafioso (Steve Van Zandt) frontkollidere inn i den norske koseligheten i seg selv er så fortærende morsomt at man ikke trenger å jobbe med replikker og situasjoner. 

Van Zandts Johnny, sendt fra New York til Lillehammer som del av et vitnebeskyttelsesprogram, gjør det eneste som kreves av ham, og ser morskt vantro ut i møte med elbiler, jobbsøkerkurs og skøytedager på Mjøsa. Knapt noen ting som ytres nærmer seg noe som kan kalles vidd.

Blandingen av norsk og engelsk forblir ubekvem, og fører til en perlesnor av linjer som «Do you want to go for a beer, you know, fredagspils?», og «I'm a teacher, you know, norsklærer». 


Klisjéfylt



Regissør Simen Alsvik og manusforfatterne Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin gjør konsekvent de mest klisjéfylte og åpenbare valgene.

Hotellobbyjazz og skyline i New York skifter til hardingfeler og Dovrebanen i snødriv når Johnny ankommer Norge. Sven Nordins advokat har briller og dobbeltspent marineblå blazer, ellers foretrekker de fleste strikkegenser. Under jobber et kriminalplott omtrent like innfløkt som et bankebrett. 

På overflaten skjer det ingenting. Det er mer leit enn noe annet, for det er klart det potensielt er mye å trekke ut av kulturkrasjet: Både nordmenns svermeri for hardtslående amerikansk populærkultur og amerikansk utålmodighet i møte med skjemastyrt skandinavisk skikkelighet kaller på gode parodier. Men de kommer ikke her.

Viser for mye


Nesten all vellykket komedie overlater til seeren å nå de vesentlige konklusjoner. Det som er morsomt, skjer egentlig i hodene til de som ser på, idet de riktige forbindelseslinjer trekkes. 

«Lilyhammer» er overeksponert og overforklart, i regi og klipp. Det er irriterende nok i et drama, men direkte dødbringende i en komedie.

To eksempler: Sigrid, den søte alenemoren på nabogården (Mariann Saastad Ottesen), brekker beinet. Legen vil ikke se på henne, fordi det er lunsjpause. Johnny går inn og halvveis banker ham opp, før han sier til Sigrid at hun kan treffe legen nå. Når Sigrids sønn Jonas (Mikael Aksnes-Pehrson) havner i bråk med bøller på skolen, forklarer Johnny ham detaljert hvordan han skal slå ned plageånden, før han noen scener seinere får forklart at Jonas har gjort nettopp dét.

I begge tilfeller må det spørres: Hvorfor ser vi alt dette? Hvorfor ser vi Johnny banke opp legen, hvorfor hører vi alt han sier til Jonas, når neste klipp forteller oss akkurat det samme? Det er undervurderende og umusikalsk.


Stakkars NAV


Trond Fausa Aurvåg og Steinar Sagen er forsofne lyspunkter som lokalt folkedyp, og i dialogen mellom dem finnes noe av den slentrende og innforståtte komikken som «Lilyhammer» burde hatt langt mer av.

Ellers er det bare å slå fast, igjen, at en fortelling ikke bare må fungere på bakgrunnsplan, den må også ha en moderat engasjerende forgrunn. Og at NAV er et uslitelig symbol på alt som er galt med det norske.