Siste stikk, kommentar fredag 10. juni 2010 (Adressa)
Terje Eidsvaag
En amandavinners død
Den gang da: Slik tok Raouf Saraj i mot ved boligen sin på Sandmoen rett før premieren på filmen som ga ham Amanda. 3.juni døde han.FOTO: RUNE PETTER NESS
Vanligvis er avisene fulle av omtaler når prisbelønte skuespillere eller tv-personligheter dør. Forrige fredag døde han som fikk Amanda for beste mannlige skuespiller i Norge i 2007.
Første gang jeg møtte han, var på Sandmoen asylmottak, i januar 2007. Med et smil og nervøst blikk ønsket han velkommen i det som var både stue, kjøkken og oppholdsrom. I leiligheten, som han da hadde bodd i gjennom fem år, hang det to store kart. Et over Kurdistan og et over Trondheim. Jeg har gjort mange intervju med hovedrolleinnehavere i norske filmer, og møtt skuespillere som har tilbrakt tid i spesielle miljø for å forberede seg til krevende roller, men filmhistorien til Raouf Saraj var og er helt spesiell.
Regissør Hisham Zaman, som selv kom til Norge fra Irak som 17-åring, fortalte at han oppdaget Saraj gjennom noen bilder fra en kurdisk kafe i Oslo. Det vil si, han mente det var kameraet som oppdaget ham. En tilstedeværelse og et uttrykk, som gav amatøren hovedrolle på film. Da med til sammen syv og et halvt år på asylmottak i Norge som bakgrunn for en filmrolle han åpenbart levde seg godt inn i.
Raouf Saraj var en av de såkalte MUF-erne, nordirakere som søkte asyl i Norge i 1998, 1999 og 2000 og fikk midlertidig og begrenset arbeidstillatelse uten rett til familiegjenforening. Fordi han etter hvert mistet arbeidstillatelsen, måtte han få en midlertidig arbeidstillatelse for å kunne spille i «Vinterland». Det jeg husker best fra vårt første møte, var da han snakket om hvor lett det var for ham å leve seg inn i det at hovedpersonen i filmen arbeidet på fabrikk. Saraj hadde gode minner fra da han arbeidet på fabrikk på Lade. «Det er bare på film jeg kan jobbe på fabrikk i Norge nå», sa han med et skjevt smil.
Det var overraskende, men slett ikke ufortjent, at Saraj fikk Amanda-prisen foran de to norske favorittene. «Jeg tilegner Amanda alle kurdere!» sa han og festet begeistret med filmfiffen i Haugesund. Sjelden har begrepet «konge på byen» passet bedre. På spørsmål om nye filmroller, sa han at det viktigste var å få orden på «situasjonen» som han kalte det. Han ville bo i Norge. I leiligheten på Sandmoen hadde han et eksemplar av «Norske Lover 1862-1952». Han likte å lese i den, påsto han.
Adresseavisen intervjuet Saraj på Sandmoen igjen våren 2009. Da hadde han ventet i ti år, og fryktet han ikke ville fylle kriteriene for å få saken gjenopptatt. «Jeg kan ikke bo ti år til på asylmottak», sa han da. I fjor høst fikk han slag. Så fikk han kreftdiagnosen, på samme dag som oppholdstillatelsen.
Siste gang jeg møtte ham, var i begravelsen på Moholt kirkegård søndag. Et 20-talls mennesker, de fleste fra det kurdiske miljøet i Trondheim var til stede. Et bilde av ham ble vist på veggen, av Saraj sammen med filmprisen sin. Uten filmrollen ville enda færre ha visst hvem han var eller at han er borte. Samtidig ble hans bortgang en slags påminnelse om at norsk heder nok varer lengst for nordmenn.
terje.eidsvaag@adresseavisen.no
Annonse- og abonnementsinfo:
E-post: kundeservice@adresseavisen.no
Internett: http://kundeservice.adressa.no E-utgave for abonnenter
E-post: kundeservice@adresseavisen.no
Internett: http://kundeservice.adressa.no E-utgave for abonnenter
Ledige stillinger
Konserninfo:
Adresseavisen er en del av konsernet Polaris Media, som er notert på Oslo Børs. For finansiell informasjon sewww.polarismedia.no
Konserninfo:
Adresseavisen er en del av konsernet Polaris Media, som er notert på Oslo Børs. For finansiell informasjon sewww.polarismedia.no
Adresseavisen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Se også Redaktøransvar. Adresseavisen har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet 2011 © Adresseavisen Powered by Escenic. Adresseavisens rettigheter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar