Gordon oppdaget en interessant artikkel om dobbeltmoral i kveld

Merkantilisme og dobbeltmoral

De vestlige elitene fører felttog for kapitalisme mens de bak liberalismens forheng tar i bruk kolonimetoder for å øke egen rikdom

Av Sven Arne Lie i Ny Tid

Ytring

Merkantilismen går ut på å sikre nasjonalstaten profitt og rikdom gjennom statlig kontroll med innenriks og utenrikshandelen. Tollmurer, handelsbeskyttelser, statlige investeringer og subsidieringer er sentrale virkemidler. Merkantilismen sies å være gammeldags og inneffektiv fordi den hindrer full utnyttelse av ressurser og menneskelig kapasitet på tvers av landegrensene.

Liberalistisk handelspolitikk derimot, er merkantilismens motsats. Den hevdes å være effektiv fordi den har til hensikt å bygge ned alle typer hindringer som virker forstyrrende på handel og internasjonale relasjoner, kort sagt: statlig kontroll med økonomien. Merkantilismen er det gamle og ineffektive, liberalisme det effektive nye.

Globaliseringen av handel og kapital blir derfor en prosess som forbindes med liberalistisk forståelse av handelspolitikken. Økt internasjonal økonomisk aktivitet går direkte imot merkantilismens rammebetingelser med "ineffektive" statlige føringer, mens liberalismen står for det som hevdes å være effektiv fordelig av ressurser og arbeidsoppgaver. Liberalisme og frihandel blir derfor den gjennomgående forståelsen av globaliseringen. Globalisert handel innebærer at flest mulige sektorer skal åpnes og konkurreres på det internasjonale markedet.

Misforståelser

Den mest åpenbare misforståelsen av globaliseringen er de applauderte frihandelsavtalene som de fleste land i dag er medlem i. Avtalene oppfattes å være en del av et neoliberalt globalt paradigme. I en generell forståelse representerer globaliseringen et enormt press på nasjonalstaten. En regional handelsavtale er en trygg havn i globaliseringens stormfulle farvann, men også en anledning til å igangsette merkantilistiske forsvarsgrep. Når en er for svak alene, blir et slags handelspolitisk asyl i en regional handelsavtale en mulig løsning – for mange en slags annenrangs løsning. Sammen kan man bygge opp tollmurer, og beskytte hverandre mot utenlandsk påvirkning.

Globaliseringens store selvmotsigelse er at den nyliberale globaliseringen også drives frem av merkantilisme. Globaliseringen representerer en trussel mot nasjonalstatens aktiviteter og neomerkantilisme tas i bruk der nasjonalstatene beveger seg inn på usikkert terreng, hvilket motbeviser at globaliseringen utelukkende er en neoliberal prosess.

Dobbeltmoral?

Til tross for at sterke internasjonale aktører promotorer neoliberalistisk frihandelspolitikk, er merkantilisme og nasjonal beskyttelse av økonomien et like sentralt element i deres strategi, Vesten med USA i spissen promoterer og legger ned premissene for frihandel i internasjonale fora, men bruker merkantilismes logikk aktivt på områder der de selv er utsatt for konkurranse. På den ene siden jobber disse aktørene for økt frihandel på områder man har konkurransefortrinn, mens på områder man står svakt og har behov for beskyttelse fra internasjonal konkurranse benyttes merkantilistiske forsvarsgrep. Tanken om at økt frihandel til slutt vil komme alle til gode, slutter som regel ved statsgrensen. Taper en stat på økt frihandel og internasjonal konkurranse på en utsatt sektor, er det lite trolig at den liberalistiske frihandelslogikken blir like aktivt frontet på akkurat dette området.

EU er en viktig aktør og pådriver for økt liberalisering av verdensøkonomien gjennom internasjonale organisasjoner som WTO, verdensbanken og så videre. Men dette er utelukkende på områder hvor EU selv har konkurransefortrinn. Når det gjelder mer sensitive sektorer i økonomien, for eksempel tekstilindustrien og landbruket, fører det tette politiske og økonomiske samarbeidet innad i EU til at tollmurer, handelsrestriksjoner og subsidier – kort sagt politisk kontroll og statlige føringer med økonomien – er et sentralt virkemiddel for å beskytte og begunstige EU som handelsregion. Denne politikken, som helt klart har merkantilistiske trekk, er fordelaktige for EU samtidig som den stenger andre aktører ute fra "frihandelen" innad i EU og videre det internasjonale handelsmarkedet. Bak et forheng av nyliberalisme og under et paradetog for internasjonal kapitalisme, har EU siden 1950 tallet ført en slik politikk.

Den kinesiske utfordring

Den økonomiske veksten i Kina og de andre asiatiske tigerøkonomiene skyldes i stor grad merkantilistiske handelsbeskyttelser. Dette har gitt disse landene en sterk posisjon regionalt og globalt. Handelspolitikken illustrerer statens sterke involvering i den økonomiske politikken og hvor viktig det er med nasjonal kontroll over den økonomiske utviklingen for å sikre vekst. Merkantilistisk politikk blir et middel for å kjempe seg opp mot et vestlig nivå der statlig kontroll har en sentral rolle i økonomien. Dette går direkte imot alle prinsipper som ligger inne i en liberalistisk forståelse av handelspolitikken.

Denne vekslende bruken av liberalisme og merkantilisme bunner i at det ikke eksisterer noen felles global forståelse eller regelverk for hvordan verdenshandelen skal foregå. Den vestlige verden, og elitene i de industrialiserte landene, fører felttog for kapitalisme mens de bak liberalismens forheng tar i bruk kolonimetoder for å øke egen rikdom, mens en liten gruppe radikale og de av de fattige landene som klarer si ifra roper om rettferdig fordeling og mindre liberalisering.

Handelspolitisk jerngrep

Problemet er ikke at stater velger å beskytte økonomien fra konsekvensene av økt internasjonal konkurranse og frihandel, det skulle vel egentlig bare mangle siden politikk til syvende og sist er knyttet opp mot nasjonalstatens interesser. Poenget er at det ikke er like premisser for alle aktørene og reglene ikke gjelder for alle. Noen griser er med andre ord mer like enn andre dyr. De største aktørene er i stand til å legge så sterke føringer på internasjonal handel at teorien om frihandel som gagner alle, ikke er mer enn løs teori. Frihandel, fri flyt av varer, tjenester og kapital, behøver ikke nødvendigvis være til fordel for alle involverte parter. Det er også en gyllen anledning for mektige land til å kontrollere svake lands økonomi. Graden av frihandel og internasjonal konkurranse avhenger derfor mye av nasjonalstatens egen fortjeneste på en slik politikk – og her er de vestlige statene en stor fordel. Til tross for at de sammen med andre sterke aktører tilsynelatende promoterer nyliberal politikk gjennom fora som WTO og IMF tar konkurrentene i bruk merkantilistiske grep for å holde motstanderne i et handelspolitisk jerngrep.

Denne utstrakte bruken av handelsbeskyttelser og statlig inngripen illustrerer to poeng.

For det første at nasjonal kontroll med den økonomiske politikken er svært sentralt for å sikre økonomisk vekst, og for det andre at økonomiske teorier som vektlegger frihandel som allmenngyldig virkemiddel for å oppnå økonomisk vekst, ikke er noe annet enn teorier.

Trenger regelverk

Hvis noen stater er sterke nok til å anvende merkantilistisk logikk på økonomiske sektorer som er skadelidende av økt frihandel og internasjonal konkurranse, mens de samtidig presser svakere stater til betingelseløs aksept av frihandel innen samtlige økonomiske sektorer, handler dette lite om en allmenngyldig økonomisk teori for å forstå mekanismene bak økonomisk utvikling. Økonomiske teorier som framstiller liberalismens prinsipper om økt internasjonal konkurranse og nedbygging av handelsbarrierer som allmennyttige, opererer uansett innenfor et politisk rammeverk som defineres av nasjonalstatens interesser. Teoriene får dermed som hovedoppgave å støtte partsinteresser, og er ikke en forklaring på allmenngyldig økonomisk utvikling.

Den globale økonomien trenger et regelverk og felles styringsmekanismer, ikke en fortsettelse av 1600-tallets kolonikamp.