| Tex Avery | |
|---|---|
| Born | Frederick Bean Avery February 26, 1908 Taylor, Texas |
| Died | August 26, 1980 (aged 72) Burbank, California |
EdwardHopper
Morning sun
lørdag 2. juli 2011
Tex Averys "Droopy"
fredag 1. juli 2011
Soft City
Gordon elsker Soft City
Pushwagner, kunstnernavn for Terje Brofos (født: 2. mai 1940 i Oslo). Pushwagner er en av Norges viktigste samtidskunstnere og har den senere tid oppnådd internasjonal annerkjennelse. Den 11. juni 2008 kom tegneserieromanen Soft City ut på No Comprendo Press. Soft City ble påbegynt i 1969 sammen med Axel Jensen og avsluttet i 1975/76 da Pushwagner bodde i London. Kofferten med originalene forsvant og var borte i mer enn tjue år før den dukket opp igjen i Oslo i 2002. Originaltegninger fra Soft City ble også stilt ut på den femte biennalen i Berlin og biennalen i Sydney 2008. Soft City regnes som et av Pushwagners hovedverk.
Soft City
Pushwagners byportrett er en metafor for overgrepene som begås mot menneskenes livsgrunnlag, mener Petter Mejlænder.
ONSDAG 25. MAI, 2011
SVAIENDE: Menneskene i Soft City er på slavekontrakt, og utfører oppdrag de ikke vet så mye om. Og selv om fyrverkeriet av primærfarger gjør bildene attraktive og dekorative, fjerner ikke det noe av den farlige, ubehagelige og skremmende undertonen i Pushwagners kunst, mener Petter Mejlænder. Foto: Scanpix |
- Byen er åstedet for maktutfoldelse og maktmisbruk. Her forføres menneskene til å bli reine konsumenter. De blir produksjonsarbeidere som verken vet sitt eget beste eller hva de holder på med. Det sier Norges fremste Pushwagner-kjenner, Petter Mejlænder (...)
Servile mennesker
Siden «Soft City» kom ut som tegneserieroman i 2008, har den solgt i mer enn 12.000 eksemplarer og blitt trykket i fire opplag. Mejlænder, som også er Pushwagners biograf, sier at han regner kunstnerens byportrett som en metafor for overgrepene som begås mot menneskene og vårt livsgrunnlag.
- Hva legger du i det?
- Han beskriver menneskene som lydige, servile og ikke selvstendig tenkende individer, som gjør det de blir pålagt å gjøre, og er fornøyd med det de til en hver tid får servert. Dette er en lignelse over vår tids miljøkrise, hvor vi blir fortalt at utviklingen skaper gode forhold for menneskene, mens den egentlig utsletter grunnlaget for alt liv.
40 års arbeid
Selv om tegneserieromanen «Soft City» kom ut i 2008, startet arbeidet med den nærmere 40 år tidligere. Mejlænder (...) forteller at Pushwagner på 1960-tallet ble sett på en som ekstrem begavelse, og at han i kunstkretser ble regnet som en kommende stjerne.
- Likevel fant han aldri sitt eget språk og sin egen uttrykksform. Det var først da han møtte forfatteren Axel Jensen, som var i en liknende utvikling, at det løsnet for dem begge. De møtte hverandre, og det sa pang. Blant de mange utkastene til tegneserier de to klekket ut i forsøk på å beskrive den nye tenkningens gjennombrudd, finner vi «Soft City».
Trofast mot tema
Siden da har Pushwagner vært trofast mot sitt tema, og her ligger mye av kjernen til hans suksess, mener Mejlænder.
- Han hopper ikke fra det ene populistiske temaet til det andre. Han har opplevd verden på flere nivåer, og bearbeidet den opplevelsen i 40-50 år (...) Han smelter sammen vår personlige, psykologiske virkelighet med en samfunnsmessig harselas som er mer filosofisk enn politisk.
- Gjør det ham lettere tilgjengelig?
- Ja. Pushwagner befinner seg ikke i en politisk kampsone, men i en eksistensiell angst over å være menneske i vår tid - det samme som vår sivilisasjon har blitt en mester i å hjelpe oss til å flykte fra. Dessuten bruker han sin egen retorikk, og er ikke preget av akademia eller det politiske miljøet.
Forenkling
Tilblivelsen av «Soft City» springer ut av 1960-tallets mer allmenne opprør og kritikk av etterkrigstidas overflatekultur, forteller Mejlænder.
- I pur begeistring over å overleve krigen, kaster menneskene seg over et reint forbruksparadis, og glemmer at vi også er mennesker med et rikt indre liv. Den litt tegneserieaktige forenklingen er lett å avvise fordi den er overfladisk og banal, men jeg mener at det nettopp er det grepet som gjør at han treffer, at folk kjenner seg igjen.
Da ser vi også de dypere mekanismene som styrer oss, mener Mejlænder.
- En ting er å være tilfreds med bil, båt, hytte, leilighet og TV med 30 kanaler - en helt annen ting er å forstå hva dette innebærer reint historisk. Det gjør ikke menneskene i Soft City. De er på slavekontrakt, og utfører oppdrag de ikke vet så mye om, sier han.
- (...) den farlige, ubehagelige og skremmende undertonen er hele tida med, sier Petter Mejlænder.
Shining er kanskje rikets beste band, sier Gordon.
- Jørgen Munkeby: saxofon, gitar, fløyte
- Torstein Lofthus: trommer
- Bernt Moen: tangenter
- Tor Egil Kreken: bass
- Even Helte Hermansen: gitar
Tidligere medlemmer
- Morten Strøm: bass
- Andreas Hessen Schei: piano
- Andreas Ulvo: piano
- Aslak Hartberg: bass
- Morten Qvenild: piano
Diskografi [rediger]
- Where the Ragged People Go (BP, 2001)
- Sweet Shanghai Devil (Jazzland, 2003)
- In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster (Rune Grammofon, 2005)
- Grindstone (Rune Grammofon, 2007)
- Shining (2008)
- Blackjazz (Indie Recordings, 2010)
Mangfold i kunst og kultur?
torsdag, den 30. juni 2011
- Teatret skal drive med kunst, ikke være et politisk virkemiddel.
Teatersjef Kristian Seltun ved Trøndelag Teater er provosert over det han opplever som forsøk på å redusere teatrene til et politisk virkemiddel for kulturminister Anikken Huitfeldts målgruppeorienterte politikk rettet mot innvandrere.
Av Chris Erichsen
I en kronikk i Adresseavisen i dag går Kristian Seltun ut mot det han opplever som forsøk på politisk overstyring av teatrene. Utgangspunktet er rapporten Mangfold i kunst og kultur - Syv punkts strategi mot 2020 som nylig ble lagt fram av et regjeringsoppnevnt utvalg.
Ett av hovedpunktene som utvalget går inn for formuleres slik: "Gruppens målsetting er at i 2020 «skal kunstnerisk og kulturelt mangfold være en integrert og synlig del av strategi, programarbeid, personalpolitikk og publikumsarbeid i all kunst- og kulturvirksomhet som får offentlig støtte».
I rapporten fremmes det flere gode forslag til tiltak, konstaterer Seltun. "Blant disse er økt satsing på forskning og utdanning, styrking av estetiske fag i skolen, en gjennomgang av Den kulturelle skolesekken, forsøksprogram for pionérviksomhet og, ikke minst, en gjennomgang av kunst- og utenrikspolitiske virkemidler for å fremme internasjonalisering. Dette er tilretteleggende tiltak som det er lett å støtte opp om", mener han.
Styringsdialog
Mer problematisk blir det når man kommer til styringsdialogen mellom Kulturdepartementet og institusjonene, skriver Seltun. "Dersom kulturministeren velger å følge rådene, blir kulturelt mangfold en overstyrende føring, noe som igjen kan føre til nedprioritering av andre satsinger".
"Forslagene går langt i retning av å ville styre den kunstneriske utviklingen gjennom politiske vedtak som pålegger institusjonene å drive en målgruppeorientert planlegging," skriver Seltun, som konstaterer at Oslo er i en særstilling når det gjelder innvandrertetthet.
I resten av landet er situasjonen helt annerledes: "De kulturelle forskjellene i Trondheim handler snarere om enkeltindivider med ulike kulturelle preferanser, enn om lett identifiserbare grupper. Jeg har vanskelig for å se hvordan en målgruppeorientert politikk rettet mot innvandrere skal unngå å virke stigmatiserende og konstruere stereotypier", mener Seltun som reagerer på det han mener er en inkonsekvens i regjeringens politikk.
