Tysklands mørkebrune bakside

Peter Ohlendorf har laget dokumentarfilmen «Blut Muss Fliessen», hvor en person infiltrerer den nynazistiske musikkscenen i Tyskland. 

«Jødeblod må flyte!»

«Skjerp knivene og stikk dem i jødene. Blod må flyte!» synger tyske nynazister i kor. Regissør Peter Ohlendorfs dokumentarfilm fra konsertene deres viser Tysklands mørkebrune bakside. 

Av Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen 24.03.12

«Wetzt die langen Messer auf dem Bürgersteig, laßt die Messer flutschen in den Judenleib» - «skjerp de lange knivene på fortauene, og la dem gli inn i jødenes kropper». Slik lyder de to første strofene i «Blut Muss Fliessen», tyske nynazisters kjenningsmelodi, og navnet på den tyske dokumentarfilmskaperen Peter Ohlendorfs nyeste film.

Den vises på dokumentarfilmfestivalen Eurodok i Oslo i kveld, og er satt sammen av en omfattende samling skjulte opptak gjort av en infiltratør i nynazistenes rekker, en mann som går under dekknavnet Thomas Kuban.

Infiltrerer naziene

Opptakene er rystende. Nynazistene gjør nazihilsener, synger hyllester til Hitler og hatsanger om jøder, «svartinger», «gulinger» og «utlendinger» generelt. De synger om vold, død og «nødvendige» mord, og om at et «rent» Tyskland skal reise seg igjen. Med stor innlevelse.

- Thomas Kuban har operert undercover i dette miljøet siden 2003. Det er ekstremt farlig arbeid, som utøves med risiko for hans eget liv, hver gang. Blir han oppdaget, kan han i beste fall bli banket opp, mer sannsynlig drepes, sier regissør Ohlendorf til Dagsavisen. Av naturlige grunner er undercoveragent Kuban anonym, og gir ikke intervjuer.

Liten interesse

Ohlendorf ble selv sjokkert første gangen han så filmklippene Kuban hadde samlet inn.

- Jeg visste at det eneste rette ville være å lage film om disse nynazistkonsertene, som foregår over hele Tyskland, og mange av nabolandene våre.

Men arbeidet gikk tråere enn ventet. Nå vises «Blut Muss Fliessen» på festivaler over hele Europa, men de første fem årene av prosjektet ville ingen finansiere en film om nynazister i Tyskland:

- «Vi har hørt det før», sa TV-kanalene og til og med de idealistiske organisasjonene, og uttrykte større interesse for filmer som er kritisk til den såkalt sosialistiske epoken i Øst-Tyskland, DDR, før murens fall. I Tyskland har vi et ordtak som heter at «vi er blinde på det høyre øye», og det passer veldig godt her. Fienden er liksom alltid til venstre. De på høyre fløy ser vi ikke.

Hundre nazistdrepte

I stedet ser man seg ifølge Ohlendorf omkring etter nye fiender, som islamistiske terrorister.

- Ensidig redsel for islamistterror er farlig, for den gir nynazistene gode kort.

Tallenes tale er nemlig svært klar:

- Over hundre personer er blitt drept av nynazister i Tyskland. Ingen av islamister. Myndighetene opererer med rundt femti drepte, noen organisasjoner regner nærmere to hundre. Uansett er det langt flere enn ingen. Det blir helt feil å avskrive morderne som psykiatriske kasus og enkeltstående tilfeller. De er del av et nettverk, og det må man til livs, sier Ohlendorf.

«Kulturtilbud» til trengende

Han har gått mange og lange runder med vanskelige spørsmål da han laget filmen, uten dermed å ha landet på så mange svar:

- Det fins folk i nynazistmiljøet som kommer fra middelklassen, som studerer, er velutdannede. Det nærmeste jeg kommer svar på hvorfor de blir med, er at nynazismen tilbyr enkle svar på komplekse problemstillinger. Alt er jødene og «svartingenes» feil, uansett hva.

Andre sympatisører har mindre privilegert bakgrunn. De kommer fra landsbygda, ofte i tidligere Øst-Tyskland, der det som engang fantes av ungdoms- og kulturtilbud for lengst er lagt ned.

- Folk har lite penger og ingenting å gjøre. Nynazistene tilbyr et «kulturtilbud». Musikken er elendig, men ølet flyter og fellesskapet er sterkt. Mange syns det er spennende at ting skjer i det skjulte, og har glede av turer til konserter langt unna. Det virker ikke som om tysk ungdom er så oppdatert på sin egen historie lenger. Det er farlig. Svært svært farlig. Et samfunn som ikke kjenner sin egen historie, kan lett begå fortidas feil om igjen. Det må aldri skje, sier Ohlendorf.