Da den svenske regissøren Ingmar Bergman døde på Fårö i 2007, var det siste kapitlet av slektssagaen hans fortsatt ikke skrevet.
NYTT KAPITTEL: Ingmar Bergman er så viktig, internasjonalt og i svensk kultur, at man ikke kan forbigå slektsdiskusjonen i stillhet. Her Bergman på 60-tallet. Foto: AFP PHOTO/SCANPIX
|
Det er sensasjonelt og sender sjokkbølger gjennom Sverige: En svensk kvinnes detektivvirksomhet har kommet for dagen. Ved hjelp av en DNA-test fra det rettsmedisinske instituttet i Linköping er det påvist at Ingmar Bergmans mor etter all sannsynlighet ikke var hans biologiske mor.
Viktig møte
I desember i fjor møttes to kvinner, begge kunstnere, på en utstilling i Stockholm og kom i prat. Den ene, Louise Tillberg, hadde samme år utgitt en bok, «Den jag ser på älskar jag», hvor hun røpet familiehemmeligheten om at Ingmar Bergman visstnok var av hennes slekt. Faren hennes og en bror hadde en slående ytre likhet med Bergman. Men de hadde aldri turt å oppsøke mesteren for å snakke med ham om det.
Pressen gikk ikke videre med historien. Det kommer jo ut så mange bøker om kjente mennesker, hvor det påstås det ene og det andre. Louise skrev et brev til Bergman for å forberede ham på boka, men fikk ikke noe svar: Han døde tre uker etter.
Den andre kvinnen, Veronica Ralston, en av Ingmar Bergmans nieser, var i gang med en bok om familien sin og besøkene sine hos onkelen på Fårö. Den hadde hun arbeidet med i sju år. Veronica hadde lest Louises bok og synes noe var falt på plass. Det var bare en fornemmelse. De to kvinnene viste seg å være nesten naboer, og nå møttes de ofte, for de hadde mye å snakke om; både barndommen og hemmeligheten. Det ga Veronica stoff til enda et kapittel i boka si. Men hun ville være sikker.
DNA-analysen
Så fikk Veronika en idé. Hun fikk adgang til Bergman-Calwagen-arkivet, som oppbevares på det svenske riksarkivet. Her valgte hun 14 brev og postkort som var skrevet av Ingmar, og som derfor kunne ha DNA-et hans på frimerkene. Hun avleverte dem, sammen med en blodprøve av seg selv, til avdelingen for rettsgenetikk på det rettsmedisinske instituttet i Linköping. I boka «Kärleksbarnet och bortbytingen», som kommer ut i disse dager, består det siste kapitlet av dokumentet som med stor sannsynlighet fastslår at Ingmars mor ikke var den biologiske moren.
DNA-analyser er ikke ufeilbarlige, men det er ikke langt unna. Og analysen kan selvfølgelig ikke fastslå hvem som faktisk var Ingmar Bergmans biologiske mor. Inntil nå har man antatt at det var Karin Bergman, som Ingmar alltid satte svært høyt.
Ukjent skjebne
Det nye er at det barnet Karin Bergman fødte i 1918, ikke var Ingmar, som man hittil har trodd, men et svakelig barn som straks ble ført bort til en ukjent skjebne. Selv var Karin i en døs, rammet av en kraftig influensa. Men hvor kom Ingmar fra? Kan han ha vært et uekte barn av prestefaren, Erik Bergman, kjent fra Bergman-litteraturen som hard og misjonerende, og som blant annet låste Ingmar inn i et skap? De brikkene er fortsatt ikke falt på plass. I så fall skulle Erik Bergman ha hatt en utenomekteskapelig forbindelse til Louises farmor, Hedvig, som har resultert i et barn født på omtrent samme tidspunkt. Presten skulle i så fall ha sett sitt snitt til å bytte de to barna, uten at moren merket det, samt forfalske kirkebøkene - noe som er i strid med hans karakter som streng og sterkt troende.
Louise er i så fall også niese til Ingmar, og Veronica. Det er en innviklet historie.
Av morens dagboksnotater heter det at hun neppe selv kjente til noe bytte, og av et brev fra Karins mor framgår det at hun antakelig ville ha forlatt presten hvis noe tilstøtte Ingmar. Barnet var med andre ord farens garantist for ekteskapet.
Spekulasjoner
Men hvorfor er det så spennende om Ingmar Bergman var et forbyttet barn? Tross alt er det vel filmene og teaterstykkene som er det interessante?
Det er også blitt hevdet i mange de mange ekspertuttalelsene, leserbrevene og blogginnleggene som har fulgt i kjølvannet av avsløringen. Flere mener man burde la saken ligge, at det ikke har formål å rote opp i gamle affærer. Man skal la de døde hvile.
Noen tviler også på DNA-undersøkelsen. Det er jo ikke nødvendigvis Bergman selv som hadde slikket på frimerkene.
Men Ingmar Bergman er så viktig, internasjonalt og i svensk kultur, at man ikke bare kan forbigå saken i stillhet. Særlig fordi den vanskelige oppveksten, som han selv har beskrevet i erindringsboka «Laterna Magica», er uløselig forbundet med mange av storverkene hans. Den er med hele tida, mest direkte i den populære filmen «Fanny og Alexander», der prestefaren er portrettert.
Få svenske familier har fått slektsrelasjonene sine blottlagt og analysert i så stor grad som den bergmanske.
Spekulasjonene går også på hvilken innflytelse det ville ha hatt på verkene hvis Ingmar selv var gjort oppmerksom på sin «falske» herkomst på et tidligere tidspunkt. Det kunne ha gitt helt andre verker. Det kunne til og med ha gitt en ny og positiv inspirasjon, siden verkene ofte handler om at mennesker får revet teppet vekk under seg, og at virkeligheten slik den framstår, bare er tilsynelatende.
Usikkerheten
Et eksempel er teaterstykket «Faderen», av August Strindberg, den andre store, internasjonale kunstneren fra Sverige - en av Bergmans forutsetninger og et forbilde. Bergman har regissert dramaene hans igjen og igjen. I «Faderen» konfronteres en ektemann, som ligger i kjønnskrig med sin kone, med muligheten om at han ikke er far til deres felles barn. Han går i oppløsning.
Under alle omstendigheter: Nå skriver forskere og journalister videre på Bergman-krøniken, selv om vi ikke gjør det med samme kunstneriske talent som mesteren selv.
