I morgen var jeg alltid en løve

"I morgen var jeg alltid en løve" er en bok som fortjener stor oppmerksomhet. I ti år var Arnhild Lauveng innlagt som schizofren på ulike psykiatriske avdelinger. Hun var psykotisk og selvdestruktiv. Hun knuste glass for skjære seg til blods med skårene. Hun kunne spise de merkeligste ting; sokker, tapet, glassfiberstrie, osv. I dag arbeider hun som psykolog, utdannet ved Universitetet i Oslo. Dette er en meget modig bok. Lauveng er usedvanlig åpen om sin schizofreni. La meg gi dere en liten smaksprøve fra Lauvengs bok:

Før levde jeg mine dager som sau.

Hver dag samlet gjeterne alle på avdelingen til felles utmarsj i flokk

Og som gjeterhunder flest bjeffet de kvasst hvis noen nølte med å 

gå ut døra.

Det hendte jeg brekte litt, lavt,

idet de drev meg gjennom gangene,

men ingen spurte noen gang om hvorfor

– når man først er gal, kan man da gjerne breke.

Før levde jeg mine dager som sau.

I samlet flokk drev de oss langs gangveiene rundt sykehuset,

en langsom uensartet saueflokk av individer ingen tenkte på å se.

For vi var blitt en flokk,

og hele flokken skulle ut og gå, 

og hele flokken skulle lukkes inn igjen.

Før levde jeg mine dager som sau.

Gjeterne klippet manken min og stusset klørne

så jeg lettere skulle gli inn i flokken.

Jeg tasset av gårde blant pent friserte esler, bjørner, ekorn og

krokodiller

Og lurte på hvorfor ingen ville se.

For jeg levde mine dager som sau

mens alt i meg lengtet etter å jage over savannene.

Og jeg lot meg drive fra kve til innhegning til fjøs

når de sa at det var det som var best for en sau.

Og jeg visste at det var feil.

Og jeg visste at det ikke ville vare evig.

For jeg levde mine dager som sau.

Men i morgen var jeg alltid en løve.