Høykulturelt og lavkulturelt forbruksmønster

ULIKHET: Anniken Huitfeldt la før jul fram stortingsmeldingen «Kultur, inkludering og deltaking», hvor det går klart fram at det er et hovedmål for regjeringen å føre en aktiv kulturpolitikk for å utjevne økonomiske og sosiale ulikheter.

Fortsatt høyt og lavt

Av Dag Eivind Undheim Larsen, Klassekampen 31.01.12

Norsk kulturpolitikk har hatt liten effekt når det gjelder å utjevne sosiale forskjeller. Det er konklusjonen i en ny rapport fra Telemarksforskning.

- Kulturpolitikk har begrensede muligheter til å gjøre noe med sosiale forskjeller, sier Per Mangset, professor i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark.

Mangset står bak en ny forskningsrapport fra Telemarksforskning kalt, «Demokratisering av kulturen? - Om sosial ulikhet i kulturbruk og -deltakelse», som er en undersøkelse av folks kulturkonsum i perioden fra 1991 til 2008, blant annet basert på materiale fra Statistisk sentralbyrå. Konklusjonen er at det fremdeles er store forskjeller mellom ulike samfunnsgrupper, til tross for at myndighetene i mange år har ført til en aktiv kulturpolitikk.

- Rapporten viser at det er vanskelig å gjøre noe med strukturelle kulturforskjeller i kulturforbruk, sier Mangset.

Liten effekt

Før jul la kulturminister Anniken Huitfeldt fram stortingsmeldingen «Kultur, inkludering og deltaking», hvor det går klart fram at det er et hovedmål for regjeringen å føre en aktiv kulturpolitikk for å utjevne økonomiske og sosiale ulikheter.

Rapporten som Mangset nylig har publisert, tyder på at regjeringen skal få det vanskelig med å realisere sine ambisjoner. Kulturpolitikken har begrensede virkninger:

- De sosiale ulikhetene er fortsatt store. Det er fremdeles slik at tradisjonell høykultur som opera og klassisk musikk blir konsumert av utdanningsmiddelklassen, mens de med lavere utdanning i større grad er forbrukere av kulturuttrykk med lavere prestisje, som køntri- og dansemusikk, sier Mangset.

Dette er ikke et særnorsk fenomen:

I Frankrike har man foretatt slike studier av folks kulturkonsum i over 40 år. Den avdøde sosiologen Pierre Bourdieu er blant dem som er særlig kjent for å ha gjort slike studier. Bourdieu var opptatt av hvordan sosiale forskjeller reproduserer seg, og disse tankene har også hatt stor gjennomslagskraft i Norge. Men Mangset trekker også fram innsikter fra amerikanske forskere:

- Den amerikanske sosiologen Richard Peterson har lansert et litt annet perspektiv. Han peker på at utdanningsmiddelklassen er i ferd med å bli kulturelt «altetende». De forbruker både mye høykultur og populærkultur, mens folk lavere ned i det sosiale hierarkiet primært retter seg inn mot særskilte typer folkelig kultur.

Men både Bourdieu og Peterson legger vekt på at sosiale forskjeller i kulturforbruk langt på vei består:

- Bourdieu-tradisjonen har medført at man i Frankrike har hatt en grundig diskusjon om disse spørsmålene, og det viser seg at demokratiseringsprosessen ikke har hatt de ønskede effekter. Nå har vi oppdaget de samme tendensene i Norge.

- Trenger vi kulturpolitikk dersom den ikke har noen effekt?

- Ja, selv om effekten av kulturpolitikken har vist seg å være begrenset, kan man likevel peke på positive enkelttiltak.

Ingen pessimist

Av slike tiltak peker Mangset på «Den kulturelle skolesekken» (DKS), som skal gi elever ved norske skoler et profesjonelt kunst- og kulturtilbud. - Det er ingen tvil om DKS når breie sosiale grupper. Men samtidig understreker han at det er vanskelig å vite hva som skjer med barnas kulturkonsum etter at de har gått ut av skolen.

Ifølge Mangset er det heller ingen tvil om at «den nye kulturpolitikken» som ble igangsatt på 1970-tallet, har hatt positiv innvirkning:

- På 1970-tallet satset politikerne på amatørteater og fritidskultur. På sine premisser var har dette vist seg å være vellykket form for kulturdemokratisering. Også offentlige institusjoner som folkebibliotekene må regnes som en suksess. De er blitt en arena hvor innvandrere i stor grad deltar, sier Mangset.

Selv om mange av de sentrale kulturtiltakene som er blitt lansert for å jevne ut sosiale forskjeller, har hatt liten effekt, vil ikke Mangset være for negativ:

- Man må ikke forstå rapporten som kulturpessimisme. Det er ikke meningsløst å bedrive kulturpolitikk, men det er viktig å være nøktern med tanke på hvilke effekter politiske tiltak kan ha.

- Har du gjort noen andre overraskende funn?

- I rapporten har jeg referert til en interessant europeisk undersøkelse som Statistisk sentralbyrå har vært med på. De fleste av oss vil vel tro at Norge er mer egalitært - også når det gjelder kulturforbruk - enn de fleste andre europeiske land. Det ble ikke bekreftet av denne undersøkelsen. Faktisk viste det seg at Frankrike på visse områder framsto som mer egalitært enn Norge.

Norge framstår dermed ikke som et annerledesland på kulturfeltet:

- Alt i alt gir denne undersøkelsen få holdepunkter for å hevde at Norge skiller seg sterkt ut fra andre land når det gjelder sosial ulikhet og kulturaktiviteter, sier Mangset. Men her trengs nok mer sammenliknende forskning før siste ord er sagt.

Postmodernisme

Det virker også som at flere tiår med postmodernistisk tankegods, hvor man har vært opptatt av at skillene mellom høy- og lavkultur er i ferd med å viskes ut, ikke slår noe særlig ut i det generelle kulturkonsumet:

- Det er lite som tyder på at smaks- og kvalitetshierarkiene har brutt sammen. Og de som mener det er meningsløst å snakke om et høykulturelt og lavkulturelt forbruksmønster, vil nok bli skuffet av denne rapporten.

Til tross for at det har skjedd viktige endringer, er ingen klare tendenser til at ulikhetene i folks kulturkonsum er i ferd med å forsvinne:

- Derimot er det solid empirisk dekning for å fastslå at nordmenns kulturbruk stadig i høy grad er systematisk differensiert etter sosiale bakgrunnsfaktorer, særlig ut ifra utdanningsnivå, yrkesstatus, alder og bosted, men også ut ifra kjønn, sier Mangset.

UKENS ORDSPRÅK

"Det verste med politiske vitser er at de så ofte blir valgt."

Sverige

En gal mann i Toronto

En alvorlig beskjed fra Pornokirken

Bryt uvanene

Kast ut all pornoen din. Slett det fra PCen, brenn blader og kast DVDer. Det er ofte vaner og kjente mønstre som gjør at du snubler. Kanskje er det spesielle steder eller tider på døgnet du er mest sårbar? Identifiser disse og gjør noe med det! For mange innebærer det drastiske tiltak som å begrense bruk av TV eller internett, kanskje til og med kaste ut hele pakken. Våg å sette grenser for deg selv slik at du kan forbli fri.

Per Haakonsen er splitter pine gal, sier Gordon.

Forfatter og foredragsholder Per Haakonsen har fått mye kritikk etter sitt foredrag hos Sarpsborg KrF forrige onsdag. I foredraget skal Haakonsen ha sagt at Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge. Ifølge Haakonsen var det KrF som ba han snakke om 22. juli.

FOTO: Tore Meek / Scanpix

Foredragsholder mener KrF fikk det de ba om

Allerede i høst skrev Per Haakonsen at Utøya-massakren kan ha vært et utslag av Guds vrede over Norge. Likevel ble han bedt om å holde foredrag for Østfold KrF.

Av Peter Tálos, Aftenposten 23.01.12

Forfatter Per Haakonsen fra Ås i Akershus er ikke lenger tilknyttet Kristelig Folkeparti, han meldte seg ut da han syntes partiet beveget seg for langt til venstre, både politisk og teologisk. Likevel ble han spurt av lederen av lokallaget i Sarpsborg om å holde foredraget.

– Foredraget er en analyse av antisemittisme i Europa som går helt tilbake til 1814 og fram til i dag. For å gjøre det litt aktuelt så avsluttet jeg med Utøya fordi de eksplisitt ønsket at jeg skulle si noe om det, forteller Haakonsen til NTB.

Lokallagsleder Inger Marit Sverresen sier i en kort kommentar til NTB at hun ikke ba Haakonsen si noe spesielt om betraktninger rundt terrorangrepet på Utøya.

Hareide sjokkert

Han var slett ikke forberedt på de voldsomme reaksjonene hans foredrag for Sarpsborg KrF forrige onsdag skulle framkalle.

Ifølge ham selv var bystyresalen i Sarpsborg nesten fullsatt da han holdt foredrag om antisemittisme i Norge og blant kristne siden 1814. Og foredraget ble tatt godt imot blant tilhørerne.

– Jeg fikk nærmest stående applaus da jeg var ferdig, sier Haakonsen til NTB.

Telefonen kimer uten stans hjemme hos Haakonsen mandag etter at innholdet i foredraget hans er blitt landskjent. Reaksjonene i mediene viser at mange er rystet over at Haakonsen kunne få seg til å peke på det skrantende forholdet mellom Norge og Israel som en mulig bakgrunn for eller årsak til terrorangrepene 22. juli.

Partileder Knut Arild Hareide reagerte kraftig da han ble kjent med innholdet i foredraget. AUF-leder Eskil Pedersen forlanger en unnskyldning.

– Meningshysteri

Haakonsen sier hele foredraget henger sammen rent historisk og mener det ikke er noe å beklage verken til AUF eller Kristelig Folkeparti.

– Det er et meningshysteri i Norge som er veldig forstemmende. Alle skal ha politisk korrekte meninger. De forsøker å stoppe enhver debatt og analyse av respekt for de døde, pårørende og etterlatte. Det er klart vi skal ha respekt for dem, men det skal likevel ikke hindre en debatt om hvordan vi skal tenke over dette, sier Haakonsen.

Han henviser til KrF som likevel ba ham om å holde foredraget etter en lang debatt i spaltene til den kristne avisen Dagen i høst. Haakonsen skrev i et leserinnlegg 28. september at både Alexander Kielland-ulykken i 1980 og Utøya-massakren skjedde etter lang tids friksjon i forholdet mellom Norge og Israel. Det samme som han gjentok i foredraget sitt for Sarpsborg KrF forrige onsdag.

Guds finger

– Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid, skriver Haakonsen i foredraget.

I sin analyse trekker han inn at angrepet som kostet 69 liv på Utøya 22. juli kommer etter at AUF har snakket positivt om Israels fiender og dagen etter at utenriksminister Jonas Gahr Støre har vært på besøk og blant annet latt seg avbilde med en plakat hvor det står «Boikott Israel». Haakonsen utelukker ikke at det hele kan være en tilfeldighet, men mener det ikke er urimelig å tenke at Gud kan ha hatt en finger med i det som skjedde. Han avslutter foredraget slik:

– Slik jeg ser det, er Utøya og Alexander Kielland ikke først og fremst en straff, men en advarsel. Hvis vi ikke tar rev i seilene, venter det oss langt større ulykker. Herren lar seg ikke spotte, står det i manuset.

Har vi tatt livet av døden?

De døendes ensomhet

Mer enn 80 prosent av alle nordmenn dør på institusjon, det høyeste antallet i verden.

Av Bettina og Stein Husebø, Morgenbladet 20.01.12

Woody Allen treffer temaet godt: «Nei, jeg er ikke redd for å dø. Jeg ønsker bare ikke å være til stede når det skjer…» Også den vanlige norske ønskedrømmen er å dø med støvlene på, midt i livet, før sårbarhet, sykdom og alderdom blir overveldende. Under en forelesning i Paris om omsorg ved livets slutt, omtalte vi den norske ønskedrømmen om å dø med skistøvlene på. I diskusjonen som fulgte sa en fransk kollega: «Den franske ønskedrømmen er annerledes. Vi drømmer om å bli 95 år, og å bli skutt av en sjalu ektemann…»

Ti til femten prosent av oss dør uventet og plutselig og får ønskedrømmen oppfylt. De som har erfaring med døende vet at dette kanskje kan være en enkel løsning for den som dør. Men for de etterlatte fører dette til større belastninger. Det beste er forberedelse, tid til ettertanke, omsorg og kjærlighet, gode åpne samtaler og farvel.

For hundre år siden døde det store flertallet hjemme. Liket var i hjemmet til begravelsen. Det var ikke alltid bare gode minner. Men alle familier hadde erfaring med dødsfall i hjemmet. Døden har i vårt samfunn flyttet inn på institusjon. Mer enn 80 prosent av alle dødsfall finner sted på institusjon, det høyeste antall i verden. I de fleste land dør de fleste der de har levd, i sine hjem. I Romania dør fortsatt 90 prosent hjemme. Dersom noen dør på sykehus i Romania, vil den døde alltid være i hjemmet til begravelsen. Hos oss opplever få familier og barn at farmor får omsorg ved livets slutt hjemme, hvor hun dør fredelig, omgitt av sine nærmeste. Vi har tatt livet av døden. Dette er i våre øyne den største samfunnsendring av alle de siste hundre år.

Vi kan gå glipp av uerstattelige verdier. Livet bør tilrettelegges slik at livets siste levetid, finalen, er livets høydepunkt.

Våre erfaringer viser at dette er mulig, men med grunnleggende forutsetninger. Vi må ta innover oss at vi og våre nærmeste vil miste livet. Det er et spørsmål om tid, og om hvem som dør først.

Kjennetegn for fremmedgjøringen er ordvalget. Både i media og privat, i dødsannonser eller på tv unngår vi så godt vi kan å si at noen døde. Vi pynter på det. Vi sier: «han gikk bort», «hun sovnet inn», eller «hun ble revet fra oss». Ikke minst våre barn kan få problemer. Vi hører mange kommentarer fra barna som: «Hvor gikk hun hen?» «Jeg vil ikke sove. Tenk om jeg ikke våkner igjen, slik som mormor…?»

En av mytene mange klamrer seg til er: «Det er best å dø uvitende og lykkelig. Vi må aldri ta fra noen håpet…» Vi har gode nyheter, det er alltid håp. Det er forståelig at det store håpet for de fleste pasienter og pårørende er å bli frisk eller å vinne tid. Så lenge dette er innen rekkevidde vil flertallet av pasienter, pårørende og leger velge å kjempe, også med behandling som medfører omfattende bivirkninger. Men før eller senere kommer situasjonen, hvor sykdomsutvikling og komplikasjoner tar overhånd, hvor levetiden som gjenstår blir begrenset til måneder, uker eller dager.

Da er det tid for et fotskifte, en endring av målsettinger. Målet er ikke lenger å overleve, men å beholde verdighet, livskvalitet og håp i den tiden som er igjen. Nå er håpets forutsetning åpenhet, gode, forberedende samtaler med pasient og pårørende.

Da er det fortsatt mengder av håp: om en god dag, om at noen bryr seg, om å være elsket og om å elske, om at noe gir mening, om at smerter og ubehag blir lindret, om å beholde verdigheten til det siste, om farvel.

Hvordan mennesker dør er helt avgjørende for håp og verdighet. Pasientens siste levetid gir forutsetninger for en «god» sorg, eller bidrar til dype arr hos de etterlatte.

Vi lukker ofte øynene. Vi vil ikke ta innover oss at livet raskt nærmer seg slutten. Pasienten selv vil før eller senere, ofte før oss, forstå at livet snart er slutt. Det er ikke pasienten, men vi, som har problemer. Vi vil jo ikke miste den vi er glad i. Mange av oss tror og håper at det et eller annet sted i Norge eller i verden finnes en behandling som helbreder, som utsetter døden. Vi blir dessverre ikke sjelden ført bak lyset av entusiastiske leger som mot bedre vitende signaliserer at den døendes diagnose ennå kan behandles.

Dette blir et problem for den døende pasient, spesielt de gamle. De blir fratatt muligheten til forsoning og farvel. Vi forventer at de skal kjempe for å beholde livet, mens de selv vet at tiden er kommet. Den døende kan bli overlatt til stor ensomhet.

«Uten mat og drikke, duger helten ikke.» Vi praktiserer det på en god måte i hverdagen overfor våre barn. Men på slutten av livet blir det helt feil. Når sykdom og alderdom tar overhånd, vil mange gamle legge inn årene: «mett av dage». De mister interessen for mat og drikke. De dør en fredelig død. Å tvinge mat eller drikke i døende, eller å henge opp drypp, bidrar ikke til deres livskvalitet. Det lindrer ikke tørste. Tvert i mot. Det forlenger og fordyper deres lidelse. Den tørsten som er plagsom for de døende er forårsaket av at de nå puster gjennom munnen, som i løpet av timer kan bli uttørket. Oppgaven er munnhygiene og fukting av lepper, munn og svelg, og ikke å hale ut dødsprosessen.

Lars var 73 år. Sykdommen hans var en voksende og uhelbredelig hjernesvulst. Vi visste som hans leger, at han i løpet av de nærmeste dager eller uker ville miste bevisstheten og dø. Vi var usikre på om han hadde forstått det. Han var en solstråle. Han snakket aldri om at hans liv snart var slutt.

I samtalen med Lars forsøkte vi å lytte på en måte som ga ham anledning til å spørre om livets store spørsmål. Han spurte. Så sa han: «Nei, jeg er ikke redd for å dø. I økende grad ser jeg døden som en befrielse. Men jeg er mest opptatt av å leve – de dagene jeg har igjen. Og – ikke hold meg i live, la meg dø, når jeg mister gnisten og bevisstheten.» Så føyde han til: «Men ikke si dette til mine barn. De er så optimistiske, de er fulle av håp om at jeg skal leve i mange år.»

Dagen før ringte datteren og sa: «Far er så glad og full av håp. Vi forstår at det snart er slutt. Men la ham beholde håpet som er så viktig for ham …»

Vi tok initiativ til et familiemøte. Barn og barnebarn var til stede. Før noen av de voksne fikk sagt noe, gikk Tone, seks år, frem, ga Lars en klem og sa: «Morfar, skal du dø nå?» Samtalen som fulgte mellom morfar og Tone er uforglemmelig. På slutten av samtalen sa Tone: «Morfar, eg vil at du skal komme hjem til oss no. Da kan eg være hos deg hver dag…» Samtalen førte til at Lars kom hjem, hvor han tre uker senere døde fredelig, omgitt av sine nærmeste. Hverken han eller de pårørende var ensomme i denne siste tiden.

Når familien blir rammet av alvorlig sykdom og død: Ikke send den døende til meningsløs behandling på sykehus. Det er livets største krenkelse av verdighet. Ta barn og barnebarn med på laget. De er grandiose kilder til kommunikasjon, omsorg og trøst. Ved alvorlig sykdom og død kan de senere i livet måtte betale en høy pris, når vi mener å beskytte dem, mens vi egentlig førte dem bak lyset.

Bettina Husebø er 1.amanuensis Dr.med og eldreforsker ved institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen. Stein Husebø er overlege og leder av Verdighetsenteret – Omsorg for Gamle ved Bergen Røde Kors Sykehjem.

Ernest Borgnine er 95 år i dag. Bra jobba, sier Gordon.

UKENS ORDSPRÅK

"Det er de vanskelige menneskene som forandrer verden."

Sverige

En sang til en gammel venn.

Det ække tell å tru! Gordon har oppdaget flere nydannelser.

FILOSOFITERNING



BROTATO



GULROTHUMMER



HARALD TOM NESVIK

Screamin´ Jay Hawkins - I Put A Spell On You

UKENS ORDSPRÅK

"Det er ikke Guds ord alt som står på trykk."






Norge

Hva skal man tro?

JOBBER TETT: Rettspsykiaterne Synne Sørheim og Torgeir Husby har konkludert med diagnosen paranoid schizofreni i 12 av 17 saker hvor de har jobbet sammen som sakkyndige. FOTO: HÅKON MOSVOLD HANSEN, SCANPIX

Overvekt av Breiviks diagnose

HYPPIG BRUKT: Sakkyndig Torgeir Husbys avdeling setter diagnosen paranoid schizofreni to og en halv gang oftere enn snittet i den offentlige psykiatrien.

Av Johan Brox og Simen Tallaksen, Klassekampen 13.01.12

Inntil nyttår var Torgeir Husby avdelingsoverlege ved psykiatrisk avdeling Vinderen i det private Diakonhjemmet sykehus. Hans medsakkyndige Synne Sørheim jobbet i flere år på samme avdeling.

* De siste fem årene har avdelingen satt diagnosen paranoid schizofreni for 12,1 prosent av sine pasienter.

* Snittet for tilsvarende psykiatriske sykehus i Helse-Sør-Øst er 4,7 prosent, altså under halvparten.

* Paranoid schizofreni var i perioden den vanligste diagnosen ved Husbys avdeling.

Dette kommer fram i tall Klassekampen har innhentet fra Diakonhjemmet sykehus og Norsk Pasientregister. Tallene omtaler «ordinært avsluttede behandlinger», altså den siste diagnosen pasienten hadde da behandlingen var ferdig.

- En tilbøyelighet

Før jul skrev VG at Husby og Sørheim har konkludert med diagnosen paranoid schizofren i 12 av 17 saker hvor de har jobbet sammen som sakkyndige de siste tre årene.

- Det er noe påfallende når man vet at de sakkyndige i Breivik-saken har satt denne diagnosen i flertallet av saker der de tidligere har vært sakkyndige, sier førsteamanuensis Anne-Kari Torgalsbøen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Hun har forsket på schizofreni, en sykdom hun beskriver som «veldig alvorlig med en relativt sjelden forekomst.»

- Dette er veldig interessante tall, og må være et eksempel på at man har en tilbøyelighet til å sette denne diagnosen, sier hun.

- Ulik kultur for diagnoser

Enkelte institusjoner har spesialisert seg på behandling av psykose, og skiller seg derfor ut med en høyere andel pasienter med diagnosen paranoid schizofreni.

Allmennpsykiatrisk avdeling på Dikemark, hvor 46 prosent av diagnosene er paranoid schizofreni, er klart spesialiserte. Ullevål akuttpsykiatriske har tall som likner på Vinderen, med 11 prosent andel pasienter med paranoid schizofreni. Til forskjell fra Vinderen er imidlertid denne avdelingen en rein akuttavdeling, hvor alvorlige diagnoser som paranoid schizofreni er ventet å være i overvekt.

Torgalsbøen mener man må lete etter andre forklaringer for å finne ut hvorfor Vinderen skiller seg ut i statistikken.

- Dersom denne diagnosen opptrer hyppigere innenfor et opptaksområde enn et annet, er det viktig at man undersøker hva dette skyldes, sier Torgalsbøen, som mener forklaringen kan ligge i hvordan diagnosen settes.

- Den mest nærliggende forklaringen kan være at det eksisterer en ulik praksis for hvordan de diagnostiske kriteriene følges. Alle skal følge disse, og det er en krevende ferdighet å finne ut om de rette kriteriene oppfylles. Men det kan utvikle seg en kultur der noen diagnoser settes oftere enn andre, og man kan heller ikke utelukke at ulikhetene skyldes et ulikt pasientgrunnlag.

Usikker rapportering

Avdelingsoverlege Benedicte Dahl Slaastad ved Vinderen psykiatriske avdeling avviser at deres praksis avviker fra andre avdelingers. Hun mener Vinderen best kan sammenliknes med avdeling for akuttpsykiatri Ullevål, og at det er urimelig å sammenlikne andelen med diagnosen paranoid schizofreni med andre avdelinger i Helse Sør-Øst.

«Vi er sikre på at vi ikke har en avvikende praksis i forhold til tilsvarende psykiatriske avdelinger. Vårt befolkningsgrunnlag er omtrent som for andre sektorer i Oslo. Vi tror det lille avviket mellom vår avdeling og Ullevål i hovedsak er et spørsmål om usikker rapportering», skriver hun i en e-post til Klassekampen.

Hun påpeker at de ikke har oversikt over hvordan andre avdelinger i Helse Sør-Øst organiseres, og at praksisen for rapportering har vært en nasjonal utfordring i mange år.

«Klassekampen velger å sammenlikne vår avdeling med avdelinger andre steder i Helse Sør-Øst med en annen og for oss mer ukjent organisering av virksomheten. Vi har ingen formening om hvorvidt det underdiagnostiseres andre steder», skriver hun videre.

- Skiller oss ikke ut

Overlege Dahl Slaastad påpeker at de ikke ser på andelen paranoid schizofrenidiagnoser som et problem.

«Det vi vet fra vår praksis er at vi gjennom mange år har hatt fokus på å behandle pasienter i kriser og pasienter med personlighetsforstyrrelser uten innleggelse gjennom et godt utbygd tilbud. At psykiatrisk avdeling Vinderen ender i Klassekampens utvalgte sammenlikning med en ørliten større andel med diagnosen paranoid schizofreni enn avdeling for akuttpsykiatri Ullevål, kan rett og slett skyldes at vi lykkes i dette arbeidet.»

Heller ikke Torgeir Husby vil la seg intervjue over telefon. Han mener, i likhet med Dahl Slaastad, at Vinderen ikke skiller seg nevneverdig ut fra andre.

«Jeg er av den oppfatning at vår avdeling, sett med gode holdbare tall, ikke skiller seg vesentlig fra andre sykehus og spesielt ikke fra andre Oslo-sykehus. Min diagnostiseringspraksis skiller seg heller ikke fra de fleste andre psykiatere i Oslo og jeg kjenner til dette godt gjennom 15 års samarbeid mellom institusjonene.»

Husby påpeker at det ikke er han alene som står for diagnostiseringen av pasienter på Vinderen.

«Jeg har de siste fem årene vært lite inne i diagnostisk praksis og arbeid på Vinderen ettersom jeg har hatt en administrativ stilling. Diagnostisk tenkning ivaretas for det meste av seksjonsoverleger og psykologspesialister med daglig virke i klinikken», skriver han.

Bob Seger - 2+2 = ?

Borgerlig støtte til muslimfiendtlig tenketank

Bjørnar Moxnes

Borgerlig støtte til muslimfiendtlig tenketank

Av Brage Aronsen, Rødt Nytt

Til tross for et dårlig valgresultat har 

Fremskrittspartiet klart å sette sitt avtrykk 

på Oslo-budsjettet. Etter en avtale mellom 

de borgerlige partiene får Hege Storhaugs 

muslimfiendtlige tenketank Human Rights Service 

(HRS) intet mindre enn en million av Oslos 

felleskasse. Bjørnar Moxnes, bystyrerepresentant 

for Rødt i Oslo, reagerer sterkt på støtten.

– At HRS skal få en million kroner over 

budsjettet til Enhet for Mangfold og Integrering 

er vanskelig å forstå. HRS er en organisasjon 

som blant annet har spredd den høyreekstreme 

bloggeren Fjordmanns konspiratoriske artikler 

om venstresidens angivelige ledtog med islam. 

Hvorfor Oslo kommunes midler til mangfold og 

integrering skal havne hos en slik organisasjon er 

utenfor min fatteevne, sier Moxnes.

– Dersom de borgerlige partiene virkelig ønsket 

å bidra til integreringsarbeidet i Oslo burde 

de heller ha brukt pengene til å opprettholde 

det viktige helgetilbudet på det byomfattende 

ungdomshuset Riverside, sier Moxnes.

Sett ned foten for markedet, sier Turid Thomassen

Markedet i veien for miljøet

Rødts nettsider

Turid Thomassen

700 ansatte mister jobben når solcelleselskapet REC legger ned fabrikker i Narvik, Glomfjord og på Herøya. Rødt-leder Turid Thomassen mener markedet ødelegger norsk miljøvennlig næring og krever politiske grep.

– Eierne av REC peker på utviklingen i markedet og konkurranse fra andre land som begrunnelse for at de legger ned til tross for økt produktivitet. Når konsekvensen er tilbakegang for produksjonen av fornybar energi i Norge må vi sette ned foten for markedet, sier Thomassen.

Det har blant annet blitt pekt på at kinesiske solselskaper har fått romslige lånerammer og at Kina har lagt en nasjonal strategi om å utvikle grønn teknologi.

– Vi trenger en bevisst satsning for å omstille oss til fornybarsamfunnet. Kinesiske myndigheter har forsvart subsidier med nødvendigheten av å bekjempe klimaendringer. Hvorfor kan ikke da vi i Norge sette markedet til side for å sørge for en ordentlig satsning på framtidsretta industri og arbeidsplasser, framfor industrinedleggelse. Vi trenger at Norge går i bresjen for kombinasjonen av god lønn, ordentlige arbeidsforhold og en klimavennlig industri, sier Rødt-lederen.

Rødt krever at staten framover sørger for å ivareta kompetansen fra solcelleselskapet og hindre arbeidsledighet.

– Alt som kan hjelpe de rammede kommunene og arbeidstakerne må iverksettes, slik at dette ikke rammer distriktene og påvirker sysselsettingen. Dette bør kombineres med tiltak for å styrke norsk fornybar energiproduksjon, som må ses på som et gode uavhengig av skiftende markedstrender, avslutter Turid Thomassen.

Fidel holder koken...

Dette er «marsjen mot avgrunnen»

ADVARER: I et nyttårsinnlegg advarer tidligere Cuba-president Fidel Castro verdenssamfunnet mot atomkrig og klimaendringene. Foto: Cuba Debate, Estudios Revolucion/AP

Fidel Castro skriver om 2012 og frykten for atomkrig.

Av Stian Haraldsen, Dagbladet 12.01.12

Fidel Castro (85) ga fra seg presidentvervet på Cuba til lillebroren Raul (80) for noen år siden, og i fjor trappet han ned fra lederstolen i kommunistpartiet, som han hadde styrt siden stiftelsen.

Likevel blir pensjonisten fortsatt lyttet til på øya rett sør for Florida.

Han opptrer sjelden offentlig, men skriver fra tid til annen avisartikler. 

Atomfrykt

Nå har han sett inn i glasskula og forsøkt å tegne et bilde av 2012. Og allerede i tittelen kommer det fram at han ikke ser spesielt lyst på det nye året: «Marsjen mot avgrunnen» står det i overskriften på Cuba Debate.

Og det er spesielt to ting som får Fidel Castro til å legge mørke skyer over framtida, skriver AFP.

- Det er mange farer som truer oss, men to av dem, atomkrig og klimaendringene, er avgjørende og løsningen fortsetter å skli unna, skriver Castro i innlegget.

Det er situasjonen i Midtøsten som bekymrer den gamle lederen, og han påstår at Israel har flere hundre atomvåpen. Samtidig beskylder han i særdeleshet USA - men også deres støttespillere - for å agitere og holde resten av verden i et jerngrep.

Dødsrykter

I innlegget angriper han også oljeindustrien for bruken av såkalt fracking. Selskapene borer hull og kjører vann, sand og kjemikalier ned i grunnen, for å få olje eller gass til å stige oppover. Metoden er forbudt i flere land og også i noen amerikanske stater, i påvente av undersøkelser om det er skadelig for blant annet drikkevann.

Castro skriver ingenting om ryktene som dukket opp på mikrobloggtjenesten Twitter i forrige uke. Det begynte å komme meldinger om at han var død, rykter som har kommet med jevne mellomrom siden Castro trappet ned på grunn av sykdom.

Dette ble blankt avvist fra Yohandry Bloquera, som blogger for det kubanske regimet:

- CIA forsøkte å ta livet av ham mer enn 700 ganger, og nå prøver Twitter på det samme, skrev han.

- Dette er en løgn, en stor løgn. Han hviler nå, men er i mer eller mindre god form, sa Fidel Castros halvbror Martin til Huffington Post.

Alison Krauss & Union Station

Om de papirløse i vårt land

PROVOSERER: Det som provoserer meg, er når noen politikere snakker om temaet som om de ikke vet noe om menneskene og situasjonene dette faktisk handler om: Foto: Kristin Svorte


Uredelig om papirløse


Når selv den generelt svært presise og redelige Tajik uttaler seg så overfladisk om papirløse, sier det noe dypt problematisk om regjeringens tilnærming til en svært sårbar gruppe.


Av Rune Berglund Steen, Antirasistisk senter, Dagbladet 11.01.12

På Dagsnytt Atten 5. januar uttalte Hadia Tajik (Ap) at papirløse blir værende i Norge «fordi de mener at de har bedre livsmuligheter her», og fremstilte papirløse som representanter for «arbeidsinnvandring». Tidligere denne uken snakket jeg med en papirløs som i Etiopia hadde 3000 ansatte. I Norge har han ikke penger til medisiner til sin halvannet år gamle sønn når han er syk.

Man kan ha ulike syn på hva som er rett tilnærming til papirløse - det er naturligvis legitimt. Det som provoserer meg, er når noen politikere snakker om temaet som om de ikke vet noe om menneskene og situasjonene dette faktisk handler om. Når selv den generelt svært presise og redelige Tajik uttaler seg så overfladisk om papirløse, sier det noe dypt problematisk om regjeringens tilnærming til en svært sårbar gruppe.

Det er en grunn til at de fleste lengeværende papirløse er fra to av verdens verste diktaturer, nemlig Etiopia og Iran. Faktum er at de papirløse omfatter en betydelig andel personer som har vært fengslet og torturert i hjemlandet, inkludert en rekke kvinner som har blitt voldtatt på grunn av feil politisk eller etnisk tilhørighet.

For en del etiopiske kvinner ser livet slik ut: Hun engasjerer seg i opposisjonell politisk virksomhet mot et brutalt diktatur, eller hennes mann eller far gjør det. Som straff kommer det etiopiske sikkerhetspolitiet hjem til henne, ransaker huset og voldtar henne inniblant annen grov vold, eller tar henne med til fengselet og voldtar henne der. Dette blir ofte gjort gjentatte ganger og normalt av flere menn. Når kvinnen flykter, eksempelvis til Norge, får hun ofte avslag - ikke fordi hun ikke blir trodd, men fordi den norske utlendingsforvaltningen mener at det ikke er snakk om «forfølgelse», men «alminnelige kriminelle handlinger». Ikke bare er seksuelle overgrep den torturform mannlige torturister ofte foretrekker overfor kvinner; også i norske utlendingsmyndigheters øyne seksualiseres overgrepet. Dermed har torturistene oppnådd mer enn de kunne håpe på: Deres valg av torturform i en mørk celle på den etiopiske landsbygda bidrar til avslag på asylsøknaden her nord.

Da flere titalls etiopiere sultestreiket i Oslo Domkirke sist vinter, hadde flere av kvinnene som deltok opplevd nettopp dette. På toppen av overgrepene i Etiopia og den grovt kjønnsdiskriminerende saksbehandlingen i Norge, møtes de av den norske regjeringens propagandamaskineri, som er ment å frarøve dem deres grunnleggende menneskelige troverdighet. Uansett hva man skulle mene om utlendingsforvaltningens vurderinger, er det uredelig å fremstille dem som «arbeidsmigranter» som er opptatt av økonomiske «livsmuligheter».

På direkte spørsmål fra programlederen om det er slik at papirløse har kunnet arbeide lovlig før, unnlot Tajik å svare. Frem til 2004 kunne etiopiske papirløse arbeide lovlig etter avslag på asylsøknaden. Tidligere regjeringer anerkjente nemlig at det skaper en spesiell situasjon når tvangsretur til diktaturer som Etiopia ikke er mulig. Når Aps ledelse nå går imot arbeidstillatelser til grupper som dette, går de ikke bare imot Ap-flertallet i flere av Norges største byer i dag - de går også imot tidligere Ap-regjeringer, som på en helt annen måte var villige til å se de komplekse menneskelige situasjonene bak de «papirløse».

Det var Erna Solberg som opphevet ordningen. Dette ble med andre ord regnet som god Ap-politikk frem til en statsråd fra Høyre stanset den. Jeg var ikke klar over at det normalt er slik Ap utvikler sin politikk.

For oss som mener at Deep Purple var best da Rod Evans var vokalist

Et mirakel?

Likkledet i Torino viser etter all sannsynlighet Jesu ansikt, mener nå italienske forskere. Her vises et fotografert ansiktsutsnitt av det store kledet.

Foto: NTB, Pluss

- Avtrykket av en korsfestet ble skapt ved et mirakel

Jesu likklede er i dag den katolske kirkes viktigste relikvie. I år 2000, da kledet ble tatt ut av oppbevaringskisten, og hang over alteret i Torinos domkirke i to måneder, kom én million pilegrimer hit for å se det med egne øyne.

Av Per Kristian Aale, Aftenposten 06.01.12

Kledet vises sjelden frem fordi det er så skjørt. I hele forrige århundre ble det vist frem offentlig kun fem ganger.

”For forskningen er kledet et umulig objekt som ikke kan ha vært forfalsket”, skriver Vatikanets avis L'Osservatore Romano som er gjengitt av nyhetsbyrået ANSA.

Likkledet i Torino, et 4,10 ganger 1,40 meter stort klede med et negativt avtrykk av en menneskekropp, er gjennom århundrene blitt aktet av kristne, som tror det ble brukt til å svøpe Kristi legeme etter korsfestelsen.

Laserundersøkelser

Etter fem år med avanserte laserundersøkelser fremholder forskere fra Det nasjonale byrået for ny teknologi og energi at avtrykket ikke kan gjenskapes ved hjelp av moderne vitenskap, og at det ikke er en forfalskning fra middelalderen. De italienske forskerne hevder at avtrykket er skapt av ”en eller annen form for elektromagnetisk energi, et lysglimt med kort bølgelengde”.

Forskerne vil ikke trekke noen bastante konklusjoner, men Vatikanets avis mener at forskerne implisitt sier at avtrykket av en korsfestet mann ble skapt ved et mirakel, og at det skjedde ved Jesus gjenoppstandelse.

Jesu likklede har alltid fascinert forskere og troende. De lærde strides fortsatt om det tilhørte Jesus. Noen er overbevist om at de vitenskapelige C-14 karbontestene fra 1988 som daterte kledet til perioden 1260–1390 er riktige. Andre mener at resultatene ikke er tilregnelige fordi det ble gjort feil under målingene. Mange katolikker tror, uten å vite sikkert, at kledet er ekte.

De nye eksperimentene som de italienske forskerne har gjort, viser at testene fra 1988 som ble gjennomført i Oxford, Zürich and Arizona, var feil.

Torino

Likkledet har vært oppbevart i Torino i mer enn 400 år og ligger i dag, i utbrettet tilstand, i en nesten fem meter langt monter i et eget kapell i domkirken. Både her, i Chiesa del Santo Sudario (Likklede-kirken) og i Museo della Sindone (Likkledemuseet) henger kopier. Vanligvis fremstilles likkledet ikke slik det ser ut, som et negativt fotografisk avtrykk. For å kunne se tegningene tydeligere, av forsiden og baksiden på mannskroppen med merker etter piskeslag og tornekrone, er kopiene vanligvis positive avtrykk.

Det var da kledet ble fotografert første gang i 1898, at fotografen Secondo Pia oppdaget at avtrykket lignet et fotografi. Det har vært gjort omfattende forskning på likkledet, som blant annet har avslørt pollenrester fra planter i Midtøsten og avtrykk av romerske mynter.