Vi må erkjenne at rasisme eksisterer for å kunne bekjempe den

«Det skjer og vil skje igjen»

Vi må erkjenne at rasisme eksisterer for å kunne bekjempe den.

«Vi skulle jo feire fred.» En gråtkvalt norsk-kongolesisk kvinne forteller på Dagsrevyen. Den helgen hun var begeistret for utdelingen av Nobels fredspris til tre kvinner, to av dem afrikanske, ble hun slått ned, med følgende formaning: «Reis dit du kom fra!» Hendelsen fant sted på Karl Johan, noen få meter fra der fredsprisvinnerne sov. Samme helg kunne vi lese om et norsk-somalisk par i Hammerfest som ble angrepet av en guttegjeng som angivelig skal ha ropt «neger».

Av Ilham Hassan, Morgenbladet 16.12.11

Hendelsene har utløst sterke reaksjoner, og enkelte har pekt på den manglende debatten om rasismens utbredelse i Norge; et neglisjert problem som vi ikke liker å befatte oss med. De som rammes står sjelden frem med sine historier, fordi de kan anklages for å syte. Selv har jeg ingen betenkeligheter med å fortelle om mine mindre hyggelige opplevelser. Om for eksempel den gangen jeg som barn ble helt øl på av fire voksne menn. Eller den gangen noen la lommekniver i postkassen ledsaget av en beskjed om at vi skulle «pelle oss tilbake dit vi kom fra».

Opplevelsen av rasisme virket den gang som en pris vi måtte betale for å få lov til å bo i et trygt land. Rasisme, enten den fører til voldelige konfrontasjoner eller utelukkelse fra arbeids- og boligmarkedet, må aldri bli sturent. Imidlertid forutsetter bekjempelse av rasisme erkjennelse av problemets eksistens. Da må flere saker bringes frem i lyset.

Det er mest i ekstremtilfeller (som Benjamen-drapet og Heimdal-drapet) at rasismens ulike utslag vies oppmerksomhet. Like viktig er det å rette oppmerksomhet på hverdagsrasismen. Men hvor utbredt er egentlig problemet?

Politiets koding av anmeldelser gir oss innblikk i omfanget av såkalt hatkriminalitet. Tallene for slike anmeldelser ble sist presentert i en rapport fra 2009. Her defineres hatkriminalitet som «kriminalitet som har rasistiske, fremmedfiendtlige og homofobiske motiver, eller som på en eller annen måte er begrunnet i fordommer mot en person eller en gruppe av personer på grunnlag av deres faktiske eller oppfattede gruppetilhørighet». I 2009 ble 240 anmeldelser av hatkriminalitet registrert, og voldskriminalitet var den største kriminalitetstypen. Vi kan anta, som med all kriminalitet, at de relle tallene er høyere – faktisk er det grunn til å tro at mørketallene er spesielt høye hva gjelder rasistiske ytringer. Hvorfor er det få som anmelder slik kriminalitet? Årsaken kan ligge i forskyvningen av grensen for hva som anses som uakseptable ytringer. Den norske debatten om rasismeparagrafens «overflødighet» kan, for vanlige folk, etterlate et inntrykk av at slik kriminalitet ikke er alvorlig. Også politi og rettsvesen har et ansvar for å ta hatkriminaliteten på alvor. Riktignok har terskelen for å dømmes for rasistiske uttalelser tradisjonelt vært høy. Men det finnes noen tilfeller der påtalemyndighetene har valgt å ta ut tiltale for brudd på rasismeparagrafen, for eksempel på bakgrunn av uttalelser som «jævla stygg neger» og «svartskalle» med påfølgende voldutøvelse.

Og hvor viktig er mediene i dette bildet? I den nevnte rapporten fremholdes faktisk mediene som en vesentlig faktor som påvirker anmeldelestilbøyeligheten og anmeldelseshyppigheten. Det er derfor nødvendig at flere saker om rasismekriminalitet kommer frem i dagens lys.

Bekjempelse av hatkriminalitet er viktig fordi den ikke bare rammer det enkelte offeret. Den skaper utrygghet for alle med de samme ytre karakteristikkene. Særlig bør vi være bekymret for hvordan rasismen påvirker barn og ungdom. Tenk dere hva det gjør med et barn som oppfatter seg selv som norsk å oppleve vold på grunn av sin hudfarge eller sin religion. Slike traumatiserende episoder kan få konsekvenser for et ungt menneskes selvbilde og integrering i det norske samfunnet. Hatkriminaliteten kan utvikle eller forsterke følelsen av fremmedgjøring. På sikt kan rekruttering til ymse miljøer være et faktum.

Den afrikanske kvinnen som ble slått ned på Karl Johan forrige helg, fikk en klapp på skulderen av innsatsleder Christian Krohn Engeseth, som innrømmet at slikt «skjer og vil skje igjen». Likevel ville en støtteerklæring fra politikere hatt større gjennomslagskraft. Hvilket kraftig signal ville det sendt til landets rasister om hun i stedet ble trøstet av selveste statsministeren? Da den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Kadra Yusuf angivelig ble utsatt for religionsmotivert vold utøvd av muslimer, fikk hun en trøstende klem av Jens Stoltenberg og to andre ministre foran tv-kameraene. Et like brennende engasjement og fordømmelse av rasistisk motivert vold fra høyeste politisk hold etterlyses snarlig. Det er våre barns fremtid som står på spill.