Nationen tirsdag 12.04.2011
Kato Nykvist retter blikket mot EU:
Etter 18 år med husmannskontrakt med EU er det altså klart for en norsk reservasjon mot et EU-direktiv. Reservasjonsretten i EØS-avtalen, populært kalt vetoretten, var selve rosinen i pølsa som EØS-tilhengerne serverte i Stortinget i 1992.
Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland forsikret om at «vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regel, dersom vi finner det nødvendig». Dette virket så beroligende på EU-motstanderne i KrF at de lot seg overtale til å signere EØS-avtalen.
Brundtland hadde nok neppe sett for seg at reservasjonsretten noen gang skulle benyttes. Hun så tvert om for seg å vrake hele avtalen til fordel for et EU-medlemskap. Slik gikk det ikke. Og i 18 år har ikke et storting dominert av EU-tilhengere «funnet det nødvendig» å reservere seg mot noe som helst som er poststemplet i Brussel. Ikke før et irritert landsmøte i Arbeiderpartiet satte ned foten. På postdirektivet. Det er et paradoks at Ap-landsmøtet tvinger gjennom et norsk «veto» på en sak som framstår som mindre kontroversiell enn datalagringsdirektivet, som ble pisket gjennom Stortinget for mindre enn en uke siden. For all del, postdirektivet er viktig. Både for postansatte og distriktene. Direktivet ville satt prinsippet om like posttjenester til lik pris over hele landet under kraftig press. Men datalagringsdirektivet handlet tross alt om et større og viktigere spørsmål: Kan vi leve med et pålegg om å lagre alle borgeres bevegelsesmønstre? Det er lov å spørre om det er det rette direktivet vi reserverer oss mot. Men datalagringsmotstanderne manglet sitt Postkom, en organisasjon som over lang tid gjorde et utrettelig fotarbeid og bygget en historisk seier stein på stein.Vel førte motstanderne av datalagring, særlig i Høyre, en seig og heroisk kamp. Men de klarte aldri å demme opp for høyreledelsens makt. I datalagringsstriden under fjorårets landsmøte klarte Erna Solberg det kunststykket Jens Stoltenberg ikke klarte i poststriden, å avlede landsmøtet fra å trekke en klar konklusjon. Saken skulle i stedet behandles videre i partiet, og det endelige vedtaket ble overlatt til partiets ledelse og stortingsgruppe. En trengte ikke være spåmann for å forstå at det var ensbetydende med et ja til datalagringsdirektivet. Ap-ledelsen forsøkte samme suksessoppskrift denne helga. Det lyktes ledelsen å få til et nattlig kompromiss i resolusjonskomiteen. Regjeringen skulle forhandle videre med EU, og eventuelt bruke reservasjonsretten hvis en skulle finne det nødvendig.
En skal ikke ha studert lusas gange lenge for å skjønne at dette ville være ensbetydende med et norsk ja til postdirektivet. Det forsto flertallet av delegatene på landsmøtet også. Derfor ble kompromisset forkastet til fordel om et klart vedtak om norsk reservasjon til EUs 3. postdirektiv. Politikk kan være både uskjønn og tilfeldig. Landsmøtets tukt av ledelsen handlet ikke bare om postdirektivets vederstyggelighet. Det var også en reaksjon mot ledelsens snikstørifisering, der sentralstyret ble utvidet for å sette Jonas Gahr Støre i posisjon for å overta partiet etter Stoltenberg. Samt ledelses utilbørlige påvirkningskampanje langt inn i landsmøtemiddagen. Resultatet er at Norge endelig får testet reservasjonsretten i EØS-avtalen. I en ideell verden kunne en ønsket at dette skjedde i kraft av det angjeldende direktivs innhold, og ikke som følge av en reaksjon mot Ap-ledelsens maktarroganse. Dette er historien om en for ja-siden varslet katastrofe. I et land med overveldende nei-flertall er det grenser for hvor lenge en ja-elite kan neglisjere kravet om å utfordre EU-maskineriet. Ja-alliansen kan takke sin egen EU-arroganse for «uføret» de har havnet i. Hadde de praktisert en åpnere EU-politikk, og vært villige til å forholde seg til reservasjonsretten som en realitet, ville de antakelig sluppet å reise til Brussel for å slåss om knapper og frimerker.
Politiske tilfeldigheter eller ei, nå får vi omsider se EUs sanne ansikt. Hvordan vil EU forholde seg til en reservasjon fra et EØS-land?
Det er forstemmende at vi måtte vente i 18 år på svaret.
Kato Nykvist er kommentator i Nationen
"Snikstørifisering" er nok et eksempel på en nydannelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar