Ting vi liker med dette samfunnet

Eg spurde vennene mine: Kva liker vi med dette samfunnet? Dette er noko av det dei svarte:

Stemmeretten.

Den lange ferien.

At engasjement er lovlig og blir verdsett.

At bussjåførane helser med handa når dei møtest i kvar si køyreretning.

At det farligaste på hytta er hoggorm.

Velferdssamfunnet.

At det er ok å vere homo.

At 20-åringar kan komme inn på Stortinget.

At det finst ein organisasjon der du høyrer heime, nesten uansett kor sær du er.

Den nye jenta i klassen.

Turistar.

Kulturstøtte.

Frisk luft.

At det fungerer, stort sett.

Den kommande veka på yr.no.

At eg ein gong overhøyrde landets statsminister presentere seg slik på ein fest: «Hei, jeg heter Jens, jeg er broren til Camilla.»

At politiet vanligvis ikkje har våpen.

Den sosiale mobiliteten.

At dei gamle damene i vallokalet minner om dei som ein gong var eksamensvaktene våre, som om dei kjem frå same plass.

Den kurdiske herrefrisøren min.

Å ta ein utepils og sjå ein statsråd gå forbi i sine eigne tankar.

Pappapermisjon.

At stortingspresidenten er skogsarbeidar.

At ein av visepresidentane er t-banesjåfør frå Pakistan.

Den kommunale kinoen.

Godt vatn.

At det er lov å ha teite meiningar.

At eg ein gong møtte Gro Harlem Brundtland i snow jogs i Rosenkrantz’ gate i Oslo.

At eg har lært å lese.

At folk med doble fornamn har det like artig på byen som folk med doble etternamn.

At det blir inngått kompromiss, slik at alle får det litt som dei vil heile tida, men ingen får det akkurat som dei vil heile tida.

Utsira og Rømskog.

Å sykle rundt i byen, når som helst, kvar som helst.

At vi kan seie, skrive, tenke og meine kva vi vil. Høgt.

At det er gratis å føde på sjukehus, sjølv om du må bli der i vekevis.

At folk trur at det nok blir fint vêr i fellesferien neste år.

Innvandrarar med dialekt.

At folk som er noko ikkje skal tru at dei er det.

At eg våknar kvar dag utan frykt, berre med dumme bekymringar.

Valkampar der toppolitikarar står i hovudgater og på torg, og om eg ønsker det kan eg gå rett bort til dei og slå av ein prat.

Hausten.

At frosen pizza er blitt ein nasjonalrett.

At hjerta er større enn vettet.

At valkampbodene ser ut som ein stand for Husfliden.

At ungane våre ikkje må gå gjennom ein metalldetektor før dei skal inn på skulen

Den norske ungdommen. Klokare enn vi veit.

At vi har barneombod.

At folk klagar på vêret, men så tek vi oss i det og blir litt flaue, fordi vi veit at vi har det så godt.

At 93% av nordmenn leste ei bok i fjor.

Hurtigruten.

Lik rett til utdanning.

At utanriksdepartementet kan ha kronprinsen som DJ på julebordet.

Den gylne middelvegen.

At vi trur vi kan bli betre menneske av å gå fort på ski.

At folk samlar seg umiddelbart når noko er himmelropande feil.

At kongen har humor.

At alle har same muligheit til å lykkast, ta utdanning og bli det ein vil, uavhengig av kjønn, økonomi og bakgrunn.

At det aldri er langt til havet.

At kardemommelova til tider er viktigare enn grunnlova.

At folk skjeller ut kvarandre i ein tv-debatt, og deler drosje heim etterpå.

At då nokon demonstrerte under homoparaden med plakatar om å hamne i helvete, så smilte paradedeltakarane til demonstrantane, vinka til dei og tok bilde av dei.

At folk blir glade kvar gong sola skin.

At Subhan Shafiq (19) kan seie dette i eit intervju: «Pappa sa: Når du forstår hva Davy Wathne sier, da kan du norsk».

Den trygge barnehagen.

At alle frivillige som kastar alt dei har i hendene og gjer kva som helst for å hjelpe når noko alvorlig skjer, er heilt vanlige menneske.

At nasjonaldagen blir feira med barnetog, barneleikar og skulekorps.

At det finst mange parti å stemme på.

At du får hjelp, og at det er gratis.

At ein kan få plass i kommunestyret sjølv om ein trur Youtube er eit hornorkester.

At politiske motsetningar stort sett er noko politikarar finn på for at dei skal ha noko å gjere.

At det er så god tilgang på masse flott natur at eg nesten når som helst kan komme i kontakt med ei raudstrupe.

At det stort sett alltid går eit tog.

Og for min eigen del kan eg legge til: At eg har venner som liker alt dette.

Asylmarsjen

Gruppen av etiopere, afghanere, iranere og kurdere samlet foran Furuset kirke i går. Asylmarsj 2011 skal føre disse papirløse flyktningene hele veien til Nidaros katedral.

I gang med asylmarsj

Etiopiske, iranske afghanske og kurdiske papirløse flyktninger går fra Oslo til Trondheim for en mer human flyktningepolitikk.

Publisert: 16.08.2011 16:00

Av Claudio Castello

15. august kl. 11.00 startet Asylmarsj 2011 foran Stortinget, vel tre uker etter den opprinnelig skulle starte. Asylmarsjen skulle opprinnelig ha begynt 23. juli, men ble utsatt etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Flyktningene skal etter planen ankomme Trondheim 11. september, hvor marsjen skal avsluttes.

Under åpningen foran Stortinget ble det holdt apeller fra SVs ordførerkandidat Marianne Borgen, generalsekretær i Mellomkirkelig Råd Berit Hagen Agøy, leder i Rødt Turid Thomassen, leder i Unge Venstre Sveinung Rotevatn, talspersonen for forrige asylmarsj i 2007 Zahir Athari, og flere av flyktningene selv.

– I et Norge som snakker om mer åpenhet og mere demokrati så burde asylsøkere stå først i køen. For asylsøkere er Norge nemlig et av verdens mest lukkede samfunn, og de er ikke en del av det norske samfunnet. Nettopp derfor er denne marsjen så viktig, skriver Rotevatn på bloggen sin, sveinung.ungevenstre.no.

Viktig å gjøre folk oppmerksomme

Talsperson for den kurdiske gruppen, Amir Karimi, har bodd i sju år i Norge uten rett til jobb eller språkopplæring.

– Situasjonen vår er vanskelig, så det er viktig å nå ut til folk. Samtidig er det viktig at i møte med etniske nordmenn at vi blir sett på som noe annet enn bare papirløse asylsøkere, sier den iranske kurderen til utrop.no i det han og de andre deltagerne går på andredagsetappen fra Skedsmo til Jessheim.

Hva er din målsetning med å gå marsjen?

– Jeg håper selvsagt å holde ut hele veien til Trondheim, og ikke minst treffe hjelpsomme og humanistiske nordmenn. Rett og slett oppleve en annen side av Norge som jeg vet finnes, og som handler om andre ting enn flyktning- og innvandringspolitiske vedtak.

– Viktig å stå sammen

Karimi, som selv har selv flyktet fra krig og diktatur, sier det er viktig å stå sammen etter det som skjedde 22. juli.

– Krig og terror er ikke bare noe som skjer i Kurdistan, eller andre steder. Vi opplevde den selv denne dagen. Både nordmenn og utlendinger må stå sammen mot denne faren.

Går for egne rettigheter

Talsperson for den iranske gruppen, Babak Majed, påpeker overfor utrop.no. at det er første gang fire nasjoner samler seg i en slik aktiv markering for papirløses rettigheter.

– Vi marsjerer fordi vi ser det på som viktig at regjeringen rydder opp i situasjonen vi befinner oss i. Politikken slik den føres løser ingenting, sa den papirløse iraneren med åtte års fartstid i ymse asylmottak.

Majed sier han personlig henter inspirasjon i Benjamin-saken, selv om hendelsen skjedde på et tidspunkt før han flyktet til Norge.

– Jeg føler meg helt norsk og vil selvsagt på en eller annen måte bidra til det norske samfunnet på en måte. Slik jeg føler det ser ihvertfall ikke vi i gruppen vitsen med å bare sitte innelåst på et mottak. Vi må ut, være aktive og kjempe vår kamp, slik han kjempet sin.