EdwardHopper

EdwardHopper
Morning sun

fredag 10. februar 2012

Berit Vegheim er meget upopulær i vårt land nå. Gordon gir henne sin støtte.


I Norge har det vært vanlig i flere tiår at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser holder på med alle slags aktiviteter og idretter, skriver Berit Vegheim.

Visst er «Ingen grenser» et freakshow


Av Berit Vegheim Daglig leder, Stopp diskrimineringen

Aftenposten 10.02.12


Vi merker oss at produksjonsselskapet Mastiff som står bak programformatet Ingen grenser, avviser at de selger freakshow. Da spør vi hvem som skal definere det? Iallfall ikke dem som reiser rundt og tjener penger på å vise frem mennesker med synlige og fysiske annerledesheter.
Hva skiller Ingen grenser fra et freakshow? Har programmet en annen misjon enn et tradisjonelt freakshow, og i så fall hvilken?

Reproduserer en myte


Programmet ville vært helt uinteressant om vi i Norge var kvitt fordommer og kunnskapsløshet. Det er vi definitivt ikke, noe vi minnes på i rikt monn både i dagspresse, og ikke minst i ukebladene, hvor historiene om «heltene» og «ofrene» velter mot oss. Yndlingsbudskapet er at «helten» til tross for sin fysiske begrensning, ikke gir opp eller lar seg stoppe. Det reproduseres hele tiden en myte om at det finnes noen unike mennesker som i motsetning til alle de andre, mot alle odds driver og lever et liv, og dette til og med om man skulle være lenket til rullestolen, som det så misvisende heter. Hva skulle folk ha gjort uten rullestol, spør vi.
  Det er i dette holdningsklimaet det norske folk setter seg ned for å se på annerledesheter som tydeligvis påkaller både medlidenhet, omsorg og beundring. Tilskuerne får, godt hjulpet av produsentens pågående og nærgående grafsing i deltagernes følelsesliv, utløp for sitt behov for å la seg røre og bli berørt, Samtidig får seerne tilfredsstilt behovet for hemningsløs glaning, de får kjent på angsten for å bli slik selv og gleden ved å vite at man er «normal» og egentlig ikke har noe å klage for.

Vanlig i flere tiår


Spørsmålet er om det er noe spesielt disse «heltene» i mediene og i Ingen grenser gjør? Selvsagt ikke; de lever et liv. Men den historien som fortelles, er den et fordomsfullt samfunn vil høre. Og her er vi ved poenget.
I Norge har det nemlig vært vanlig i flere tiår nå at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser holder på med alle slags aktiviteter og idretter.
Det er fint at folk sprenger egne grenser, men det er ikke noe nytt eller nyskapende i det for andre enn for den enkelte selv. Man trenger ikke ha en hel nasjon som tilskuere for å finne ut det som massevis av folk i tilsvarende situasjon, har funnet ut før en. Hvis det norske folk skulle lure på hvor grensen går, anbefaler vi å se på de olympiske utøverne som presterer det ypperste.
Programkonsept som Ingen grenser er ikke utviklet for å fremme funksjonshemmedes interesser. Vi har ikke bruk for det.
Det er majoritetens utilfredsstilte kikkertrang og behov for bekreftelse på egen normalitet, som gjør konseptet til samme suksess som fortidens freakshows. Konseptet ville vært fullstendig verdiløst om kunnskapsløshet var byttet ut med faktakunnskap om hva funksjonsnedsettelser innebærer, akkurat som vi i dag vet at kvinner kan være piloter og politi.
Oppmerksomheten rundt programmet Ingen grenser og heltedyrkingen av deltagerne som ikke gjør noe ekstraordinært, viser at målet om likestilling er svært langt unna.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar