Dagens leder i Klassekampen

Bjørgulv Braanen, Klassekampen 28.02.12

Flykjøpet

Militæranalytikeren John Berg har skrevet en svært interessant bok med tittelen «Kampflyene som bomber forsvarsevnen» (Spartacus). Hans hovedpoeng er at det amerikanske kampflyet Lockheed Martin F-35 ble valgt uten en tilstrekkelig debatt om hva Norges forsvarsbehov egentlig er. Norske politikere har gang på gang understreket at Norge skal ha «det beste flyet», men Berg mener det avgjørende spørsmålet er «best til hva?». Alle kampfly, enten de heter Gripen eller Eurofighter, er svært kostbare, men med F-35 må Norge betale titalls milliarder kroner for supermaktskapasiteter Norge verken trenger eller vil være i stand til å utnytte i nasjonal sammenheng.

Det mest oppsiktsvekkende i boka er en redegjørelse fra Saab som viser at Gripen hadde klart alle norske krav under felles simuleringer i Sverige, men at den norske siden etterpå endret flyets spesifikasjoner og kjørte egne simuleringer der flyet kom til kort og endte som dyrest. Saab hevder at påstanden om at Gripen ikke tilfredsstiller Norges operative krav, og at det var essensielt dyrere, bygger på en ufullstendig eller feilaktig analyse. Saab påpeker at Norge har operert med ufullstendig eller ikke-eksisterende kapasitetsinformasjon, og også har endret kostnadsdata som Saab hadde levert. Svenskene er kategoriske på at Gripen tilfredsstilte alle norske operative krav slik de hadde fått dem framstilt.

Tidligere var forsvaret av Norge i overensstemmelse med USAs interesser og strategi. Etter den kalde krigen, hevder Berg, har imidlertid småstatens og supermaktens behov utviklet seg i forskjellige retninger. F-35 er utviklet for angrep mot bakkemål, for eksempel over Iran eller Nord-Korea, og ikke for å avskjære fremmede fly langs våre grenser. I stedet for et lett, enkelt og billig kampfly, har vi fått et tungt, uhyre komplisert og kostbart bakkeangrepsfly, som er utviklet for USAs globale supermaktsstrategi. Det skandaløse i saken er hvordan alle metoder er tatt i bruk for å underminere det ene alternativet, og i hvor liten grad veivalget har vært gjenstand for debatt i de politiske miljøene og i en større offentlighet.

UKENS ORDSPRÅK

"Ville vi alle herrer være, hvem skulle da sekkene bære?"








Danmark

Gordon støtter Grimstad. Gjør du?

UFORSTÅELIG: – Hvordan kan det ha seg at hver gang opplaget faller, fortsetter flertallet av norske aviser ufortrødent å pøse mer penger inn i det de kan dårligst – hygge, humor og underholdning?, spør Carl-Erik Grimstad.

– Svaret fra avisene er kos, kos, kos – stadig mer kos

Av Carl-Erik Grimstad, Tønsbergs Blad, 25.02.12

Jeg har levd så lenge, også som lokalavisjournalist, at jeg engang lærte meg å fnyse av folk som truet med å si opp abonnementet. Vi visste jo at de alltid kom tilbake. Skuffede misjonsfolk, forsmådde lokalpolitikere, uthengte bilforhandlere, feilsiterte lærere, butikkeiere som ikke strødde fortauet, fotballspillere som ikke likte avisas omtale av siste kamp – alle sammen kom de før eller senere tilbake. Med dårlig skjult arroganse lo vi på morgenmøtet: «Hva var det vi sa….?» Slik er det ikke lenger.

Nå er faren stor for at dem som flykter ikke kommer tilbake. Noen av leserne pleier sin samfunnsinteresse gjennom et stadig større tilbud av audiovisuelle medier og kvalitetsnettsteder. Andre har flyktet inn i en annen medievirkelighet – de innbilte fellesskapene på sosiale medier der folk klør hverandre på ryggen og først og fremst får bekreftelse på egen fortreffelighet og egne fordommer. Og når de først har opplevd gleden ved disse ekkokamrene, finner de i mindre grad veien tilbake til lokalavisa. Og det gjør trolig heller ikke deres barn.

Forleden møtte jeg en venn som hadde sagt opp Tønsbergs Blad. En høyst samfunnsengasjert dame som kan mer om lokal- og rikspolitikk enn de fleste. Årsaken var at TB brukte en halv avis til morsdagshilsener sist uke. Hun opplevde oppslaget som fordummende – nærmest som en fornærmelse mot dem som mener avisen bør ha som oppgave først og fremst å motivere et lesende publikum til noe annet enn å stimulere til salg av avkuttede blomster og kosmetikk. Jeg forstår hennes frustrasjon. Jeg tror heller ikke hun er alene.

Da årets opplags- og lesertall kom denne uken måtte TBs redaktør, som så mange andre lokalavissjefer, konstatere ytterligere tilbakegang. TB har mistet 1140 abonnenter. Jeg kaller slikt en katastrofe. Håkon Borud trøster seg med 1) at stadig flere leser avisa, og 2) med at avisa aldri har vært så godt likt som nå. Han tvinger fram et smil over denne medieutviklingen mens, etter mitt syn, lokalavisene gjør seg stadig mer overflødige i folks hverdag. Mens noen av oss gråter oss i søvn over mangel på relevant samfunnsinformasjon, er svaret fra avisene kos, kos, kos – stadig mer kos. Vi dynges ned med bursdagshilsener, tussete enquet’er («Håper du på mer snø?») og platt, registrerende journalistikk – en virksomhet som gratisaviser, Facebook, og lokalradiostasjoner utfører like bra eller bedre enn dem. De fleste har skjønt dette, særlig annonsørene som i dag heller bruker pengene på disse kanalene enn på de tradisjonelle lokalmediene. Men innsikten er altså ikke kommet til avisledelsen som fortsetter å investere sin åndelige kapital til morsdagens fremme i stedet for å grave i stoff av vesentlig samfunnsinteresse. Når aviser er godt likt, burde det utløse et faresignal, ikke selvgodhet. For som vi alle vet – dersom du strever etter å gjøre alle til lags, er faren stor for at du samtidig gjør deg selv ubetydelig.

Jo visst fins det interessant lesning i Tønsbergs Blad. Det er bare ikke nok av det til at avisen kan gjøre seg uunnværlig for stadig flere mennesker. Hvordan kan det ha seg at hver gang opplaget faller, fortsetter flertallet av norske aviser ufortrødent å pøse mer penger inn i det de kan dårligst – hygge, humor og underholdning? Hvordan kan det ha seg at de ikke forstår at Morgenbladets, Klassekampens og andre nisjeavisers fremgang skyldes en stadig mer skolert leserkrets – en gruppe mennesker som krever mening, forståelse, engasjement og informasjon som er i samsvar med pressens samfunnsoppdrag og dermed selve journalistikkens berettigelse?

"Weird Al" Yankovic - The Keith Richards Interview

"Weird Al" Yankovic - The Mick Jagger Interview

A Bit of Fry and Laurie - Goodbye Tony

A Bit of Fry and Laurie - Invasion of France

En sprøyte eller to i rumpa på Breivik?

MEDISINERING: Noen dager etter at injeksjonen er satt vil den begynne å virke, gradvis vil paranoide symptomer, grandiose forestillinger, vrangforestillinger og hallusinasjoner blekne og i mange tilfeller forsvinne helt, skriver kronikkforfatteren.

Hadde jeg fått satt en sprøyte

Hva hadde skjedd hvis jeg fikk satt en dose langtidsvirkende psykosemedisin på Anders Behring Breivik? Skal vi tro ekspertutredningen ville han friskne til og ta avstand fra sine ugjerninger første rettsdag i Oslo Tinghus.

Av Thor Kvakkestad, spesialist i psykiatri, Dagbladet 24.02.12

I 17 år har jeg hver eneste dag behandlet sinnsyke mennesker deriblant ofte drapsmenn og voldsforbrytere. Selv om heksejakten på mine dyktige kolleger Husby og Sørheim ikke ser ut til å ta noen ende, er det fremdeles fakta at de er de eneste som har gjort tiltrekkelige undersøkelser til å kunne uttrykke seg med en viss grad av sikkerhet om terroristen sitt sinn. Alle de andre synserne har vist en faglig uforstand med det de har sagt som ikke burde vært forenlig med medlemskap i psykiaterforeningen. Lærte de ikke på doktorskolen at de måtte undersøke pasienten før de stilte diagnoser?

Det eneste vi har å lene oss på er de sakkyndige som mener bestemt at Breivik har diagnosen paranoid schizofreni, de er ikke en gang i tvil. Hva gjør man så med en pasient med denne diagnosen? Husby og Sørheim har beskrevet det i sin rapport, det aller viktigste, det som kan forhindre at det endrer i en katastrofe, et suicid, er medisiner mot psykose, såkalte nevroleptika. De første fikk vi på 1950-tallet og revolusjonerte psykiatrien, pasientene kunne endelig få mulighet til å komme ut av asylene. Når pasienten selv ikke skjønner at han er syk må det gis i sprøyter, det kan gis daglig eller det kan gis i langtidsvirkende sprøyter som Risperdal Consta, som virker i 2-4 uker, eller ZypAdhera, som virker i 4 uker av gangen.

Noen dager etter at injeksjonen er satt vil den begynne å virke, gradvis vil paranoide symptomer, grandiose forestillinger, vrangforestillinger og hallusinasjoner blekne og i mange tilfeller forsvinne helt. Pasienten vil gradvis få sykdomsinnsikt, han vil våkne til liv fra en verden han ikke kjenner, han vil kunne føle en grusom avsky for de handlinger han kanskje har gjort i sin psykose, måten han har blamert seg selv på er kanskje ikke til å takle, det at han har lagt så mye skam over sine nærmeste, de han er så glad i, gjør at han ofte vil få en ekstrem skyldfølelse, han forstår ikke hvordan han kunne gjøre noe slikt. Avhengig hvor mye man har blamert seg selv, om han har løpt rundt naken i bygda eller spydd i fanget på ordføreren på 17. mai eller skutt noen i sin psykose, vil mange føle skyld, ofte en ekstrem skyld, så sterk at noen tar sitt eget liv i den nedturen som kommer. En nedtur fagfolk i psykiatrien skal hjelpe vedkommende i å takle.

Psykosen beskytter, den er en forsvarsmekanisme, noen ganger er psykosen god, det er hyggelige stemmer og forestillinger som muntrer opp en trist tilværelse som ofte er fylt av ensomhet. Men dessverre er ikke alltid psykosene gode, mange psykoser er onde, det kan være befalende stemmer, stråler som påvirker, opplevelser av krypdyr som kommer ut av veggene. Opplevelser om at man blir smittet av å puste, forestillingene driver frem nye forestillinger. Paranoide tanker avler nye paranoide tanker. Andre mennesker oppleves som mer og mer sære, derfor tar man avstand og isolerer seg, og med det blir det bare verre og verre inntil psykosen har tatt fullstendig grep.

Sykdommen er ofte arvelig, man ser personer med paranoide symptomer i slekta, mangel på omsorg i oppveksten er og andre forhold som bl.a. spiller en rolle. Det man vet er at utviklingen vanligvis kommer gradvis. At ingen psykose er lik. En gang hadde jeg en pasient som var så psykotisk at han ikke visste hva han het. TrioVing måte hjelpe oss med å finne ut hvor husnøkkelen hans passet, han satt på kjøkkenet og opplevde at han så westernfilmer i stekeovnen på akuttavdelingen. Galskap forekommer i alle former, det finnes alltid unntak - det var noe av det første jeg lærte på doktorskolen.

Som psykiater har man en plikt til å hjelpe selv om pasienten ikke ønsker det, det er også nedfelt i lovverket at man ikke skal ha psykotiske mennesker gående rundt i Norge uten behandling, heller ikke i norske fengsler. En sprøyte eller to i rumpa på Breivik ville nok ikke gjort han helt frisk, men det ville nok med stor sikkerhet endret hans adferd i betydelig grad, dette hvis diagnosen til de sakkyndige er korrekt. Det ville mulig kommet frem noe empati i det offentlige rom fra han, kanskje så mye at han brøt helt sammen.

Er det ikke på tide å legge hatet litt til side, flere og flere sier nå i sosiale medier at mannen er gal. Så hvorfor griper ikke Fylkeslegen inn og sørger for at Breivik får denne sprøyta med antipsykotisk medisin slik de sakkyndige etterlyser i sin rapport? Og dette før den 16. april, slik at vi kan få en rettssak som er det norske demokratiet verdig?

Dere trodde sikkert at det var umulig å finne flere nydannelser i verden? Ha, ha!

KJETTINGSKO



KLATRESKO



MOLBOSKO



JULIE BRODTKORB VOLDBERG

Dere trodde sikkert at det var umulig å finne flere nydannelser i verden? Ho!

RoboPope



Nude Chicken



Joker Cat



Dr. Phil

UKENS ORDSPRÅK

"Samvittighet er den stemme som sier at du ikke skal gjøre det - når du allerede har gjort det."

Norge

Radio Moskva - nordmenn i Sovjet-propagandaens tjeneste

I KRYSSPRESS: «Radio Moskva var med og vant 2. verdskrig, men hamna blant taperne under den kalde krigen,» skriv Morten Jentoft. Her leiar Eivind Svendsen ei direktesending i 1957.

Ein radio i krysspress

Av Guri Kulås, Klassekampen 20.02.12

Nordmenn i BBCs teneste under 2. verdskrig vart folkeheltar. Dei som kom heim frå Radio Moskva, vart overvaka.

- Kontrasten mellom mottakinga av dei som arbeidde i London og dei som arbeidde i Moskva, er slåande, seier NRK-journalist og forfattar Morten Jentoft til Klassekampen.

Han har skrive den nye boka «Radio Moskva - nordmenn i Sovjet-propagandaens tjeneste» (Gyldendal).

Hartvig Kiran og Toralv Øksnevad - «stemma frå London» - vart begge radiolegender og nøkkelpersonar i NRK på grunn av sin innsats for BBCs internasjonale sendingar under 2. verdskrig. Anna Dalland og Gilbert Furubotn, som var med og senda liknande norskspråkleg radio frå Moskva, er for dei fleste ukjende i dag. Årsaka er sjølvsagt den kalde krigen, som splitta gamle allierte i aust og vest, og gjorde norske kommunistar til fiendar.

«Ny» kaldkrigshistorie

- Ignoreringa av Radio Moskva er typisk for det kaldkrigsperspektivet som - inntil nyleg - har prega det meste av norsk historieskriving, seier Jentoft.

Han har difor måtte driva mediehistorisk nybrotsarbeid. Han har funne kjelder i russiske statsarkiv, norske overvakingsmapper og gjort intervju med dei attlevande journalistane og deira slektningar.

Under verdskrigen gav Radio Moskva viktig informasjon om krigsutviklinga til motstandsfolk og illegal presse. Men kommunistar som oppheldt seg i Moskva, utafor kontroll av norske styresmakter, vart mistenkjeleggjorde. Etter krigen heldt radioen fram som propagandaorgan for Sovjet, men formidla også kvalitetskultur og underhalding til vanlege lyttarar, som ikkje hadde så mykje å lytta på. Frå 1951 lytta norske styresmakter systematisk til sendingane, både for å registrera politiske skifte i Sovjet og for å kartleggja norske medarbeidarar.

- Perspektivet i boka er journalistane sitt, sa Jentoft då boka vart presentert.

Med unntak for tidlegare NKP-leiar Martin Gunnar Knutsen, har svært få fortalt om opplevingane sine i Radio Moskva. Fleire kom desillusjonerte heim. Jamvel om dei levde relativt privilegert i Moskva, såg dei stor skilnad mellom sovjetisk realitet og framstegsmeldingane frå Sentralkomiteen, som dei var pålagde å omsetja og vidareformidla. I dei tilspissa førkrigsåra, var det tøft å måtte forsvara Moskvaprosessane, medan kjenningar og medarbeidarar forsvann. Blant dei som arbeidde i Radio Moskva på 1950- og 60-talet, var det frustrasjon og skam over å kringkasta villeiande propaganda, samstundes som norske lyttarar ville ha levande reportasjar, sportsreferat og romfartsnyhende.

Lagnadstungt

Dei norske radiomedarbeidarane var idealistiske menneske, som, ifølgje Jentoft, ikkje alltid kunne ana rekkjevidda av den skiftande storpolitiske kampen dei vart ståande midt i - både internt i den internasjonale kommunistiske rørsla og mellom Sovjet og Vesten. Bakgrunnen og motiva til nordmennene i Radio Moskva var ulik. Etter krigen var det medviten sovjetisk rekruttering frå NKP-miljø i Noreg, men i starten tilsette dei nordmenn som av ymse årsaker var i Moskva.

- Ingen av nordmennene som var reporterar, opplesarar og omsetjarar i Radio Moskva frå 1941 til eit godt stykke ut på 1960-talet levde A4-liv, seier Jentoft.

Mange kunne fylt ei bok aleine. Slik som den første av dei, bergenskommunisten Anna Dalland (fødd Paulson), som hadde følgt mannen Randulf til «kaderutdanning» ved Lenin-skolen. Randulf vart snart «kommandert som friviljug» til borgarkrigen i Spania, der han kom til å sitja fengsla i årevis under Franco. Formelt var det ulovleg for nordmenn å melda seg til dei internasjonale Spania-brigadane, så Anna vart saman med dottera Eva i Moskva heilt til verdskrigen var over.

Lagnaden til den første norske radioredaktøren, Gilbert Furubotn, var rein tragedie. Sonen til Peder Furubotn - NKP-leiaren som kom på kant med Stalin - overlevde så vidt Moskvaprosessane, der det mellom anna vart brukt mot han at han hadde motteke babyklede frå ein norsk «trotskist». Gilbert returnerte til Noreg i 1946 som alkoholikar, medan den russiske kona og dei to små dotrene måtte bli att i Moskva. Likevel var han - som dei andre - lojal mot oppdraget ved radioen.

Laga «Store Studio»

Mange av NKP-arane som kom til Moskva etter krigen, har sett tilbake på opphaldet som eit høgdepunkt i livet. Det trass i at yrkesforbodet mange opplevde heime, slik saka til dømes var for den profilerte programleiaren Eivind Svendsen, ikkje akkurat letna då dei kom heim.

- Det var eit spanande internasjonalt miljø, med interessante menneske både blant russarane og i dei andre internasjonale redaksjonane, seier Jentoft.

For mange vog det menneskelege opp for sannkjenninga av at lite i Sovjet var så roseraudt som dei hadde trudd heime i Noreg. Fleire forelska seg og etablerte familiar i Moskva.

Journalistisk var Radio Moskva i all hovudsak ein propagandakanal, med ei meir kreativ oppbløming under Khrusjtsjev-perioden frå 1956. Det førte mellom anna til direktesendingar à la dei Rolf Kirkvaag dreiv frå Store Studio i NRK, og eit satirisk høyrespel om skandalen kring det amerikanske spionflyet U2.

- Då eg byrja arbeidet med boka, tenkte eg at dette var «sært» stoff, men etter kvart har eg vorte kontakta av svært mange eldre nordmenn som lytta til Radio Moskva, og som har delt sine minne.

Folk var oppteken av politikk, men litteratur- og musikkinnslaga, med utøvarar i verdsklasse, var mellom det som var mest populært i starten. Seinare vart det sport og Sputnik. Mange held også fram å lytta utover 1950- og 60-talet fordi dei ville vita kva russarane meinte, og lyttarresponsen i form av svar på konkurransar og tilbakemeldingar var stor. Men då fjernsynet kom, var det jamt over slutt.