Politiske virkemidler
"Regjeringen vil gjøre kunstinstitusjonene til politiske virkemidler som skal bidra til å løse statens inkluderingsutfordringer og fremme kulturelt mangfold, men fører samtidig en asyl- og innvandringspolitikk der selv FNs barnekonvensjon blir satt til side for å begrense innvandringen", skriver Kristian Seltun og konkluderer med at "Teatret må få drive med kunst og ikke reduseres til et politisk virkemiddel underlagt eksterne oppdrag og detaljerte politiske føringer".
Gordon babler om landets tilstand.
Gordon hevder at det politiske landskapet ikke er hva det var. Du er vel enig? Godt. Den ytterliggående venstresiden er totalt diskreditert (Gordon tror likevel at det er her du vil finne de beste løsningene), mens det politiske sentrum befinner seg i maktposisjon. Det politiske sentrum i Norge forvaltes av Arbeiderpartiet, men Senterpartiet og SV er solide støttespillere. Samtidig: I mangelen på alternativer har det ytterliggående høyre (vi snakker f.eks. om Frp) trådt frem som den kraft som kan samle i seg misnøye og ønsker om betydelige samfunnsendringer. Hvor kan vi så finne svar på våre problemer? Når velgerne nå raser - de raser som ville hester over alle hauger - mot sine valgte politiske ledere (Gordon tror faktisk at mange i dette land er temmelig misfornøyd med De rødgrønnes politikk), bør de tenke på hvem de har stemt på.
Janusansiktet
Gordon frykter amerikanske tilstander i Norge.
Enkelt, billig
og høyrevridd
Høyresiden har fått stort gjennomslag for "dokumentariske" innslag på amerikansk TV.
Levert fiks ferdig for en rimelig penge - eller helt gratis.
Levert fiks ferdig for en rimelig penge - eller helt gratis.
- Konklusjonen er klar når de begynner å lage filmen, sier professor Ole O. Moen om den politiske dokumentaren i USA. Genren er vanskelig å avgrense. Men utgangspunktet er et faktabasert forhold som blir rekonstruert fra en personlig synsvinkel - ofte svært personlig.
Konservative tankesmier.
Mange nordmenn tenker automatisk på filmskaperen Michael Moore som et eksempel på en hardtslående samfunnsrefser. Han står i en venstreorientert tradisjon som går tilbake til motstanden mot Vietnamkrigen på 1960- og 1970-tallet. Men det mest typiske i de senere år er fremveksten av en annen, høyreorientert tradisjon, påpeker Moen, som underviser i Nord-Amerika-kunnskap ved Universitetet i Oslo. De konservative tankesmiene har målbevisst styrket sin posisjon de siste 15- 20 årene. Dette er politiske utredningsinstitutter som har store ressurser og preger debatten med sine rapporter. Samtidig er de blitt stadig flinkere til å lage produksjoner beregnet på flere medier. Tekst og bilder leveres i ferdige "pakker" klare til å brukes. - Slikt subjektivt materiale går ofte ut rått, iblant også på de tradisjonelle TV-nettverkene, sier Moen.
Lettere enn før.
Ifølge Odd Isungset, redaksjonssjef i TV 2, er personlig politisk dokumentar av typen "Naive Norge" en trend både i USA og Europa. Moen peker på at den nye digitale teknologien gjør det mer lettvint å produsere film. Weben bidrar til å demokratisere prosessen for å sette saker på samfunnets dagsorden.- Skyggesiden er at du får polemikk på et ganske vulgært plan, sier Moen. Weben har vært med på å flytte skranker. Eksempelvis er det lett å skape billige effekter med kryssklipping. - Det er likhetstrekk mellom dagens fremstilling av "den typiske muslimen" og den stereotype skildringen av jøder på 1920- og 1930-tallet, selv om samfunnet er forskjellig, sier Cora Alexa Døving, seniorforsker ved Senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Både muslimen og jøden knyttes til et verdisystem som truer det etablerte og trygge. Døving mener at forestillingene om "den kollektive muslimen" endret seg etter terrorangrepene 11. september 2001. Før så man den muslimske innvandreren som en av de svake i samfunnet. For noen var han et offer man måtte beskytte, for andre en snylter som burde sendes hjem. Men i begge tilfeller hørte han til langt nede på rangstigen.I dag betraktes muslimer som en sterk gruppe med støtte i et internasjonalt nettverk. Muslimene mistenkes for å ville ta makten i samfunnet. Lignende teorier fantes om jødene i mellomkrigstiden, sier Døving.
Abonner på:
Innlegg (Atom)