Gordon Havsteins blogg: Opium for folket?

Den tyske filosofen Karl Marx uttalte en gang i tiden at «religion er opium for folket». Mente han at religion var et slags ikke-gode? At det gjorde folk sløve, forutinntatte og virkelighetsfjerne? Var det virkelig det han mente? La oss se på hele sitatet:

«Religiøs bedrøvelse er på samme tid uttrykket for virkelig bedrøvelse. Religionen er sukket til den undertrykte, hjertet i en hjerteløs verden, likedan som den er ånden i en åndløs situasjon. Den er folkets opium.»

Selv om Marx kritiserte religion, hadde han minst like mye spott til overs for liberalere som holdt kritikk av religion for å være viktigere enn alle andre politiske stridsspørsmål.

Gordon vil nå servere dere en interessant artikkel av Hazel Croft:

Religion, opprør og reaksjon

Det skulle være tydelig for enhver som ser omkring seg i dag, at religiøse ideer fremdeles har stor innflytelse blant millioner av verdensborgere. Hvorfor tyr folk fremdeles til religion, og hvilken holdning burde sosialister ha til den? Religion "er opium for folket", er et av de mest berømte sitatene etter Karl Marx.

Vanligvis blir dette tolket til at Marx mente at folk simpelthen var bedratt, og at religionen, akkurat som heroinavhengighet, holdt de troende passive og lamslått. Marx argumenterte med at den herskende klasse brukte religion for å rettferdiggjøre sine kriger, lover og klasseskiller.

Han sa at religiøse ideer tåkela en virkelig forståelse av de sosiale kreftene som forårsaker utbytting og undertrykkelse. Men Marx forstod også at det ikke var nok å si at religion var en feilslått doktrine.

Det var nødvendig, mente han, å se på religionens sosiale røtter og de behovene den tilfredsstiller. Han framholdt at "mennesket skaper religion - religionen skaper ikke mennesket". Marx mente at religionen ble brukt som et redskap for undertrykkelse, men at den samtidig uttrykte håpet til de undertrykte.

Mennesker tyr til religionen fordi den oppfyller et behov i en verden full av konkurranse, elendighet og undertrykkelse. I et samfunn splittet i klasser, der flertallet av folket ikke har noen virkelig kontroll over livene sine, kan religion synes å tilby en løsning. Dette er grunnen til at religiøse ideer ofte har fått masseopslutning i tider med store opprør.

Dette har hendt under massiv industrialisering, og det hender i mange utviklingsland i dag. Slike forandringer skaper massiv uro, og mennesker blir tvunget bort fra sine tradisjonelle måter å opprettholde livet på på landsbygda, og kastet inn i en usikker framtid i svære, yrende byer.

Tvetydig

Ofte lever folk fra hånd til munn, ved å finne tilfeldig arbeid eller tvunget til å selge varer på gatene. Religionen kan synes å sørge for en følelse av stabilitet, i kontrast til det desperate livet i byene - enten det dreide seg om slummen i Victoria-tidas England, eller i nåtidas shanty towns i utkanten av storbyer som Sao Paulo i Brasil eller Teheran i Iran.

Religionene er i stand til å appellere både til herskerklassen og de undertrykte, fordi deres læresetninger er tvetydige. Forskjellige krefter og individer har bestandig grepet til ulike aspekter ved religioner som kristendom, jødedom og islam, for å rettferdiggjøre sine interesser og sine håp.

Historien er full av eksempler på at mennesker som har samme religion, har endt opp på motsatte sider i store sosiale konflikter. I Europa har herskerklassen i to tusen år brukt Bibelen til å legitimere sine styrer og de krigene de har utkjempet.

I første verdenskrig, for eksempel, snakket den tyske keiseren om å kjempe for Gud og keiseren, mens de britiske herskerne oppildnet til kamp for "Gud, kongen og fedrelandet". Det finnes mange sitater fra Bibelen som støtter opp om herskernes iver for krig. Samuel er en av de største profetene i Det gamle testamentet. Han sier: "Lytt nå på hva Gud Den Allmektige sier... Gå og angrip amelekittene og ødelegg fullstendig alt de har. Ikke la en ting bli igjen. Drep alle mennene, kvinnene, barna og spebarna."

Samtidig har andre passasjer fra Bibelen blitt brukt til å støtte opprør mot den etablerte orden: "Han har brakt mektige konger fra sine troner og løftet opp de lave. Han har mettet de sultne med gode ting og sendt de rike bort med tomme hender."

Under den engelske revolusjonen på 1600-tallet støttet royalistene kongen i Guds navn, mens de som sto imot dem leste Bibelen for å finne en teori for forandring og støtte for sitt opprør.

Islam

Samme slags motsetning kan finnes i islam. I dag er islam den offisielle ideologien til provestlige diktaturer, som Saui-Arabia og Pakistan. Men den er også inspirasjonen til mange bevegelser som slår tilbake mot undertrykking, slik som hos palestinerne på Vestbredden og i Gaza. På den ene siden tilbyr islam en viss grad av beskyttelse for de undertrykte, men på den annen side forsørger islam herskerklassen med et bolverk mot opprør nedenfra.

Noen vil derfor argumentere med at Koranen understreker at de rike skal betale en islamsk skatt på 2,5 prosent til hjelp for de fattige, at herskerne skal opptre rettferdig, og at ektemenn ikke må mishandle sine koner. Men andre legger vekt på at Koranen sier at hvis de fattige tar fra de rike er det tyveri, at ulydighet mot en "rettferdig" regjering er en forbrytelse, og at Koranen gir kvinner færre rettigheter enn menn.

Diskusjoner om Bibelen eller Koranen handler ikke bare om selve de religiøse læresetningene. Snarere er de et uttrykk, og en rettferdiggjøring, av interessene og håpene til spesielle sosiale grupper.

Sosialister og religion

Hvilken holdning bør så sosialister innta overfor religion? Sosialister som legger vekt på ideene til Karl Marx, har ikke et religiøst eller mystisk syn på verden, men er ateister. Samtidig vil sosialister kjempe side om side med alle som slår tilbake mot systemet, uansett hvilke religiøse syn de har. Vi forstår at samtidig som religionen kan være et hjelpemiddel for reaksjonære ideer, er det mange massebevegelser i kamp mot undertrykking som har en religiøs farge.

Det er enorme forskjeller mellom kristendommen til Den nederlandske reformerte kirke i Sør-Afrika, som støttet apartheid, og de svarte kirkene med sine kampanjer mot raseskillet. På samme vis kan ikke religionen til slaveeierne i USAs sørstater, den som rettferdiggjorde slaveriet, dømmes på samme måte som de svarte slavene som praktiserte sin kristendom på plantasjene.

Ofte var kirkene den eneste løsningen for slaver som ville komme sammen og diskutere ideer. Ofte hadde religiøse sanger og spirituals en dobbel mening. For eksempel betydde sangen "I Am Bound For Canaan" mer enn ønsket om å komme til himmelen - den symboliserte det å nå fram til Nordstatene og friheten.

I Latin-Amerika har mange av bevegelsene som kjemper mot diktatoriske regimer, antatt en religiøs form, ofte kalt "frigjøringsteologi", og mange prester har blitt myrdet av høyreekstreme dødsskvadroner. Det er en massiv forskjell mellom katolisismen til en mann som erkebiskop Romero, som ble myrdet av en høyrevridd dødsskvadron i El Salvador, og katolisismen til paven og Vatikanet.

Religionsfrihet

Sosialister stiller seg helt og fullt på siden til de som slåss mot statlig vold og undertrykkelse, enten det er i Latin-Amerika, Midt-Østen eller andre steder. Samtidig har sosialister i Europa stått sammen med muslimer og kristne i kampen mot krigen i Afghanistan - selv om vi ikke deler de religiøse synspunktene.

Sosialister er for en fullstendig religionsfrihet, og forsvarer folks rett til å praktisere religion.
Som den russiske revolusjonære lederen Lenin sa:

"Staten må ikke beskjeftige seg med religion. Religiøse samfunn må ikke være bundet til staten. Enhver må være absolutt fri til å praktisere den religionen han liker, eller til ikke å ha noen religion, det vil si å være ateist, slik sosialister vanligvis er."

Men samtidig som vi tar til orde for religiøs frihet, framholder sosialister et tydelig synspunkt som prøver å påvirke mennesker, bort fra religiøse forklaringer på verden. Dette gjør vi ikke bare fordi vi vil kjempe for en bedre verden her og nå, på denne jord. Det er også fordi religiøse ideer kan forvirre kampen, og til syvende og sist kan være et hinder for frigjøring.

Dette så vi for eksempel under revolusjonen i Iran i 1979. Etter at sjahen falt, gjorde det nye regimet ledet av ayatollah Khomeini det det kunne for å stanse den store arbeiderklassebevegelsen, og hans regime innførte en brutal undertrykkelse mot den iranske venstresiden.

I Polen på 1980-tallet var den katolske kirken for mange et symbol på opprøret mot det gamle stalinistregimet. Men den samme katolske kirke er nå en del av staten, og arbeider for ekstremt reaksjonære ideer, som restriksjoner på kvinners abortrettigheter.

Sosialister vil gjerne vinne mennesker til å se på arbeiderklassen som den kraft som kan bringe revolusjonære forandringer i samfunnet.