Gordon presenterer ti undervurderte skuespillere.

Ben Gazzara



Robert Blake



Kati Outinen



Harry Dean Stanton



Will Ferrell



Matti Pellonpää



Lesley Manville



Timothy Spall



Jérémie Renier

Crissy Rock

Berit Vegheim er meget upopulær i vårt land nå. Gordon gir henne sin støtte.

I Norge har det vært vanlig i flere tiår at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser holder på med alle slags aktiviteter og idretter, skriver Berit Vegheim.

Visst er «Ingen grenser» et freakshow

Av Berit Vegheim Daglig leder, Stopp diskrimineringen

Aftenposten 10.02.12

Vi merker oss at produksjonsselskapet Mastiff som står bak programformatet Ingen grenser, avviser at de selger freakshow. Da spør vi hvem som skal definere det? Iallfall ikke dem som reiser rundt og tjener penger på å vise frem mennesker med synlige og fysiske annerledesheter.

Hva skiller Ingen grenser fra et freakshow? Har programmet en annen misjon enn et tradisjonelt freakshow, og i så fall hvilken?

Reproduserer en myte

Programmet ville vært helt uinteressant om vi i Norge var kvitt fordommer og kunnskapsløshet. Det er vi definitivt ikke, noe vi minnes på i rikt monn både i dagspresse, og ikke minst i ukebladene, hvor historiene om «heltene» og «ofrene» velter mot oss. Yndlingsbudskapet er at «helten» til tross for sin fysiske begrensning, ikke gir opp eller lar seg stoppe. Det reproduseres hele tiden en myte om at det finnes noen unike mennesker som i motsetning til alle de andre, mot alle odds driver og lever et liv, og dette til og med om man skulle være lenket til rullestolen, som det så misvisende heter. Hva skulle folk ha gjort uten rullestol, spør vi.

  Det er i dette holdningsklimaet det norske folk setter seg ned for å se på annerledesheter som tydeligvis påkaller både medlidenhet, omsorg og beundring. Tilskuerne får, godt hjulpet av produsentens pågående og nærgående grafsing i deltagernes følelsesliv, utløp for sitt behov for å la seg røre og bli berørt, Samtidig får seerne tilfredsstilt behovet for hemningsløs glaning, de får kjent på angsten for å bli slik selv og gleden ved å vite at man er «normal» og egentlig ikke har noe å klage for.

Vanlig i flere tiår

Spørsmålet er om det er noe spesielt disse «heltene» i mediene og i Ingen grenser gjør? Selvsagt ikke; de lever et liv. Men den historien som fortelles, er den et fordomsfullt samfunn vil høre. Og her er vi ved poenget.

I Norge har det nemlig vært vanlig i flere tiår nå at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser holder på med alle slags aktiviteter og idretter.

Det er fint at folk sprenger egne grenser, men det er ikke noe nytt eller nyskapende i det for andre enn for den enkelte selv. Man trenger ikke ha en hel nasjon som tilskuere for å finne ut det som massevis av folk i tilsvarende situasjon, har funnet ut før en. Hvis det norske folk skulle lure på hvor grensen går, anbefaler vi å se på de olympiske utøverne som presterer det ypperste.

Programkonsept som Ingen grenser er ikke utviklet for å fremme funksjonshemmedes interesser. Vi har ikke bruk for det.

Det er majoritetens utilfredsstilte kikkertrang og behov for bekreftelse på egen normalitet, som gjør konseptet til samme suksess som fortidens freakshows. Konseptet ville vært fullstendig verdiløst om kunnskapsløshet var byttet ut med faktakunnskap om hva funksjonsnedsettelser innebærer, akkurat som vi i dag vet at kvinner kan være piloter og politi.

Oppmerksomheten rundt programmet Ingen grenser og heltedyrkingen av deltagerne som ikke gjør noe ekstraordinært, viser at målet om likestilling er svært langt unna.

Christian Morgenstern

Gjendiktning ved Bjørn M. Moen

KNEET

Et kne går ensomt gjennom verden.

Det er et kne, kun det!

Er intet hus! Er intet tre!

Det er et kne, kun det.

En gang i krigen ble en mann

så godt som sønderskutt.

Alene kneet klarte seg,

det fikk ikke et kutt.

Nå fortsetter det ensomt ferden.

Det er et kne, kun det.

Er intet hus, er intet tre.

Det er et kne, kun det.

Pornokirken presenterer ti syke pornotitler (Gudene vet hvorfor!).

10 syke pornotitler

Synet som forfektes på kvinner fra pornobransjen er i motsetning til hva mange hevder ekstremt nedsettende, noe de understående titlene vitner om. Der kan du også blant annet se hvordan pornobransjen tjener store penger på å henvise til barnekarakterer i sine produksjoner. Pornobransjen har heller ingen grenser når det gjelder å spille på raselære og rasenedsettende kommentarer. Listen under er bare noen eksempler fra mainstream porno som kan være til hjelp for å forstå hvilket menneskesyn som forfektes innen porno.

• Barely legal 
• Faces with braces 
• Butt licking anal whores 
• Gag factor 
• Throat fuck gangbang 
• Exploited babysitters
• I am only fuckteen 
• Young, dum an full of cum, don’t tell daddy! 
• Jizz soaking abuse 
• Oh no, theres a negro in my mom 

Gordon har nok en gang oppdaget nydannelser. Verden er ufattelig rik!

VANNMELONMANNEN



TRANSEKARAOKE



???



AUNE SAND

Dagens leder i Klassekampen - 06.02.12

Bjørgulv Braanen

Talerør?

I dag stiller Anders Behring Breivik på ny opp til fengslingsmøte i Oslo tingrett. Lokalene kommer til å være stappfulle av medier som vil se og høre mannen som har preget norsk offentlighet og debatt siden 22. juli. I forrige uke ble det klart at Breivik selv ønsker å la seg intervjue av medier, og han har samtykket til at pressen kan ta bilder av ham i forbindelse med fengslingsmøtet. Dermed blusset debatten om medienes håndtering av saken opp på ny.

Mediedekningen er en stor belastning for mange av dem som fikk oppleve terroren på nært hold i sommer, og noen mener Breivik bør ties i hjel og at avisene ikke bør trykke bilder av ham. Likevel viste 22. juli at én manns handlinger kan påvirke samfunnet drastisk. Terrorhandlingene har preget hele det norske samfunnet de siste seks månedene, og enten vi vil det eller ei, må vi akseptere at Breivik har ranet til seg definisjonsmakt gjennom sine forferdelige handlinger.

«Alle skal mene noe om ABBs psykiske helse, men ingen vil at avisene publiserer info om hans tanker og liv», skrev advokaten Jon Wessel-Aas på Twitter søndag. Vi mener han her peker på et viktig poeng: Breiviks manifest ligger tilgjengelig på internett, vi har fått innsyn i hans tanker gjennom advokater og lekkede avhør, og all tilgjengelig informasjon om hans liv og oppvekst stammer fra andre- og tredjehånds kilder. Vi er helt enig i at sensasjonsverdi ikke bør styre redaksjonelle vurderinger, og det er nok av eksempler på at tabloid medielogikk overstyrer den journalistiske integriteten. Dette er likevel ikke argumenter for å holde Breivik utenfor når vi skal forstå hva som gikk galt 22. juli,

Mediene skal ikke være talerør for terroristens syke ideologi, men det er et stort behov for å forstå hva som førte til at Breivik valgte å melde seg ut av samfunnet 22. juli. Et eller annet sted bak det ubegripelige finnes det årsaker og forklaringer, og vi må leve med at han selv er én av kildene til en slik forklaring. En viktig oppgave for offentligheten er å forklare hvordan Breiviks handlinger var mulige, ikke å skape et bilde av uforståelig ondskap.

NILE CITY - Reservoir Dogs