Å dø for Dag Solstad
I disse dager henger det et stort banner med bilde av Dag Solstad utenfor Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Endelig kan også naboene til Solstad, se at han er en ruvende forfatter. Banneret henger der i forbindelse med jubileumsutstillingen for Dag Solstad. Han blir 70 år den 16. juli, og utstillingen som er kalt “Sveve sveve” vil vare til den 6. august.
Det er en original og morsom utstilling i Nasjonalbibliotekets første etasje. Du finner selvsagt noen rare biografiske detaljer om Solstad der, for eksempel om hans
barndomsopplevelser på Sandefjord fotballags hjemmebane, men først og fremst er det en inspirerende “tekst-tro” utstilling som gjenspeiler forfatterskapet hans. Jeg har alltid hatt et nært og spesielt forhold til Solstads forfatterskap. Kanskje er det en magisk sammenheng mellom ham og Aksel Sandemose. For Dag Solstad debuterte med novellesamlingenSignaler på Aksel Sandemoses dødsdag den 14. november 1965. Og Sandemose er en av mine andre favorittforfattere, som jeg skrev min magistergradsavhandling om.
Uansett magi, jeg har hatt mine kamper for Dag Solstad, blant annet var jeg med på å utrope ham til en av “de fire nye store” ved Bokklubben Nye Bøkers 20 års jubileum. Og for over 25 år siden, da jeg studerte litteratur, skulle jeg få foretatt en liten uskyldig operasjon i halsen. Legen var en overivrig friskus, som gjerne utvekslet sine synspunkter med pasientene. Da jeg kunne fortelle at jeg studerte litteratur, følte han seg på hjemmebane. Selvsagt hadde han lest det meste av det som burde leses. Da han satt inn lokalbedøvelsen, spurte den litteraturinteresserte legen om hvem jeg mente var Norges største forfatter. Min refleks den gang var å si at det var umulig å svare på. Men legen ga seg ikke. Her var det bare å komme med klare svar. Jeg holdt igjen så lenge jeg klarte, men jeg kunne se at legen følte seg mer og mer tirret. Så med stort besvær stammet jeg fram: ”Dag Solstad…” ”Hva?” skrek legen, ” den kommunisten, det kan du ikke mene!” Han var meget oppbrakt, kontakten mellom oss var fullstendig brutt. Kort tid etter holdt operasjonen på å gå galt. Kniven gled litt for langt inn. Antagelig var det mitt sjokkerende svar som førte til at legen mistet finfølelsen. “Jeg hater å gå inn i dette området, se å få tørket opp blodet da”, brølte han til sykesøsteren. Litt etter lå jeg litt forfjamset tilbake gjensydd og oppgitt. Legen hadde fnysende forlatt åstedet. Tilsølt av mitt eget blod måtte jeg ligge litt for å komme til krefter igjen. Det er det nærmeste jeg har kommet med å dø for litteraturen.