Kan vi akseptere at det også finnes døende mennesker som ikke vil snakke så mye? Selvfølgelig, sier Gordon.

Kan vi snakke mer nyansert om døden?

Morgenbladet 02.02.12

Debattinnlegg:
Lisbeth Thoresen
Førsteamanuensis,
Høgskolen i Vestfold

DEN SISTE TIDEN

I sin kronikk i Morgenbladet 20. januar med overskriften «De døendes ensomhet» beskriver Bettina og Stein Husebø hvordan døden bør komme til oss alle: Det beste er forberedelse, tid til ettertanke, omsorg og kjærlighet, gode åpne samtaler og farvel. Det er vanskelig å være uenig i en slik samling av gode verdier, og likevel vil jeg spørre: Kan vi nyansere bildet og forestillingen om hva som er verdig og godt for den enkelte av oss når vi skal dø?

Kan vi også snakke om dette på måter som gjør at den som lever alene, slik mange av oss gjør, eller den som foretrekker ensomheten, også får lov til det? Kan vi akseptere at det også finnes døende mennesker som ikke vil snakke så mye, kan vi akseptere at noen aldri tar farvel, eller aldri lar seg forsone, men kjemper innbitt mot døden til siste åndedrag? Min erfaring fra et feltarbeid på et hospice var at pasientene tilbragte svært mye av tiden de var innlagt på egen hånd. Pårørende og ansatte kom og gikk, men de fleste av døgnets timer tilbrakte pasienten i eget selskap. Det var lagt til rette for hyggelig samvær rundt måltider og ellers, og noen få pasienter spiste sammen med andre, men de aller fleste oppholdt seg døgnet rundt inne på eget rom.

    Det er nærliggende å si at dette er kritikkverdig, og at ansatte, pårørende eller samfunnet har sviktet. Men man kan også spørre om noen av disse pasientene faktisk foretrakk å være alene? Mange levde alene før innleggelse, mange hadde lite sosialt nettverk. På denne hospiceavdelingen ble det ikke tilkalt fastvakter når pasienten lå for døden. De ansatte gikk hyppig inn og så til pasienten, men var ikke alltid til stede når døden inntraff. Hvordan kan vi snakke om disse pasientenes død uten å fremstille den som nærmest mislykket eller uverdige?

Døden kommer uavhengig av hvordan vi tenker om den. Men de til dels svært normative beskrivelsene av hvordan døden bør komme, kan legge stein til byrden for den som vet at han eller hun kommer til å dø under andre omstendigheter enn for eksempel Lars, som Bettina og Stein Husebø forteller om i sin kronikk. Lars beskrives som en 73-årig solstråle, både han og de pårørende var innforstått med at Lars kom til å dø innen kort tid. Det fortelles om samtaler med legen og med familien. Lars døde fredelig, omgitt av sine nærmeste. Det hevdes at verken Lars eller de pårørende var ensomme den siste tiden. Det er en nydelig historie, og det er fint at den fortelles. Men den må ikke bli enerådende som referanse eller norm for den gode død. Det kan den lett bli når den fortelles av to av våre mest markante fagpersoner på dette området.

    

Døden vil fortsatt komme på ulike måter til ulike mennesker. Noen ganger blir den en god og fredfull erfaring for de som står rundt. Andre ganger blir familie og venner vitne til kamp og smerter. For den som dør alene vil jeg ikke uttale meg. Hva den døende selv og de nærmeste opplever som meningsfullt eller meningsløst vil være ulikt. Men de ulike erfaringene er alle sammen gyldige – og kan faktisk være gode – selv om de ikke ligner på fortellingen om Lars.

Noen som har vært i Fucking?

Fucking er en liten by i Østerrike.


Andre steder vi bør besøke:


Dildo (Newfoundland)
Pirrefitte (Frankrike)
Sædballe (Danmark)
Taumatawhakatangihangakoauauotamateapokaiwhenuakitanatahu (New Zealand)

Pornokirken slår til igjen!

1. «Å elske» er et bedre verb enn «å ha sex» – Da blir det mer en kropp, sjel, ånd-greie – i motsetning til bare kropp
2. Praktiser den gyldne regel også i «kjærlighetslivet»…
3. …samt Matteus 22:38b «Du skal elske din neste som deg selv« – Gi elskov, ikke ta det!
4. Elsk ofte om du kan (1. Mos 1:28 «Vær fruktbare og bli mange…«)…
5. …men det er ingen krise om du må avstå - Der finnes faktisk andre gleder i livet.
6. Utforsk deg selv og hverandre – med respekt for de grenser man måtte behøve.
7. Sett ord på følelser og ønsker overfor hverandre - men handling taler noen ganger sterkere enn ord.
   
8. Lytt til mer erfarne folk – såfremt de har din tillit.
9. Begjær, beundre og skjem bort din kone eller mann… (Ord. 5:18 «La din kilde være velsignet. Gled deg i din ungdoms hustru…» – fra NB 88)
   
10. …og takk Gud for hele greia. (Ef. 5:20 «Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn.»)

