Hva hadde skjedd hvis jeg fikk satt en dose langtidsvirkende psykosemedisin på Anders Behring Breivik? Skal vi tro ekspertutredningen ville han friskne til og ta avstand fra sine ugjerninger første rettsdag i Oslo Tinghus.


Av Thor Kvakkestad, spesialist i psykiatri, Dagbladet 24.02.12


I 17 år har jeg hver eneste dag behandlet sinnsyke mennesker deriblant ofte drapsmenn og voldsforbrytere. Selv om heksejakten på mine dyktige kolleger Husby og Sørheim ikke ser ut til å ta noen ende, er det fremdeles fakta at de er de eneste som har gjort tiltrekkelige undersøkelser til å kunne uttrykke seg med en viss grad av sikkerhet om terroristen sitt sinn. Alle de andre synserne har vist en faglig uforstand med det de har sagt som ikke burde vært forenlig med medlemskap i psykiaterforeningen. Lærte de ikke på doktorskolen at de måtte undersøke pasienten før de stilte diagnoser?

Det eneste vi har å lene oss på er de sakkyndige som mener bestemt at Breivik har diagnosen paranoid schizofreni, de er ikke en gang i tvil. Hva gjør man så med en pasient med denne diagnosen? Husby og Sørheim har beskrevet det i sin rapport, det aller viktigste, det som kan forhindre at det endrer i en katastrofe, et suicid, er medisiner mot psykose, såkalte nevroleptika. De første fikk vi på 1950-tallet og revolusjonerte psykiatrien, pasientene kunne endelig få mulighet til å komme ut av asylene. Når pasienten selv ikke skjønner at han er syk må det gis i sprøyter, det kan gis daglig eller det kan gis i langtidsvirkende sprøyter som Risperdal Consta, som virker i 2-4 uker, eller ZypAdhera, som virker i 4 uker av gangen.

Noen dager etter at injeksjonen er satt vil den begynne å virke, gradvis vil paranoide symptomer, grandiose forestillinger, vrangforestillinger og hallusinasjoner blekne og i mange tilfeller forsvinne helt. Pasienten vil gradvis få sykdomsinnsikt, han vil våkne til liv fra en verden han ikke kjenner, han vil kunne føle en grusom avsky for de handlinger han kanskje har gjort i sin psykose, måten han har blamert seg selv på er kanskje ikke til å takle, det at han har lagt så mye skam over sine nærmeste, de han er så glad i, gjør at han ofte vil få en ekstrem skyldfølelse, han forstår ikke hvordan han kunne gjøre noe slikt. Avhengig hvor mye man har blamert seg selv, om han har løpt rundt naken i bygda eller spydd i fanget på ordføreren på 17. mai eller skutt noen i sin psykose, vil mange føle skyld, ofte en ekstrem skyld, så sterk at noen tar sitt eget liv i den nedturen som kommer. En nedtur fagfolk i psykiatrien skal hjelpe vedkommende i å takle.

Psykosen beskytter, den er en forsvarsmekanisme, noen ganger er psykosen god, det er hyggelige stemmer og forestillinger som muntrer opp en trist tilværelse som ofte er fylt av ensomhet. Men dessverre er ikke alltid psykosene gode, mange psykoser er onde, det kan være befalende stemmer, stråler som påvirker, opplevelser av krypdyr som kommer ut av veggene. Opplevelser om at man blir smittet av å puste, forestillingene driver frem nye forestillinger. Paranoide tanker avler nye paranoide tanker. Andre mennesker oppleves som mer og mer sære, derfor tar man avstand og isolerer seg, og med det blir det bare verre og verre inntil psykosen har tatt fullstendig grep.

Sykdommen er ofte arvelig, man ser personer med paranoide symptomer i slekta, mangel på omsorg i oppveksten er og andre forhold som bl.a. spiller en rolle. Det man vet er at utviklingen vanligvis kommer gradvis. At ingen psykose er lik. En gang hadde jeg en pasient som var så psykotisk at han ikke visste hva han het. TrioVing måte hjelpe oss med å finne ut hvor husnøkkelen hans passet, han satt på kjøkkenet og opplevde at han så westernfilmer i stekeovnen på akuttavdelingen. Galskap forekommer i alle former, det finnes alltid unntak - det var noe av det første jeg lærte på doktorskolen.

Som psykiater har man en plikt til å hjelpe selv om pasienten ikke ønsker det, det er også nedfelt i lovverket at man ikke skal ha psykotiske mennesker gående rundt i Norge uten behandling, heller ikke i norske fengsler. En sprøyte eller to i rumpa på Breivik ville nok ikke gjort han helt frisk, men det ville nok med stor sikkerhet endret hans adferd i betydelig grad, dette hvis diagnosen til de sakkyndige er korrekt. Det ville mulig kommet frem noe empati i det offentlige rom fra han, kanskje så mye at han brøt helt sammen.

Er det ikke på tide å legge hatet litt til side, flere og flere sier nå i sosiale medier at mannen er gal. Så hvorfor griper ikke Fylkeslegen inn og sørger for at Breivik får denne sprøyta med antipsykotisk medisin slik de sakkyndige etterlyser i sin rapport? Og dette før den 16. april, slik at vi kan få en rettssak som er det norske demokratiet verdig?