Gordon presenterer Brian De Palmes siste film!

The Man with the Golden Dick
En ny film av mesterregissøren  Brian De Palme
Premiere 01.04.12


Trond Birkeland bekler hele fire roller:

Trond Birkedal som Angela von Hamburg

                                                                                                                                                     Trond Birkedal som Dick Van Saint

Trond Birkedal som Holly Aphrodite

Trond Birkedal som Sam Hammer Malone

Du skakke kødde med Tramteatret, sier Gordon.

Verden er rik, men mennesket er av tvilsom kvalitet!

Gordon støtter Håkon Bleken. Gjør du?

Vil frede Trondheim Torv

Trondheim (ANB-NTB): Billedkunstneren Håkon Bleken ber riksantikvar Jørn Holme gripe inn mot planene om restaurering av Trondheim Torv.

Namdalsavisa 29.01.12

Trondheims politikere skal i løpet av våren vedta nye planer for opprustning av Trondheim Torv. Den kjente trondheimskunstneren Håkon Bleken er bekymret for at torget skal bli ødelagt for å imøtekomme kravene fra en privat investorgruppe, med investorene Ivar Koteng og Odd Reitan i spissen.

«Torvet i Trondheim står nå foran enda en restaureringsplan. Jeg er, i likhet med svært mange i byen, mer enn engstelig over hva dette vil føre til», skriver Bleken i et brev til Jørn Holme. Han ber Riksantikvaren engasjere seg i framtidsplanene for Trondheim Torv.

– Bør fredes

Trondheim Torv er knutepunktet i Cicignons storstilte, barokke byplan, som ble laget etter bybrannen i 1681. Det ligger midt i den sentrale aksen fra Nidarosdomen til Munkholmen.

– Torvet i Trondheim er et kulturminne av stor historisk verdi. Det kan ikke selges til høystbydende, sier Bleken til NTB.

– Jeg håper helst Riksantikvaren vil frede Torvet, iallfall slik at hovedkarakteren bevares. Forsøkene på å gjøre Torvet «festlig og gøyalt» kan raskt bære galt av sted, sier han.

Lang debatt

Debatten om Trondheim Torv har rast i årevis. Bystyret i Trondheim vedtok i 2007 en plan for opprustning av torget, med utgangspunkt i tegningene til den finske arkitekten Leena Marjamaa, som hadde vunnet en arkitektkonkurranse om utforming av Torvet.

Bystyret ga samtidig rådmannen fullmakt til å forhandle med private bidragsytere om finansieringen.

En sponsorgruppe med eiendomsutvikler Ivar Koteng og «kolonialmajor» Odd Reitan i spissen sa seg villig til å bidra med 50 millioner kroner.

Mer intimt

Men de likte ikke Marjamaas plan, og satte opp en liste med krav til hvordan de mente Torvet burde utformes. De ville ha et mer intimt torg med mer serveringsplasser, og en attraktivitet som kunne øke forretningenes omsetning. Torvet burde dessuten ha et mer «trøndersk» preg.

En kommunal prosjektgruppe la før jul fram en helt ny plan for Torvets framtid. Blant forslagene er å dekorere Torvet med «filleryer» i stein langs de vanligste ganglinjene der folk krysset den store, åpne plassen.

Det velkjente soluret ved foten av Olav Tryggvason-støtten vil også bli borte.

Planen har ennå ikke blitt behandlet i politiske organer i Trondheim. Noen beslutning i saken er ikke ventet før i mai eller juni.

Profitt og atter profitt!

- Lar næringslivet styre for mye

Politikerne er redde for å gripe inn i byutviklingen, og lar næringslivet styre på egen hånd, mener kunsthistoriker Daniel Johansen.

Av Marte S. Tveit, Adressa 13.02.12

I kveld klokken 19.00 er det folkemøte på Byscenen hvor tema er hvem som bestemmer byutviklingen i Trondheim. Kunsthistoriker Daniel Johansen mener det i prinsippet er politikerne som bestemmer, men at de lar næringslivet ta de strategiske valgene.

– Jeg mener det foreligger en frykt for styring. Spesielt Ap og Høyre mener det er best å holde seg unna. Det virker som de mener at lange linjer og strategiske valg tas best av næringslivet selv, sier Johansen.

– Jeg mistenker at det til enhver tids eksisterende flertall i bystyret er redde for å beskrives som utviklingsfiendtlige av næringslivet. De er redde for å gripe inn og lar det bare skure og gå.

Mister Trondheims historiske preg

Johansen er spesielt opptatt av bebyggelsen i Midtbyen. Han frykter at Trondheim vil miste sitt historiske særpreg dersom næringslivet får fortsette å ture frem.

– I dag får profitt lov til å styre på bekostning av allmenn interesse, som jeg mener er den historiske byen. Det er alltid gamle hus som taper i enhver utviklingsprosess som foregår, sier Johansen.

Johansen synes det er trist at hus som er bygget for å vare evig blir revet og erstatte med bygg som er ment å vare maks 30 år.

– Et eksempel kan være Sparebank 1 sitt nye bygg i Søndre gate. Her har man tidligere revet verneverdige og fredede hus som overlevde bybrann og mye annet. Nå dukker det opp et bygg hvor det eneste man snakker om er hvor energieffektivt det er. Hvordan kan mannen i gata oppleve det og kjenne på det? En by handler om det man ser og opplever, mener han.

– Lytt til fagfolk

Johansen har en klar oppfordring til byens politikere.

– Lytt mer til fagfolk. Begynn å behandle gamle hus som de monumentene de er. Prøv å utvikle ordninger som gjør at det lønner seg å satse på fellesskapets beste.

– Finnes det en eneste europeisk by som beklager at de har tatt vare på sin gamleby? Nei, konstaterer han.

- Lar oss ikke kjøpe

Ap-politiker Geir Waage stiller seg uforstående til kritikken.

– Jeg er overhodet ikke enig i at vi har frykt for styring, og jeg opplever ikke at pengene rår. Det er vi folkevalgte som bestemmer. Vi lar oss ikke kjøpe, konstaterer han.

Waage forteller at samspillet mellom folkevalgte og næringsliv er viktig når det kommer til byutvikling.

– Uten private eller gårdeieres ønsker om å utvikle sine eiendommer blir det heller ingen utvikling. Men det er opp til oss å regulere og si ja eller nei til prosjekter, sier Waage.

Nydannelser og atter nydannelser!

BANANKIWI



TROMPETPISTOL



SELVMORDSPISTOL



VARSLINGSBRØD

Amon Düül II - I Can't Wait (1+2)

Jerry Seinfeld

UKENS ORDSPRÅK

"Selv om mannen glemmer sin alder, så glemmer alderen ikke mannen."




Norge

Dagens leder i Klassekampen

Pål Hellesnes

Tunnelsyn

Norsk politisk offentlighet lider av et akutt tilfelle av amerikamani. Spør du en gjennomsnittlig politisk interessert person i Norge, vil vedkommende trolig ha bedre kjennskap til moderne amerikansk politikk, enn til for eksempel EØS-avtalen. Manien er ikke av ny dato, men sjelden gir den seg så absurde utslag som når USA skal gå til presidentvalg. Den siste tida har det resultert i at norske media har vært fylt til randen av nitide studier og analyser av forløpet i den interne prosessen i det republikanske partiets valgprosesser. Fra dag til dag følger vi med - hvem vant primærvalget i Florida? Hva med Midtvesten - er det favoritten Mitt Romney eller utfordreren Rick Santorum som stikker av med seieren? Var det utroskapssakene som senket Newt Gingrich sitt kandidatur?

Selvsagt er det interessant - også for norsk politisk virkelighet - hvem som ender opp med å innta stolen i det ovale kontoret i Washington etter valget i november. Men det er ikke det vi følger fra time til time, med betydelige journalistiske og politiske ressurser. Nei, det er primærvalget i ett parti. Oppmerksomheten denne prosessen får er langt hinsides betydningen den har. I løpet av 2011 og 2012 har Mitt Romney (som vinner) blitt omtalt 1143 ganger i norske medier. Rick Santorum (som ikke vinner) 387 ganger. Det er ni ganger mer enn presidenten i Kina (Hu Jintao), og mer enn 200 ganger oftere enn statsministeren i India (Manmohan Singh). Stakkars Yoshihito Noda (statsminister i Japan) ble avspist med 109 oppslag.

Vi vil våge påstanden at hva Jintao og Singh (og Noda) foretar seg har større konsekvenser for både verden og Norge, enn hva den ultrakonservative eks-senatoren Santorum måtte finne på. Vi snakker jo om en mann hvis mest interessante trekk er hva du får opp når du googler etternavnet hans. Det er på tide at vi blir kvitt tunnelsynet, og lærer oss mer om hva som skjer i de delene av verden som trolig overtar det økonomiske - og kanskje politiske - hegemoniet fra den falmende supermakten over dammen. En god start kunne være om vi begynte å lese nyheter derfra.

Vidunderlige nye verden

Arvestrid

Snart kan alle legge ut DNA-et sitt på Facebook. Bør vi trykke på «liker»-knappen?

Av Hege Ulstein, Dagsavisen 11.02.12

Dersom det finnes et nerdegen, burde det ha blitt oppdaget torsdag denne uka. SVs vandrende tenketank Bård Vegard Solhjell fikk overrakt 40-årspresangen fra partiet i den ærverdige Lagtingssalen på Stortinget. Han var tydelig begeistret. Fikk akkurat det han ønsket seg. Var det en motorsykkel? En heisatur til New York? Et restaurert Sigrun Berg-skjerf?

Nei. Det var et seminar.

SV er ikke akkurat et parti for folk flest om dagen. Snart har de flere lederkandidater enn de har velgere. Men seminaret til Solhjell tok opp et tema som bør oppta langt flere enn tre-fire prosent av oss. Vi står midt oppe i en genrevolusjon som bør engasjere alle som en. PC-revolusjonen forandret samfunnet - og folks liv - for alltid. Det kommer PG-revolusjonen også til å gjøre. Dette er postulatet til Lone Frank, en fremragende vitenskapsjournalist i den like fremragende danske Weekendavisen. Hun var en av flere deltakere bursdagsfesten. PC står som kjent for personlig computer, PG er forkortelsen for personlig genom.

Det er prisras på gentester. For noen få tusenlapper kan alle nå få kartlagt sitt genom i løpet av få dager. Da Lone Frank jobbet med boka «Mitt smukke genom», skrapte hun bare av litt hud fra innsiden av munnen, sendte det av gårde til et islandsk firma, og vips, så hadde hun full oversikt over arvematerialet sitt i løpet av få dager. Hun fikk vite hvilke sykdommer hun har stor risiko for å få, og hvilke hun sannsynligvis kan slippe unna.

Før PC-revolusjonen var datakraft et knapphetsgode. Maskinene var store og kostbare, det var ytterst få av dem og bare ekspertene kunne forstå og bruke dem. Så stupte prisene, alle kunne få hver sin, og samfunnet ble forandret for alltid. Nå har genteknologien lagt ut på den samme reisen fra spesialistenes lukkede rom. Snart er det enklere og billigere å bestille en genkartlegging enn å booke en flyreise.

I USA har flere hundre tusen mennesker gjort det allerede. Det er også mulig å dele resultatene med andre på nettet, eller å legge det ut slik at forskere kan bruke det i sine prosjekter. Lone Frank mener bestemt at denne utviklingen er av det gode. Hun begeistres av tanken på et helsevesen der kostbar og tidkrevende screening av alle kan erstattes med målrettede tiltak mot dem som faktisk er disponert for lidelsene. Å bli kjent med sitt eget genmateriale er også å bli kjent med seg selv. Og gener er ikke skjebnen. De forteller oss om muligheter og begrensninger, men de gir ingen absolutt spådom om hva som kommer til å skje i framtida.

På Færøyene skal alle innbyggerne nå tilbys genkartlegging. Det er bare et spørsmål om tid før det vil være din rettighet å få sekvensert genomet ditt dersom du ønsker det, tror Torunn Fiskerstrand i Bioteknologinemnda. Men hun reiser noen viktige spørsmål. Dersom du bestiller en total genetisk risikoprofil, skal du da ha rett til å bare få den informasjonen du ønsker? Det er for eksempel ikke sikkert at du vil vite om du er disponert for alzheimer selv du gjerne vil finne ut hvordan det ligger an på kreftfronten.

Jo mer kunnskap vi får om framtidig risiko, jo mer vil helsetilbudet vris fra behandling til forebygging. Det kan være bra i mange tilfeller. En som får vite at risikoen for hjerteproblemer er høy, vil få muligheten og motivasjonen til å legge om livsstil og kosthold. Men forebygging handler ikke bare om mosjon og fem og dagen. Det finnes også noe som heter forebyggende kirurgi. Allerede nå har noen kvinner valgt å fjerne begge brystene fordi de tilhører en slekt med mange tilfeller av tidlig og aggressiv brystkreft. Den dagen vi får kartlagt den genetiske risikoen, hvor vil vi trekke grensen? Ved 90 prosents sannsynlighet? 70? 50? Er det et valg det er fint å kunne ta, eller er det et dilemma som mange ønsker å unngå?

For tida revideres bioteknologiloven. Enkelte forskere ønsker å fjerne hele kapittel fem som regulerer bruken av genetiske undersøkelser. Det er galskap når vi er på vei inn i en tid der så mye kunnskap blir lett tilgjengelig. Lone Franks parallell mellom PC- og PG-revolusjonen kan være nyttig også her.

Kommersielle aktører og myndigheter har fått helt nye muligheter til å overvåke oss og til å bruke informasjonen vi deler på nettet. Det omstridte Datalagringsdirektivet, Facebooks kartlegging av våre preferanser og Googles målretting av annonser er bare noen eksempler. Uten regulering vil de samme problemene dukke opp innen genteknologien. Selskaper som selger livsforsikringer vil kunne gradere tilbud og pris etter risiko. Bare fantasien setter grenser for hva et pengestyrt helsevesen med mange private aktører kan finne på å kreve av pasienter når det blir mulig å skaffe seg full oversikt over arvematerialet. Et sterkt personvern og et robust, trygt og offentlig helsevesen vil være viktigere enn noen gang i den vidunderlige nye verdenen vi er på vei inn i.

Uansett hvor mye vi forebygger, kartlegger og reparerer, er det likevel en ting som er ganske sikkert: Folk kommer til å dø, også framtida. Men før den siste dagen kommer, er det ok å få levd litt, også. Ikke bare forsiktig og risikofritt, men fullt og helt. Som den svenske tegneseriefiguren Arne And så fint har sagt det: Å leve er som å pusse tennene. Du må gjøre det hver eneste dag.